Her på Origo finnes det svært mange venstrevidde som nesten går av skaftet hvis jeg skriver innlegg om Arbeiderpartiet. Jeg har kritiskert manglende beredskap , noe disse ventrevridde er totalt er uenig i. Lurer på hva de vil si når “Den Store Leder” Jens Stoltenberg sa følgende i dag:

Jens Stoltenberg sa seg enig i at beredskapen var dårlig. Videre sier Jens : Vi må styrke beredskapen fordi den har vært for dårlig. Vi må styrke kraftnettet. Vi har dessuten bedt om to rapporter når det gjelder sikkerhet i telenettet, fordi vi ser behov for skjerping også der, sa han.

Kommentarer til hva Jens sa i dag er ønskelig :)

Ikke noen ord er mer brukt, enn markedslibralisme på Origo i år 2011, tror jeg.

Mange i det sosialistiske miljø, fordømmer denne betegnelsen og EU. Har sett etter i mange fora, hva markedlibralisme, egentlig er. Det finnes en rekke definisjoner. Noen elsker den og noen er mer skeptisk til den.
Hva er egentlig markedslibralisme ? Slik jeg ser det ligger dette i mellom kapitalisme og blandingsøkonomi. Den åpner for mer konkuranseutsetting og privat virksomhet. Den åpner for mer verdiskapning og styrker BNP og skatteinntektene. Det er en demokratisk prosess, som har pågått en stund, som på sikt vil skape et godt velfredsamfunn for mange grupper, både her hjemme og i utlandet.

Dette er en utvikling som er skapt gjennom bedre utdannelse og kompetangse. Men jeg ser også kravet til de unge i dag, de som faller utenfor, kan fort få det svært vansklig.
Alle kan ikke bli akademikere. Tror det er viktig også og satse på, håndverkere og omsorgsarbeidre i fremtiden. Da må dette bli yrker som løftes opp statusmessig.

Mange av våre skribenter på Origo, ønsker og skru tiden tilbake til 60- 70 årene.
Det latt seg ikke gjøre. Den teknologiske utviklingen har vært enorm. Og land som Kina, India, Sør Korea og Japan, har tatt igjen Europa på det teknologiske område. De lager teknologi som er minst like god, som den Europa og USA lager, og til en mye billigere penge. De konkurrerer oss ut på mange områder.

Den kampen Jørun Hassel prøver og ta opp, her på Origo er tapt for lenge siden.
Eller som en skrev: Kunnskapen har blitt stor og ungdommen tenker anderledes.
Det er det man kaller utvikling, den kan ikke stoppes, men aksepteres.

Selv om det henger tunge mørke skyer over Europa og USA, er jeg sikker på, at vi klarer og løse dette på sikt. Enda har vi land med diktatur, men jeg tror diktaturer og sosialisme står for fall.
Det sanne demokrati bygges opp på opplysning og utdannelse. Den dagen diktaturer faller, blir også verden rikere. En rikere verden, betyr enormt mye for oss alle. Det finnes masse ubrukte ressurser.

Kjære Jørun Hassel, du kjemper mot en overmakt som du aldri kommer til og vinne.
Du bruker jo alle kreftene dine på noe, som aldri kommer til og skje. Du må innse fakta.
Man kan få hjerteinnfark av mindre.

Det er prisverdig,at du kjemper for lønnsmottageres rettigheter. Skal du ha noen som helst sjangse til og få noe gjennomslag, bør LO nedlegges og erstattes av en ny organisjasjon, med høyere kompetangse. Så må du begynne og samarbeide med alle politiske partier. Det er jo de som er fremtiden. Også AP har nok sett sine beste dager. Markedslibralismen kom så og vant..

Denne gang kan en vise til uttalelser som viser og bekrefter at AP på sin måte har utnyttet spillegalskap til egen fordel og til finansiering av egen valgkamp i særdeleshet i hovedstadsområdet!
Det ble fra høyt profilert politisk hold i AP i 2007 hevdet at det ikke forelå slik sammenheng mellom spillegalskap ved bingomaskiner som det var med andre spillemaskiner man etterhvert forbød! Det viser seg selvsagt i ettertid at dette var en ren retorisk bløff fra AP sin side – og i dag vet alle at det selv ved nye bingomaskiner utvikles og opprettholdes spillegalskap! Dette viser at AP til stor grad tilsidesetter etiske betenkeligheter ved dette – da de fortsatt tjener 10-talls millioner i Oslo etter sigende til finansiering av egen valgkamp! Maken til manglende seriøs etisk forankring av egen politikk skal man derfor lete lenge etter!!! Ikke sant??? Jf sakset fra Nrk -

Kan ikke regulere seg selv
Pengespill er strengt regulert i Norge. Dette skyldes at pengespill medfører store personlige og samfunnsmessige problemer hvis det ikke reguleres innen forsvarlige rammer.

Da spillautomater ble forbudt i 2007, ble bingoautomater unntatt forbudet. Daværende kulturminister Trond Giske forklarte dette med at det ikke fantes bevis på at bingoautomatene medførte de samme problemene som spilleautomater.

Kompetansesenteret Korus-Øst og flere andre påpekte at de avhengighetsskapende faktorene ved bingoautomater var sammenfallende med spilleautomatene som ble forbudt.

Spesialrådgiver Øystein Bjørke Olsen i Korus sier at i de tilfellene hvor landbaserte pengespill i Norge har vært manglende regulert, så har bransjen vist at de ikke klarer å regulere seg selv.

– Når det gjelder bingohaller, så har dette blant annet vist seg ved at noen har holdt døgnåpent. Generelt så viser den gamle automatbransjen og bingobransjen at de ikke klarer å regulere seg selv på en slik måte at de fremstår som ansvarlige aktører i markedet, sier han.

Kynisk bransje
Han mener det er liten tvil om at det har vært gode penger i å drifte bingohaller de siste årene.

– Dette vil også kunne tiltrekke seg useriøse aktører. Hvis vi i stedet for useriøse, spør om bransjen er kynisk, så vil svaret være ja.

– De fremstår med en målsetting, og det er å skape størst mulige verdier til seg selv, mens de skyver de gode formålene foran seg, sier han.

Samfunnsoppdrag
Spillingen i de 230 bingohallene i Norge genererer store inntekter til frivillige lag og foreninger, samt politiske partier.

Atle Hamar i Lotteritilsynet sier at hovedformålet med bingo å regulere et overskudd til lotteriverdige formål, som blant annet gir ganske mye til kultur og idrett og andre samfunnsnyttige formål.

Bingobransjen omsetter for omtrent fem milliarder kroner i året. Siden de såkalte bingoentreprenørene, altså de som driver bingoene, også får en prosentandel av omsetningen, har aktørene i bransjen hatt gode tider de siste årene.

Fakta om norske spilleautomater
Gevinstautomater, altså de vanlige spilleautomatene, ble forbudt 1. juli 2007.
Bingoautomater ble forbudt 1. april 2010.
Fortsatt spilles det databingo på de såkalte databingoterminalene i bingohallene.
Bingohallene kan kun tilby databingo dersom spillestedet også tilbyr vanlig bingo.
1. juli skulle reglene for databingo strammes inn, men regelendingen er utsatt til nyttår.
Bruttoomsetning for entreprenørbingo:
2006: 1,8 milliarder
2007: 2,6 milliarder
2008: 3,9 milliarder
2009: 5,1 milliarder
2010: 5,6 milliarder
Kilde: Lotteritilsynet
Nye regler
Fra nyttår skal myndighetene stramme inn reglene i bingobransjen. Blant annet skal databingoautomatene gjøres «snillere».

En vesentlig endring er at de skal gå minimum 30 sekunder fra et spill er ferdig til det kan foretas en ny trekning.

Det vil heller ikke være mulig å tilby spillere å kjøpe ekstra tall. Åpningstidene vil også endres slik at det bingoene må holde stengt mellom klokken 24 og klokken 07.

•Les også: Spiller databingo for milliarder
– De innstramminger som trer i kraft fra nyttår kommer som et naturlig resultat av de problemene disse spillene har medført på bakgrunn av svært manglende regulering.

– Spesielt hva gjelder åpningstider og aldersgrense, så fremstår dette som en harmonisering med annen gjeldende lovgivning, sier Bjørke Olsen i Korus.

Han er også positiv til endringene om at det skal gå minimum 30 sekunder fra et spill er ferdig til det kan foretas en ny trekning.

– Det blir spennende å se hvordan dette påvirker omsetningen. Det er stor sannsynlighet for at dette endringen vil gjøre det mye mindre attraktivt for spilleavhengige personer, mener han.

Den utviklingen vi ser i flere EU-land for tiden er ikke bra for demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser. Resultatet er at med den rådende utviklingen oppstår det gradvis en politisk krise. For å unngå en demokratisk forvitring, trenger vi en debatt – og handlinger – som hegner om folkedemokratiet. Det er følgende fire forhold som gjør denne debatten viktig.

I
Ved siste valg til EU-parlamentet, var det bare 43 % av de stemmeberettigede som benyttet seg av stemmeretten. Likevel får man inntrykk av at statslederne – dvs de markedsliberalistiske høyrepolitikerne i EU – tar seg til rette som om de har ”minst 90 % av velgerne” i ryggen. Man kan bli skremt når man ser hvordan disse markedsliberalistiske EU-politikerne bare kutter i arbeidstakernes lønninger, kutter i pensjonene og stønader/ velferdstilbud, langt over hode på dem det gjelder. Det er jo bare i totalitære regimer at man har erfaringer med at slike handlinger kan skje.
Skal EU lykkes med å komme ut av sine finans- og gjeldskriser, må de se til Island. Den Islandske trosset markedsliberalistene, lyttet til befolkningen, og landet er gradvis på vei ut av den økonomiske krisen de befant seg i! På Island kan man med rette si at markedsliberalistene (nyliberalismen) ”kom – så og tapte”!

II
Eliten, sammen med utdanningsgruppene tar over i langt større grad styringen av samfunnet. Hvor mange – med bakgrunn som arbeidstakere sitter i dag på Stortinget – som representanter for ”folket”? Eller hvor mange – med bakgrunn som arbeidstakere – sitter i dag som byråkrater/ saksbehandlere i departement, fylkeskommuner, kommuner mv? En undersøkelse presentert for en tid tilbake viste eksempelvis at 9 av 10 rådgivere/ saksbehandlere på Stortinget hadde høyere utdanning. Er det representativt for befolkningen?
Hvor mange – med bakgrunn som arbeidstakere – sitter i dag som styrerepresentanter i viktige offentlige virksomheter? Osv, osv…

Det å være folkevalgt, eller representanter for utøvende byråkrati, handler om å kjenne til – ha innsyn/ forståelse for – de ulike verdisyn og kulturer som rådet i befolkningen. Mitt poeng er at arbeidstakere og trygdede synes å være kraftig underrepresentert i disse gruppene.

Partisekretær Raymond Johansen i Arbeiderpartiet, uttrykte på fylkeskartellkonferansen i LO Stat – i september i år – at i Norge er det å bruke stemmeretten blitt et klasseproblem. Undersøkelser viser at befolkningen i Oslo øst bruker i liten grad stemmeretten – mens befolkningen i Oslo vest benytter den i langt støtte grad. Dette utsagnet/ problemstillingen er det grunn til å ta på alvor!

Kan det være slik at majoriteten av befolkningen ikke kjenner seg igjen i den politikken som faktisk utøves, eller klarer å identifisere seg med majoriteten av de som sitter med makten, og at det skaper passivitet, og/ eller at enkelte tyr til såkalte ”protestvalg”?

Problemet man må ta innover seg er at utstenging av befolkningsgrupper og passivitet (fremmedgjøring) – skaper problemer for demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser. Det kan skape større politikerforakt – og i verste fall politiske kriser.
Det er demokratisk valgte politikeres ansvar å påse at folkedemokratiet fungerer!

III
”Desperate” markedsliberalister er vårt alvorligste problemet for tiden, sett i ly av finans- og gjeldskrisene som skyller inn over store deler av verden. Det kan ikke lengre være tvil om at markedsliberalistene ”kom – så – og tapte”, når man ser på hva disse høyreorienterte markedsliberalistene har påført land, med finans- og gjeldskriser. Det verste er at ingen ser ut til å bli stilt strafferettslig ansvar for fadesene! I stedet påføres arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets trygde- og stønadsordninger alle (enda flere) belastninger – delvis i form av kutt i inntekter – og delvis i form av økte gjeldsforpliktelser fra kyniske og grådige organer som International Monetary Fund (IMF). Bare for å redde finanselitens verdier og dere banker – uten å få noe tilbake. Finanseliten har i dette spillet liten omtanke for den økende fattigdommen, arbeidsledigheten, eller hvordan de gjeldstyngende landene skal komme på fote igjen. Denne eliten svikter dermed flertallet av befolkningen – dvs det er demokratiet som blir sviktet. Men slik går det når eliten tenker mer med lommeboka enn på samfunnet og samfunnsfellesskapet. For det kan ikke være tvil om annet enn at det er markedsliberalistene som må ta skylden for den økonomiske krisen som er oppstått.

Det vi ser i maktkorridorene i EU er enda mer skremmende. Nå forsøker statslederne – med bakgrunn i finans- og gjeldskrisene (som de selv har skapt) – å overføre ennå mer makt til EU-kommisjonen, dvs til maktens senter i EU. I EU-kommisjonen er det stort sett bare statslederne har innflytelse. Først og fremst forsøker nå EU-kommisjonen å få større makt over medlemslandenes statsbudsjetter og økonomi. Hvordan ville vi i Norge reagert om det dukket opp en politiker med standpunkter tilsvarende ”Silvio Berlusconi” fra et annet land, som skulle bestemme over norsk økonomi, lønninger osv?

Heldigvis ser det ut til at Storbritannia greier å bremse noe på denne utviklingen i EU. Men hva slags demokrati, og demokratiske beslutningsprosesser er dette? Her sitter statslederne etter mitt syn og fatter avgjørelser langt over hodet på de angår uten forankring i befolkningen.

Like ille – for demokratiet – er den utviklingen vi har sett i Hellas og Italia hvor de demokratisk valgte statsministrene i Hellas (Giorgos Papandreou) og i Italia (Silvio Berlusconi) har måttet gå fra sine stillinger, og er blitt erstattet av ikke-demokratisk valgte. Dvs de er blitt erstattet av finanselitens utpekte folk. Italias nye statsminister, Mario Monti, har bakgrunn fra Goldman Sachs, som er en av de største forretningsbankene i verden. Hellas nye statsminister, Lucas Papademos, har bakgrunn som visepresident i Den europeiske sentralbanken. Markedsliberalistene/ finanseliten i EU har dermed fått plassert ”sine utvalgte folk” til kutte i befolkningens velferd og lønninger, og for å gjennomføre utsalg av offentlige verdier (privatisering) til dumpingpriser til grådige spekulanter.

Vårt demokrati og vår fremtid handler om å stoppe markedsliberalismens grådighet og fordelingskrise. Vår fremtid handler om å gjenreise demokratiet, og sørge for et inkluderende samfunn. Vår fremtid handler om å forsvare – gjenreise velferdssamfunnet på demokratiets premisser – mot fattigdom og undertrykkelse.

Tea Party-bevegelsen i USA, er skrekkeksemplet på hva økonomisk makt kan føre til! Hele demokratiet, og samfunnet settes på spill, bare for at eliten skal beholdes sine privilegier – og hindre politiske beslutninger som kan få USA ut av gjeldsproblemene. I USA eier de 1 % rikeste mer enn de 90 % fattigste – det forteller alt om hvilken fordelingskrise markedsliberalismen forårsaker.

IV
Et annet demokratisk problem er når tidligere politikere går over i konsulent/ rådgiverbransjen, fremfor å gå tilbake til opprinnelige jobber (eller tilsvarende). Tidligere helseminister for Arbeiderpartiet Bjarne Håkon Hanssen, kom sterkt i søkelyset når han gikk over til Pr/ lobbyfirmaet First House. Nå viser det seg at tidligere helsebyråd, Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet. Det skjer før samhandlingsreformen settes i kraft – og at to så sentrale personer rekrutteres til et og samme firma -finner jeg meget betenkelig!

Politikere som sitter inne med all kompetanse på beslutningsprosedyrer på et saksområde, vet alt ombakgrunn for beslutninger, og hvem som er sentral i saksbehandling i ulike forvaltninger osv, får en enorm makt som rådgivere/ lobbyister. Noe som kan ende med at politisk makt solgt til høystbydende. Dette mener jeg representerer en meget stor fare for demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser. Lykkes markedsliberalister med dette systemet med å kapre politikere til Pr/ rådgivningssenter fullt – og makten overlates til dem, kan vi ende opp med at stemmeberettigede nærmest blir som et slags ”stemmekveg” hvor stemmeseddelen står mer eller mindre uten innflytelse. Det må vi i fellesskap forhindre! Vi må ikke ende opp slik Nobels fresprisvinner, Elie Wiesel advarte mot – at ”likegyldighet er folkets verste fiende”!

En uke før julaften fikk Niels Peter Gjefle Slaatta (49) et brev fra kommunens boligkontor, med beskjed om at husleien hans øker med nesten 50 prosent. Det er litt spesielt at det første det nye AP-kommunestyret i Larvik gjør, er å gå løs på de fattige, sier Gjefle Slaatta.

Og det er mange som sitter å gråter og ikke vet sin arme råd nå. Skammelig oppførsel av sossialistene, men vi kjenner lusa på gangen.

Norulv Øvrebotten.

Når en stat er organisert som en dobbelstat siden 1939 med innlagt strukturfeil til fordel for Moskva, har det visse følger. Lenin og Stalin doblet alt, og det viktigste strategiske særtrekk er at det rasjonelt umulige blir gjort selv om det er rasjonelt umulig. Noe som medfører konsistent og konsekvent bedrag.

Dette er virkeligheten i Norge ennå. Ingen brudd med fortiden er hendt. Tvert om er det lagt opp til det motsatte. Med en listig prosess som integrerer Norge skritt for skritt dypere inn i den russiske labyrinten av en stat. Som nylig avgått forsvarsminister Robert M. Gates i USA betegnet som en mafiastat i fjor. Det som før var skjult skal bli åpent.

Makten har mange lag. Som en del av kamuflasjen, da Stalin meldte Norge inn i NATO for bruk til kontraetterretning mot USA i 1949, ble det opprettet et sikkerhetspoliti som fikk en vestlig forankring også. Med avtaler om samarbeid innen kontraspionasje og kontraetterretning med andre vestlige land. I virkeligheten var Overvåkingspolitiet, den gang POT, nå Politiets Sikkerhetstjeneste, PST, integrert i de sovjetiske og senere russiske hemmelige tjenestene. Uten at sjefer i sikkerhetspolitiet eller sjefer i politiet for øvrig i Norge forsto det før etter at jeg identifiserte hele spillet både her til lands og i utlandet i 2005 og publiserte funnene i de kommende årene fram til nå.

Under hele den kalde krigen og lenge etterpå var Norge en muldvarp også på dette området. Uten at ledere forsto det. Jeg satt selv i ledelsen av Forsvarsdepartementet som høyre hånd for Johan Jørgen Holst i nesten to år på 80-tallet uten å forstå at vi var en integrert del av Sovjetunionens kontraetterretning mot USA og andre vestlige land. Så jeg har i virkeligheten vært høyt oppe i de hemmelige russiske tjenestene. Det har ikke vært noen søndagsskole. Å være en integrert del av dette bedraget. Jeg har levd med følgene i alle år etterpå.

Når du arbeider innenfor en dobbelstat på denne måten, blir det meste snudd på hodet. Du kan da sitte som sjef for PST og jakte på både terrorister og andre, og oppdage at sporene og medvirkning ender opp hos sjefene dine. Det er faktisk regelen og ikke unntaket i et slikt system. At du blir falt i ryggen direkte og indirekte, hører da til hva du må leve med. Det er ikke noe nytt fenomen.

Jens Stoltenberg har ikke gjort annet enn å undergrave sikkerhetspolitiet siden han ble statsminister. Thorbjørn Jagland sparket som statsminister hele ledelsen i 1996 og stanset all etterforskning i øst-tyske Stasis arkiver. Begge to er landsforrædere av en størrelse som Norge aldri før har hatt, og noen må altså skjære gjennom den gordiske knuten og få dem i fengsel. Før de setter flere liv i fare.

Siden alle disse toppene som i virkeligheten har vært og er statssekretærer for Russland og ikke statsministere i Norge, og lenge har vært klar over at de kan bli stilt opp etter muren på Akershus og lide Vidkun Quislings skjebne, har de også intensivert bakholdsangrep på egne ansatte i embetsverket. Med stadig sterkere intensitet siste året. For å berge seg selv og det russiske systemet.

Bergens Tidende er en avis på Vestlandet som ikke har grunnlaget sitt blant vestlendingene, men hos et aviskonsern i Oslo som lenge har vært kontrollert av russiske FSB. Nå blir Bergens Tidende benyttet til å sette i gang en diskusjon om sjefen for PST, Janne Kristiansen, med en innlagt forutsetning om at hun har gjort en feil i etterforskningen av terroren 22. juli.

PST vet like godt som andre vestlige sikkerhetsorganisasjoner i vest at den norske regjeringen medvirker til forbrytelser mot eget folk, og at målet med hele terroren har vært å styrke nettopp dette russiske systemet med så dype røtter i Norge. Det er slike brutale sannheter som iskald analyse frembringer i vestlige hovedsteder.

Feilen i Norge er først og fremst en systemfeil, og den oppsto lenge før sjefen for PST, Janne Kristiansen, ble født. I 1939. Året før ble det rasjonelt umulige gjort selv om det var rasjonelt umulig i Stortinget og følgen av bedraget ble et statskupp året etter og en russisk dobbelstat som lager feil til skade for Norge og til gavn for Russland den dag i dag.

En trapp vasker du ovenfra og ned. Særlig hvis nesten all skitten er på toppen. Da begynner du med Jens Stoltenberg. Så fortsetter du derfra.

Resten av kronikken kan du lese her

Hitlers EU -drøm kan bli sannhet

Ønsker du Norgespartiet på Stortinget i 2013

Bli medlem

Norge har stadig europaveier med hårnålssvinger og møteplasser. Sverige har dobbelt så mange kilometer med vei og tre ganger mer jernbane enn Norge, veiene er bredere, og jernbanen har to spor i sentrale strøk. Under flere tiår der Norge har hatt det langt romsligere økonomisk enn broderlandet, har transportforspranget bare økt. Hvorfor?

Svaret er jo lett. Veier er jo lokalvalgsagn i Norge og jernbanen har de snudd ryggen til siden tyskera dro.

Foreslår regelendring for å beholde LO-leder Flåthen. Dagens regelverk sier at ledere i LO kan bli valgt inntil de er 60 år og sitte ut perioden. Men nå vil LO trixemixe med regelverket.

Det er typisk disse følkæ, AP og LO, å ta seg til rette i livverk og regler. De bør slutte å kalle seg sosialdemokrater egentli…..

22 Juli – 2011 – Ingen av oss hadde tenkt det kunne skje ??

Gratulerer til Fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud (Arbeiderpartiet) som har tatt bladet fra munnen. Hun sier at en viss naivitet i mange hoder er hun derimot ikke fremmed for at det kan ha vært før 22.07.2011. Ingen av oss hadde tenkt at det som skjedde 22. juli, kunne skje.

Videre sier hun: Det kan helt klart ha vært at vi har gått med en forestilling om at sånne ting ikke skjer i Norge. Og vi har hatt et ønske om at Norge skal være et åpent samfunn der folk som dere kan komme inn på kontoret til statsråder uten å bli gjennomlyst og kroppsvisitert og sjekket.

Lurer på om disse politikerne har tilgang til internett og kan se hva som skjer rundt om i verden. Er det politikere fra Nord-Korea vi har med å gjøre ? Hvor naiv kan man egentlig bli/være ?? Er Arbeiderpartiet så virkelighetsfjern eller er det bare en avledning ?

Skal vedde på at narkobaronene i sør-amerika har bedre kameraovervåkingsutstyr enn Stortinget og regjeringslokalene tilsammen

Vi har alle sett hvilken kraft uværet «Dagmar» i julehelgen har forårsaket. Alle steder der innbyggerne har vært strømløs har kabler vært i luft. Trær har veltet over strømkablene – noen steder har trær forårsaket kortslutning og det som verre er.

Er det ikke på tide å tenke langsiktig ? Været blir ikke bedre ved å betale mer grønne skatter og avgifter

Dagbladet 14.12.2011 presenterer en oversikt over hva slags utvikling boligmarkedet og lønnsnivået som kan ventes de 3 nærmeste årene, basert på tallmateriale fra Statistisk sentralbyrå. Artikkelen slår fast at ”pengefesten kan vare i minst tre år til”. Prognosene forteller at lønnsnivået vil stige med 12 %, men boligprisene vil stige med hele 17 %. Det er markedsliberalistenes gave til de unge og andre som skal inn på boligmarkedet.

Det betyr at en person med ei lønn på kr 400 000 pr år, kan forvente å få ei lønn på om lag kr 448 000.- i 2014/ 2015, dvs en lønnsstigning på ca kr 48 000.-

En trygdet, tilsvarende minstepensjonist, har for tiden en trygd på kr. 157 639.- pr år. Vedkommende kan forvente seg en trygd på ca kr 176 555.- i 2014/ 2015, dvs en trygdestigning på kr 18 916.-

EU og høyrepartiene (Fremskrittspartiet/ Høyre/ Kristelig folkeparti/ Venstre) har akseptert sosial dumping som virkemeiddel i utøvelsen av markedsliberalismen, og EU vil nå gå inn for å lovfeste en rett til sosial dumping og nedprioritering av arbeidsmiljøet – noe som kan få følger for Norge gjennom EØS-avtalen (Jf http://www.frifagbevegelse.no/arbeidslivet/article5851930.ece).

Arbeidstilsynet avdekket nylig at noen håndverkere fra Lituaen jobbet 210 timer for kr 3 400.-. Dvs en timelønn på kr 16.-. Det vi en årslønn på kr 31 200 (1 950 timer X kr 16.-). Vedkommende kan da forvente seg ei lønn i 2014/ 2015 på kr 35 844.-, dvs en lønnsøkning på kr 3 744.-

Tar vi en person som tjener kr 1 000 000.- pr år, så vil vedkommende i 2014/ 2015 få ei årslønn på ca 1 120 000, dvs en lønnsøkning på kr 120 000.-
(En person med en årsinntekt på kr 1 000 000.- får som regel bonuser, opsjoner, frynsegoder, har økonomi til aksjespekulasjon med gunstig skatt osv osv – tillegg til lønnen. I tillegg krever mange disse rike markedsliberalistene mer skattelettelser, fritak på formueskatt, og slutt på arveavgift).

La oss ta en bolig som i dag koster kr 3 000 000.- i dag. Med en prisøkning på 17 %, så vil den samme boligen koste kr 3 510 000.-
Det betyr at man må ha en årsinntekt på nærmere kr 1 500 000.- for å oppnå en lønnsinntekt for å holde tritt med stigningen i boligprisene.
En rik person vil kunne kjøpe denne boligen uten lån, med samme mulighetene til skaffe egne barn bolig uten lån..
En person med en del midler, vil kunne lån på billigere lånebetingelser enn en person som er lavere bemidlet. Ubemidlede vil trolig ikke få lån i det hele tatt til bolig på ca kr 3 000 000.
Dette er prisen det norske folk må betale for dereguleringen av boligmarkedet som Høyreregjeringen til Kåre Willoch innførte på begynnelsen av 80-tallet – sammen med markedsliberalismen.

Boligmarkedet – herunder utleiemarkedet – styres i dag stort sett av et privat – nærmest monopolmarked – full av grådighet.
(Oppdaget nylig at ved salg av boliger, beregner enkelte banker seg opp til 2,75 % provisjon. Dvs for en bolig på kr 3 000 000.-, så beregner hele kr 82 500.- i gebyr. Dette er også med på å drive boligprisene oppover).
I Norge er situasjonen den at unge blir boende lengre hjemme hos foreldrene enn tidligere, og dessverre er situasjonen den at vi har mer enn 6 000 bostedsløse, et tall som øker.

Ovennevnte gir et bilde av Norge. Norge fremstilles som et land hvor forskjellene er små målt mot andre land. Da kan man tenke seg hvor vanskelig mange arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets trygde- og stønadsordninger har det i andre land.

I Norge har vi heldigvis et sterkt LO, som så langt har greid å bremse på de verste utslagene av markedsliberalismen. Dessverre er det slik at hele 47,1 % av arbeidstakere i Norge fortsatt er uorganiserte – dvs er gratispassasjerer i forhold til som fagbevegelsen har oppnådd – først og fremst gjennom politisk samarbeid – først og fremst med de rød-grønne (Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet), og det faglig politiske samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet. Hvor også partiet Rødt er en viktig bidragsyter på politiske saker.

Det er i hvert fall en ting som vi vet, dokumentert i partipolitiske program, og erfaringer fra 2001 – 2005 (Bondevik II-regjeringen – Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti, med Fremskrittspartiet som garantist), og i flere borgerlig styrte kommuner, at partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre – vil ha mer marked, mer EU-politikk, og mer sosial dumping, samt mer fagforeningsknusing. Så vidt jeg kan, er det bare personer som tjener mer enn kr 1 500 000.- pr år, og som ønsker mer markedsliberalisme, som har fordeler av å stemme på partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre!

Den gaven markedsliberalistene har skapt for unge boligssøkende og andre, forteller hvilken økonomisk boble vår finanspolitikk hviler på.
Politikerne må sette i gang en massiv sosial boligbygging, slik at boligprisene går betraktelig ned! Ikke minst er det viktig i tider hvor rentene er lave og det er forholdsvis enkelt å få lån. Det er en fare for mange låner over evne. Stiger rentene igjen, så er min spådom at mange vil få store problemer!

Det har alltid vært stor fattigdom i Sovjet / Russland. Når vi vet at Arbeiderpartiet har tette bånd til kommunismen i Russland kan man begynne å lure på om AP ønsker å kopiere politikken med å få flere fattige i Norge ? De siste 6 årene har Arbeiderpartiet vært en pådriver i økning i fattigdom her i landet. De som er fattige i Norge er utestengt fra arbeidsmarkedet. Arbeid for alle er bare en vits.

Når man leser politikken til dette sosialist-kommunistiske partiet kan man virkelig undres.

- Arbeid til alle – men ikke til fattige.
- Sikre sykehjemsplasser – så lenge du tar til takke til bøttekott og korridorer
- Demokrati – hold kjeft det er AP som sitter med løsningen
- Felleskap – så lenge du er frisk og har penger
- Trygghet – ja til import av kriminelle
- Verdiskapning – Flå de rike
- Felleskap og folkestyre – så lenge alle er medlem av Arbeiderpartiet
- Bekjemp korrupsjon – motta millioner av kroner av LO i bytte for xxxx
- Utdanning i felleskolen – men Jens Stoltenberg er utdannet fra privatskoler
- Miljø og klima – Hahaha latterlig – klimaversting i Europa/verden
- Sosialdemokrati – javel men nærmere sosialisme og kommunisme
- Stasi arkivet – Hysj hysj , noen høytstående i Ap vil ikke at deres navn skal ut
- Egoisme – mer penger til pampene – den vanlige arbeider må ha måtehold

- Frihet, likhet og solidaritet – få ut fingeren og begynn og gjør noe for folket.

I 2006 skulle Arbiderpartiet og den rødgrønne-regjering sette i gang et stort krafttak mot familievold. Siden den gang har det bare vært masse ord og liten handling. Skulle tro at den rødgrønne-regjering er infiltrert av Shahira-lov som tillater vold mot kvinner?

Åtte av ti som anmeldes for familievold slipper straff. Dette er ikke akseptabelt i det hele tatt men den rødgrønne-regjering synes ikke dette. De sparer jo penger på at kvinner blir banket av sin samboer eller ektefelle. Ville det ha blitt en fortgang hvis en av Statsrådene fikk bank av sin bedre halvdel ?

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at domfellelsesandelen ligger på rundt 10 prosent fram til 2009. Tallene viser også at det kan ta opp til to år før en anmeldelse havner i retten. Mange kvinner trekker anmeldelsen når det går for lang tid.

For mange kvinner blir situasjonen verre etter at de har anmeldt forholdet. At så få blir dømt gjør ikke situasjonen bedre for disse kvinnene.

Vi alle vet at flertallet av Arbeiderpartiets kvinnelige velgere gir sin stemme til partiet fordi Jens Stoltenberg er så søt og karrismatisk. Faktisk er Mulla Stoltenberg en ulv i fårskinn når en ser på dette med familievold. Dette er en skam for partiet – nå må det ryddes opp.

Nytt gufs fra det høyrestyrte markedsliberalistiske EU

I en artikkel i Fri fagbevegelse (http://www.frifagbevegelse.no/arbeidslivet/article5851930.ece) fremgår følgende tekst; sitat;

Vil ofre arbeidsmiljøet for å skape vekst
EU-kommisjonen vil styrke vekstevnen hos små og mellomstore bedrifter – ved å unnta dem fra store deler av regelverket om arbeidsmiljø og sosial dumping. Svensk og dansk fagbevegelse er i harnisk.

23. november presenterte EU-kommisjonen sin nye strategi i en rapport som har fått fagbevegelsene i våre naboland til å se rødt.

Poul Erik Skov Christensen, leder for Danmarks største fagforbund, 3F, skriver i et høringsbrev til den danske regjeringen at rapporten må forkastes.

Stort midlere stemt er ikke den danske LO-lederen, Hans Børsting:
– De påtenkte initiativene fra Kommisjonen kan bli totalt ødeleggende for helt nødvendig beskyttelse av de ansatte i små og mellomstore danske bedrifter, skriver han i LOs høringssvar til regjeringen.

Samlet nei-front i Sverige
I Sverige har fagorganisasjonene LO, TCO og Saco gått sammen om en felles høringsuttalelse der de ber om at «regeringen med kraft tillbakeviser kommisjonens ambisjoner».

De tre organisasjonene mener utspillet er særlig alvorlig siden kommisjonen har kunngjort at den har lagt arbeidet med en ny strategiplan for arbeidsmiljøet i skuffen på grunn av den økonomiske krisa.

En av tre regler skal vekk
I rapporten fra 23. november går EU-kommisjonen inne for å fjerne en tredel av alle reguleringer for bedrifter med færre enn 250 ansatte og en omsetning under 375 millioner danske kroner i året.

For såkalte mikrobedrifter, det vil si virksomheter med færre en 10 ansatte om lavere omsetning enn 15 millioner, bør unntake3ne fra regelverket bli enda mer omfattende, mener kommisjonen.

Kan få unntak fra utstasjoneringsdirektivet
Siden det foreløpig bare er snakk om en rapport fra EU-kommisjonen og ikke et konkret forslag til endringer i EUs lovverk, er det uklart hvilke regler små og mellomstore bedrifter vil få unntak fra. Blant eksemplene som er nevnt i rapport er direktivet om ergonomi (bl.a. tunge løft), regelverk om behandling av kreftfarlige stoffer, plikten til å lage skriftlige arbeidsplassvurderinger, sesongarbeiderdirektivet og utstasjoneringsdirektivet.

Dansk LOs nettmagasin Ugebrevet A4 har snakket med flere arbeidsliveksperter som advarer om at dersom rapporten blir fulgt opp i praktisk politikk kan det føre til et todelt arbeidsmarked og mer sosial dumping. De minner også om at det ofte er i de små bedriftene at arbeidsmiljøproblemene er størst.

Ser på arbeidsmiljøet som en byrde
Gunde Odgaard, sekretariatsleder i det danske Bygge- og Anlægskartellet, en samarbeidsorganisasjon for sju fagforbund, er opprørt over EU-kommisjonens vilje til å nedprioritere arbeidsmiljøet:

– Det blir feil når man ser på arbeidsmiljøet som en byrde for bedriftene. Du skal da for helvete ikke se på hvor mye det koster å overholde reglene, men på om folk får kreft, blir skadet eller nedslitt, er hans kommentar.

Ber EU endre kurs
Også Den europeiske faglige samorganisasjonen (DEFS) har reagert kraftig på det siste utspillet fra EU-kommisjonen. På et møte i Krakow i Polen nylig krevde styret i DEFS at EU i stedet setter fart i arbeidet med en ny strategi for arbeidsmiljøet.
Sitat slutt.

Det EU foreslår her, minner meg sterkt om Fremskrittspartiets Carl I Hagen utsagn på slutten av 80-tallet, da han rettet sitt skyts mot norske arbeidstakere. Arbeidsledighetene i Norge var på denne tiden høy, og Norge opplevde sin finanskrise. Fremskrittspartiets Carl I Hagen mente på denne tiden at arbeidstakere måtte begynne å underby hverandre på lønn for å få seg jobb, noe som var et meget stygt angrep på norske arbeidstakere – og særlig mot fagbevegelsen.
Det er grunn til å minne om at Fremskrittspartiet står for den samme politikken i dag!

Heldigvis tok LO grep på begynnelse av 90-tallet, og lanserte solidaritetsalternativet – et spleiselag mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og offentlige myndigheter. Arbeidstakerne å avstå fra høye lønnstillegg mot å få sysselsatt flere – for å få ”hjulene i gang igjen”. Dette målet lykkes Norge med gjennom at det skjedde gjennom en demokratisk beslutningsprosess som de aller fleste støttet opp om. Det er det stikk motsatte av hva som skjer i EU i dag, hvor demokratiet settes fullstendig tilside.

Poenget er; Dette forslaget fra EU (artikkelen sakset fra Fri Fagbevegelse) viser med tydelighet hva markedsliberalisme fører til, det viser med all tydelighet hva høyrepolitikk fører til for arbeidstakere, det viser med all tydelighet at vi trenger en sterk fagbevegelse og engasjerte medlemmer som kan stå imot disse ”samfunnssabotørene” som vil sette arbeidstakere og fagorganiserte mange tiår tilbake i tid.

Det mest bekymringsfulle for Norge, er EØS-avtalen (husmannskontrakten), som kan medføre at Norge må implementere en eventuelt lovfestet rettet til å drive sosial dumping, og forhindre ivaretakelse av arbeidsmiljøet til arbeidstakere – initiert av EU. Et system som spesielt vil ramme arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt.

Den norske regjeringen har vedtatt å avsette 55 milliarder kroner i pengelån til støtte for International Monetary Fund (IMF), eller Det internasjonale pengefondet som betegnelsen er på norsk.

Hovedbegrunnelsen er at i den situasjonen som flere land befinner seg i, med finans- og gjeldskriser, så vil Norge på denne måten bidra til ”å få hjulene i gang” igjen – da det kan ha positive effekter for norsk eksport og dermed norske arbeidsplasser på sikt. Regjeringen sier at dette er lån, med strenge lånebetingelser.

Det er grunn til å berømme regjeringens tankegang om at våre fagforeningskolleger, fattige, trygde- og stønadsberettigede trenger økonomisk hjelp for å komme seg opp av ei politisk og økonomisk hengemyr, og hjelp til å få arbeidsledigheten ned – og for derigjennom å få en styrking av velferdsordningene. Men jeg er meget betenkt når IMF er de som får ansvaret med forvalte de lånene som gis fra den norske stat.

IMF er blitt et politisk høyreparti?
Det hadde vært ønskelige at det International Monetary Fund (IMF) hadde vært politisk nøytral, og at IMF i sine disposisjoner ville opptre solidarisk med de samfunnsgruppene som trenger hjelpen mest. Slik leser jeg ikke IMF i dag!

IMF fremstår i dag mer som et markedsliberalistisk internasjonalt høyreparti – enn som et valutafond. Man har lenge ant det, men det kom tydeligvis for dagen da Hellas kom i et økonomisk uføre. Betingelsene IMF satte ovenfor grekerne for å gi landet lån var knalltøffe i form lånekrav og renter. IMF krever i tillegg salg av offentlige eiendommer og verdier, kutt i pensjoner og stønader, og kutt i arbeidstakeres lønninger – spesielt ovenfor offentlig ansatte. Dette er velkjent høyrepolitikk – verken mer eller mindre! Det viser at IMF er blitt et rent internasjonalt høyreparti.

Det jeg opplever at IMF gjør med sin politikk, er å forsøke å redde bankene og euroen! Dvs å redde finanselitens verdier. At enkelte av disse landene med gjeldsproblemer sliter med arbeidsledighet med opp mot 20 %/ 40 % for ungdom – synes å være et ”ikke-tema”.

Det verste IMF bidrar til, er at beslutninger om velferdskutt, lønnskutt, stønads- og pensjonskutt, salg av offentlige eiendommer og verdier osv,skjer over hode på velgerne og folket. Demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser har tapt, herunder innsettelse av nye statsledere. Da kan det bare gå en vei er min spådom – dvs det går feil vei!

Hva Hellas trenger
Det Hellas og andre land trenger er det motsatte av de kravene IMF detter. De trenger økte offentlige inntekter – offentlige eiendommer og verdier kan være et viktig bidrag til økte offentlige inntekter. Befolkningen og landet trenger økt sysselsetting og økt verdiskapning! For å få til det trenger befolkningen økt kjøpekraft – ikke stagnasjon. Offentlige lønninger må være på nivå med øvrige befolkningen, slik at det offentlig får kompetente medarbeidere for å møte/ løse utfordringene landet har.

En sterk offentlig sektor, og en sterk fagbevegelse, er det som kan bidra til en god samfunnsutvikling – sammen med arbeidsgiverne!

Befolkningen trenger hjelp
I de landene som opplever finans- og gjeldskriser, er det befolkningen som trenger hjelp, ikke finanseliten! Det handler blant annet om å gjenvinne politisk tillit – fra den politiske krisen som råder i dag!

Lær av Island! For 3 år siden satt Island nærmest på bar bakke – takket være markedsliberalistene og deres politikk (”Fremskrittspartipolitikk”) som ødela finansmarkedet og landets utvikling.

Island ble pålagt av EU en beintøff tilbakebetaling av lån som islandske banker hadde tatt opp i utlandet. Islendingene lot seg ikke kue!

Den islandske presidenten trosset markedsliberalistene i Alltinget (om tilbakebetalingspakke med flere EU-land), og tok demokratiske virkemidler i bruk – i form av folkeavstemning. Presidenten lot demokratiet, og folkeviljen styre – det er stikk motsatte av hva som skjer i og IMF (hvor mer og makt overføres til EU-kommisjonen – i praksis til ledere av markedsliberalistiske høyrepartier i EU).

Den islandske presidenten fikk folket med seg, lot bankene ta tapene, trosset markedsliberalistenes råd, og Island har på 3 år vokst seg ut av både den økonomiske og politiske krisen. Slikt står det respekt av!

Er Norges lån på 55 milliarder kroner et lån til fortsatt markedsliberalisme, eller vil det komme befolkningen til hjelp?
Med de økonomiske utsiktene som for tiden råder i EU-landene og USA m.fl, er risikoen ganske stor for at Norges lån på 55 milliarder kroner kan bli nullstilt om noen år. Men regjeringen tankegang, og am noe må gjøres for ”å få hjulene i gang igjen” internasjonalt er hevet over en hver tvil! Sånn sett er tilbudet om lån fra den norske regjeringen veldig bra!

Likevel tror jeg at regjeringen ville ha lykkes i langt sterkere grad, om pengen hadde blitt gitt i form av lån direkte til i et trepartssamarbeid (fagbevegelse/ arbeidsgivere/ offentlige myndighet) i enkelte land – med det formål å få ned arbeidsledigheten og skape nye arbeidsplasser (med LOs solidaritetsalternativ på 90-tallet som modell). Det ville vært en målrettet ytelse i god sosialdemokratisk ånd, og ville trolig kommet befolkningen i de enkelte låntakerland til gode. Erfaringene med IMF er at de er for ensidig opptatt av å redde markedsliberalistisk styrte banker, euroen og finanseliten uten å ta nødvendig hensyn til resten av befolkningen.

Finanseliten har til overmål, gjennom finans- og gjeldskrisene vist at de ikke tar samfunnsansvar – eller viser vilje til det, men i stedet forsøker å forgjelde landene enda mer gjennom mer lån, øking av gjeldstak mv markedsliberalistiske politikere. Skattelettelser og privilegier er viktigere for finanseliten enn nasjonens interesser. (Tea Party-bevegelsen i USA er et godt eksempel på hvordan de jobber – dvs de saboterer et hvert forsøk på utjamningstiltak). USA er det beste eksemplet på det. 1 % av befolkningen eier mer enn de 90 % fattigste – så kaller de ”kommunisme” når de blir bedt om å bidra mer for å få landet ut av den krisen de befinner seg i.

Krav til ytelse av lån
Det viktigste kravet Norge kan stille, er at lånet gis til tiltak som kommer hele befolkningen til gode i låntakerlandene, og med sterke krav om at lånemidlene ikke ensidig bare blir brukt til å redde markedsliberalistisk styrte banker og finanseliten. Videre må det stilles krav om at demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser gjeninnføres i EU-landene i arbeidet med å få EU-landene ut av finans- og gjeldskrisene.

Tidligere LO-leder Gerd Liv Valla kom med en kraftig kritikk av arbeidsmetodene de sakkyndige benyttet i Fougner-rapporten – rapporten som felte Valla som LO-leder i 2007. Hun kritiserte spesielt bruken av anonyme kilder, anonyme tipstelefoner, udokumenterte påstander mv – som ble brukt som ”sannhetsvitner” av de sakkyndige i Fougner-rapportens konklusjoner.
Underforstått – Valla mente at de sakkyndige i Fougner-utvalget har opptrådt uredelig!

Slike uredelige arbeidsmetoder går på rettssikkerheten løs – og er uverdig i en demokratisk rettsstat! Dessverre er ikke Fougner-utvalgets arbeidsmetode et unntak – arbeidsmetodene er en del av en etablert praksis
Gerd Liv Valla fortjener all ros og anerkjennelse for at hun så klart og tydelig poengterte Fougner-utvalgets arbeidsmetoder før hun gikk av som LO-leder! Det kan bidra til at bruk av sakkyndig-utvalg kommer inn på et mer riktig spor.

Sakkyndige lever i en etablert (u)kultur
Som tidligere initiativtaker til dannelsen av Foreningen 2 Foreldre (F2F), og leder av samme forening, kom jeg over veldig mange sakkyndige rapporter brukt i barneverns- og barnefordelingssaker. Man kunne raskt avdekke at veldig mange uredelige arbeidsmetoder ble benyttet, helt i tråd med Gerd Liv Vallas beskrivelse.
Jeg har hele tiden hevdet at sakkyndige drives av, og tilpasser seg, et ønsket mål på oppdrag fra oppdragsgiver. Kort sagt, de skriver det de blir betalt for å skrive, og vi opplever at dommere/ sakkyndige ofte sitter ”på alle sider av bordet”! For sakkyndige handler et slikt oppdrag trolig mye om å tekke oppdragsgiver i den hensikt å få nye godt betalte oppdrag senere av samme oppdragsgiver er min påstand (og noen sakkyndige viser seg å bli hyppig brukt).

Når sakkyndige benytter anonyme kilder, anonyme tipstelefoner, udokumenterte påstander mv for å fremskaffe en ”sakkyndig rapport”, utsagn som senere tjener som en del av bevismaterialet i sak, så kommer det ut mye rart og uforståelig i andre enden. Sakkyndige har altfor lenge fått leve i sin egen (u)kultur hvor det er blitt stilt få eller ingen krav til kvalitetssikring av opplysninger, eller at det blir stilt spørsmålstegn ved hvilke arbeidsmetoder som anvendes.

Man skal være forsiktig med å dra inn personer som har utført så avskyelige handlinger som Anders Behring Breivik, men Breivik hadde følgende kommentar til rapporten som Psykiater Torgeir Husby og Synne Sørheim hadde skrevet om ham – at ”80 % av samtalene i rapporten ikke har funnet sted”. Det kan godt hende at den påstanden er rett, fordi dette er et generelt bilde som personer som har vært involvert i barneverns- og barnefordelingssaker kjenner seg igjen i.

Mangler retningslinjer
I Norge har man aldri hatt noen etiske retningslinjer, og/ eller krav til dokumentasjon og henvisninger til for hvordan sakkyndige skal utøve sitt arbeide. Heller ikke er det utviklet metoder for hvordan man eventuelt skal kunne etterprøve de sakkyndiges konklusjoner. Arnold Juklerød-saken er et godt eksempel på hvor galt det kan gå i mangel av instrukser for ivaretakelse av rettssikkerheten!
Sakkyndig-arbeid i Norge har vært basert på et system at når man er ”rettsoppnevnt” sakkyndig, eller sakkyndig utnevnt sakkyndig av personer med juridisk kompetanse, så er rettsikkerheten godt nok ivaretatt. Slik er ikke verden – og det har Fougner-utvalget i Yssen/Valla-saken til overmål demonstrert.

Dommere og sakkyndige beskytter hverandre?
Jan Fougner, som ledet Fougner-utvalget valgte å ta med seg en lagrettedommer i utvalget (Nils Erik Lie). Det viser et eksempel på hvor nære båndene er mellom utøvende rett (domstolene) og de som skal være forsvarere i retten.

Kan det være at dommere og sakkyndige ”beskytter” hverandre? I en rettssak, hvor det ble anvendt en uredelig sakkyndig-rapport, ble retten spurt om de kunne anerkjenne konklusjoner en sakkyndig-rapport hvor det kunne dokumenteres feil på feil? Da svarte dommeren at eg har ikke kompetanse til å imøtegå de sakkyndige”. Det viste seg at den samme sakkyndigrapporten var en del av domskonklusjonen. Tilsvarende ble de sakkyndige og sakkyndig-rapporten spurt om hvilket juridisk grunnlag de kunne anvende feil konklusjoner/ påstander og arbeidsmetoder. Da svarte de sakkyndige at, med å si noe slikt som ”at vi har ikke juridisk kompetanse til å vurdere om arbeidsmetodene var feil eller riktige”. Dette er et eksempel på hvorfor jeg mener at det er grunnlagt for å påstå dommere og sakkyndige ofte beskytter hverandre.

Som en avslutning på sakkyndig-rapporter, skriver de sakkyndige ofte en påstand – for å beskytte sakkyndigerklæringen noe slikt som at; NN lider av paranoide trekk, eller ikke evner å motta kritiske signaler eller lignende. Det setter ”offeret” i en håpløs situasjon, for dersom vedkommende protesterer – så viser det at den sakkyndige kan ha rett. Tier man om påstanden – så aksepterer man påstanden.

Saken er at det ligger mye penger i sakkyndigarbeid, og de skriver timer omtrent døgnet rundt når de har oppdrag virker det til!!!!!

Legeforeningens etikkråd har talt
I Yssen/ Valla-saken ble psykiaterne Lars Weisæth og Odd Hellesøy benyttet i Fougner-utvalget. Legeforeningens etikkråd har valgt å se på arbeidsmetodene til psykiaterne Lars Weisæth og Odd Hellesøy etter anmodning Fra Gerd Liv Valla.
Her skrivet etikkrådets leder, Trond Markestad om Lars Weisæth og Odd Hellesøy, som en konklusjon – at; ”Deres handlemåte og mangel på åpenhet rører ved menneskerettsprinsippene, og prinsippene om å ivareta menneskers integritet og vise barmhjertighet, omsorg og respekt”.

Det er vel knapt noen ord som har rørt mitt hjerte så sterkt på lenge som når jeg leste Trond Markestads merknad her, fordi det så til de grader griper inn i den forståelsen jeg oppfatter som beskrivende for sakkyndiges arbeidsmetoder – i hvert fall i barneverns- og barnefordelingssaker (som jeg kjenner godt til).

Uttalelsen til Trond Markestad ble enda mer gledelig, når Legeforeningens etikkråd slår fast/ konkluderer med at ”oppdraget som Lars Weisæth og Odd Hellesøy fikk av Fougner-utvalget, må komme inn under legenes etiske regelverk”. Det åpner for;
- At myndighetene må ta ansvar for å få på plass et etisk regelverk på hvilke arbeidsmetoder sakkyndige skal jobbe etter.
- Konklusjonen kan sette en stopper for de meget sterke og uheldige psykiske belastningene – som også kan utløse fysiske konsekvenser – som mange utsettes for av sakkyndiges ofte uredelig/ uriktige beskyldninger. Beskyldninger som i verste fall justismord og/ eller at noen faktisk begår selvmord. Det å bli utsatt for justismord, er noen må leve med hele resten av livet.

Legeforeningens etikkråd konklusjon er modig – men veldig riktig – sett ut fra et rettssikkerhetsperspektiv! Det kan sette en stopper for det ”frimureriet” som jeg mener pågår mellom mange dommere, advokater, psykiatere og psykologer.

Kritikk av arbeidsmetode
Jf Aftenposten 23.12.2011, får Lars Weisæth og Odd Hellesøy kritikk for at de overhode utførte undersøkelsen av Valla og Yssen i striden som raste, for måten de lot seg bruke av Fougner-utvalget og for at deres personlighetsbeskrivelser ligger nær psykiatriske diagnoser. Lars Weisæth og Odd Hellesøy slo blant annet fast at Valla manglet empati og var preget av underliggende utrygghet som en påstand.

Hvordan kan det være mulig at psykiaterne Lars Weisæth og Odd Hellesøy kan ha troverdighet igjen etter dette? Og hvor har lagrettedommer Nils Erik Lie vært hen i dette bildet?

Og sist – men ikke minst – hva slags egenskaper og telepatiske evner tror disse sakkyndige at de er i besittelse av? Seriøse psykiatere/ psykologer sier at å det å observere en person med tanke på å gi et riktig bilde/ diagnose tar måneder med observasjon. Enkelte sakkyndige finner det tilstrekkelig med en 15 minutters telefonsamtale, og uten å observere far og barn sammen som tilstrekkelig for å konkludere med at en far er uskikket til å ha samvær med sitt eget barn. Det viser hvor useriøse mange av disse såkalte ”sakkyndige” være.

Dette fortjente Gerd Liv Valla!
Jeg er veldig glad på Gerd Liv Valla sine vegne at hun får denne oppreisningen av Legeforeningens etikkråd! Det fortjener hun etter all den ukritiske medieomtalen som hun fikk mot seg vinter/ våren 2007, og de konsekvensene den useriøse Fougner-rapporten fikk for henne.

Konklusjonen fra Legeforeningens etikkråd slår etter mitt syn grundig fast det uheldige ved bruk av forsvarsadvokater, dommere og sakkyndige ”på alle sider av bordet”, og at dette samrøre ingen måte er noen garanti for rettssikkerheten!

Konklusjonen fra Legeforeningens etikkråd viser også det uheldige i at Yssen/ Valla-saken ikke kom opp for domstolene, slik den burde.
Men rådets konklusjon forsterker bare de påstandene om at jussen ikke holdt mål i Ingunn Yssens anklager mot Gerd Liv Valla, derfor kom det ikke til noen rettssak/ erstatningssak. Det forsterker også påstandene om at Ingunn Yssens oppsigelsesbrev, hadde helt andre motiver enn at ”Ingunn Yssen ble mobbet”. Et oppsigelsesbrev som det hevdes at VG hjalp Ingunn Yssen med å skrive.

Så har jeg registrert kommentarer – om at enkelte personer kan ha sterke meninger både for og imot Gerd Liv Valla som person. Det må de ha lov til, slik fungerer et demokrati på godt og vondt. Men mitt hovedpoeng er at dette/ denne saken handler om allmenn rettssikkerhet i Norge og hvordan den skal ivaretas. Og den gjelder alle. Objektiv rettssikkerhet må alle være med på å sikre på best mulig måte! VGs ensidige kampanje mot Gerd Liv Valla, bringer Norge i feil retning hva angår rettssikkerhet. Ingen vet hvem som kan bli rammet uredelig juridisk neste gang!

Hva er det igjen av den saken Ingunn Yssen rettet mot Gerd Liv Valla nå? Slik jeg ser det – ingenting

I Sverige har man fått erfare virkningene av høyrepartienes politikk over flere år. I dag fremgår et nytt eksempel på hvor galt det kan gå (artikkelen står nedenfor).

Leser man partiprogrammene og holdningene som preger valgprogrammene til alle markedsliberalistiske partier – ser man den samme trenden. Først og fremst finner man de samme holdningen i partiene Fremskrittspartiet/ Høyre/ Kristelig folkeparti og Venstre.
I Sverige må eldre være med å betale prisen for sine borgerlige regjeringer, bygd på markedsliberalistenes prinsipper!

Artikkelen viser også på metoder/ hvilken måte private henter ut sine store utbytter på – at det viser hva som skjer dersom man skaper et privat marked som kokurrerer med det offentlige. Eksempler vi kjenner igjen fra norgerlige styrte kommuner i Norge – eksempelvis fra Oslo. Eksempelet fra Sverige viser hvordan rettigheter og rettssikkerhet forsvinner når private overtar offentlige omsorgsoppgaver – og ikke minst viser hva slags holdninger private har til enkeltmennesker.

Her er artikkelen; Er det slik vi vil ha det i fremtiden – eller skal vi erstatte markedsliberalismen med et sosialdemokratisk omsorg og omtanke for medmennesker?

*Kritik efter Caremas spartävling *
22 december 2011 kl 18:35, uppdaterad: 22 december 2011 kl 18:37

Carema Care uppmanar anställda att tävla om att spara in på äldres mat och hygienartiklar.Kommunal och Vårdförbundet fruktar att alla larmrapporter minskar intresset för att jobba inom vården.

Det är på äldreboendet Kastanjen i Järfälla de anställda får tävla om att minska kostnader. Carema har också ett eget spel för personalen, med ”inställningskort” som ”Den bästa förbättringsidén är den där jag kan spara timmar och minuter”, skriver Dagens Nyheter.

- Vad Carema gör är att låta girigheten ta steget över gränsen. De flyttar fokus från brukare och medarbetare till bara pengar, säger Annelie Nordström, ordförande för Kommunal.
Hon menar att företagets metoder är ”den yttersta konsekvensen av 30 års besparingar” inom äldrevården.

TT har utan framgång sökt Carema för en kommentar. I ett pressmeddelande säger företaget att DN:s uppgifter om spelet och besparingar inte stämmer.

Ansökningarna till vård- och omsorgsprogrammet har minskat drastiskt under senare år. Nu oroar sig Nordström för att intresset för vårdyrken kommer att minska ytterligare.

- De känner ingen stolthet längre över sina jobb, och allt färre vill söka sig till den här branschen. Unga är inte beredda på att ställa upp på de villkor som erbjuds.

Sineva Ribeiro, ordförande för Vårdförbundet, instämmer i farhågorna.
- Allt negativt som händer inom vården, där du som personal blir behandlad på det här sättet, gör att ungdomar inte söker sig till vården i dag.

Lars Bergstig (FP), förste vice ordförande i Järfälla kommunstyrelse, har inte sett några rapporter om bristande vård på Kastanjen. Men han är skeptisk till att riskkapitalbolag driver företag inom omsorgen.

- De värderingar, eller den affärsidé, som riskkapitalet har högst upp i den här organisationen är näst intill omöjlig att förena med vård och omsorg i välfärdssektorn. Det är som att låta eld och vatten mötas, säger han till TT.

Det spel som Caremas personal ska ägna sig åt tolkar Bergstig som resultatet av att ”fokusera så hårt på lönsamheten”.

TT: Har inte ni politiker något ansvar i det här?

- När vi gör upphandlingar inom äldrevården kan vi inte göra skillnad på var kapitalet kommer från.

På nytt bekreftes en klar tendens til at velgerne flykter fra AP og de R/G som overhodet ikke kan sies å ha innfridd velgernes tillit med sin hyppige løftebrudd, uklare politikk, nedleggelser av sykehus, problemfylte samordninger, monstermaster etc.! Jf

Høyre størst på Dagbladets partibarometer

Oslo (NTB): Høyre er Norges største parti med en oppslutning på 32,7 prosent på meningsmålingen Synovate har gjort for Dagbladet i desember.

Høyre går fram 2,3 prosentpoeng på målingen sammenlignet med november. Arbeiderpartiet går tilbake 1 prosentpoeng til 31,2 prosent.

Fremskrittspartiet får 15,1 prosent, en framgang på 1,1 prosentpoeng.

Kristelig Folkeparti er størst av de mellomstore partiene med sine 5,4 prosent, fram 0,4. Senterpartiet faller 2 prosentpoeng til 4,4 prosent. Venstre går tilbake 0,2 og får også 4,4 prosent. Sosialistisk Venstreparti nærmer seg sperregrensen med en oppslutning på 4,2 prosent, en tilbakegang på 0,6 prosentpoeng. Rødt får 1,3 prosent på målingen, som er det samme som sist.

Hvis denne målingen hadde vært resultatet av et stortingsvalg ville de tre regjeringspartiene fått 69 plasser på Stortinget, 17 færre enn de har i dag. De borgerlige partiene ville fått 100 mandater. (©NTB)

22.08.11 og politiets handlinger og disposisjoner vil bli gjenstand for diskusjoner og spekulasjoner i lang tid.
Med en tids epoke preget av terrorisme over hele verden, er det sikkert mange med meg som har følt at vi lever i et land hvor vi er forskånet fra alvorlige terror handlinger, fordi politi og overvåkingen vil fange opp mulige terror celler.
Ettertiden viser at denne trygghetsfølelsen var falsk.
Avsløringene om grove forsømmelser i PST sitt arbeid, Overvåkingen av regjeringskvartalet og mangel på handlinger fra de som observerte farene, viser begge at vi nok ikke kan føle at vi er sikre så lenge det er mennesker som skal vurdere risikofaktorene.
Det som kanskje er like alvorlig, er følelsen av at Politiet var like sikker på at terroraksjoner ikke ville skje i Norge, som mannen i gaten.
Fikk politiet sjokk da bomben smalt i Regjeringskvartalet? Hvordan kan den handlingslammelsen som skjedde ellers forklares?
Hvorfor ble det ikke sendt bud på helikoptre som kunne frakte politi rask fra A til Å i tilfelle trafikk problemer, andre mistenkelige situasjoner mv. da bomben smalt?
Mellom land og utøya er det et ombygget landgangs fartøy av stål som er ferge mellom øy og fastlandet: Hvorfor valgte ikke politiet den mest naturlige transporten som fergen representerte?
Tungt væpnede politi veier langt mere enn et gjennomsnittsmenneske. Like fullt gikk 15 av disse om bord i en båt som var kun tiltenkt 10 vanlige mennesker og uten noen form for beskyttelse mot kuler slik fergen hadde.
Hvordan kan slike handlinger forklares som de mest naturlige i sann tid?
Politiet sin egen gransking av seg selv kan i beste tilfelle karakteriseres som et vådeskudd.
Alt ble basert på et uttrykk som ble brukt som forsvar til alle handlinger i sann tid; iht. instruksene. Jeg antar at dette er politiet sine instrukser som inngår og beskriver hvordan politiet skal behandle og den enkelte skal handle i slike situasjoner. Slike instrukser er ikke skrevet i sann tid, og heller ikke spesifikk for slike aksjoner som politiet skulle utføre mot utøya. De aller fleste vil aksjonere utfra sine første innskytelser når de kommer ut i en krisesituasjon, og jeg spør meg selv; Har politi instruksen gått så langt at politiet ikke lengre skal bruke sine erfaringer og intuisjoner når situasjoner oppstår?
Overvåkingen av regjeringskvartalet og den første rapporten fra politiet sin gransking av seg selv, kan tyde på at politiet har gjort seg selv handlingslammet av alle disse instruksene som skal følges i alle situasjoner.
Det er menneskelig å feile, men det er utilgivelig å forsøke å skjule sine feil!

Senterpartiets leder, Liv Signe Navarsete har reist en viktig sak i den hensikt at Norge må si opp EØS-avtalen. Senterpartilederen mener at EØS-avtalen er blitt ei hellig ku politisk.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre svarer med at ” Jeg vil ikke forskuttere forhandlinger som ligger to år fram i tid, men jeg tror et stort flertall i Ap vil mene at EØS-avtalen er viktigere nå enn før, for både arbeidsplasser og velferd. Jeg ser det derfor som veldig usannsynlig at vi kan regjere på en plattform som åpner for å si opp EØS-avtalen”, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre til Aftenposten.

Jeg er redd Arbeiderpartiet – med Jonas Gahr Støres utspill – er i uttakt med flertallet i Arbeiderpartiet og det norske folk! Markedsliberalisme har ikke skapt annet enn nød og uro i EU, på Island og USA m.fl. – for det store flertallet av befolkningen. Solidaritet, arbeidsplasser og velferd i dag – handler om å avskaffe dagens system med markedsliberalisme/ kapitalisme. Det vil si alt det EU står for. Fordelingspolitikken er fullstendig feilslått!

EØS = Systematisk sosial dumping!
EØS-avtalen – og direktivene som gis gjennom den – påvirker norske arbeidsforhold svært negativt. EØS-avtalen representerer dermed et salgs arbeidslivets apartheidsystem! Hvorfor? Jo, fordi EU-direktivene er meget usosiale og ekstremt urettferdig ovenfor arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt – samt for samfunnsgrupper som er avhengig av å leve på samfunnets stønads- og trygdeordninger.

Et fortsatt ja til EØS-avtalen – er det samme som å si ja til systematisk sosial dumping ovenfor arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt – samt for nettopp samfunnsgrupper som er avhengig av å leve på samfunnets stønads- og trygdeordninger. Et fortsatt ja til EØS-avtalen er det samme som å si ja til en sterk høyreorientert politikk for arbeidslivet – som ligger på et like ille nivå som det Fremskrittspartiet og Venstre vil føre om de får makt her i Norge!

En ny Fafo-rapport konkluderer med at norske politikeres tiltak mot sosial dumping ikke treffer godt nok – spesielt innenfor bransjene transport, hotell- og næringsmiddelindustrien. Det viser med all tydelighet at implementeringen av EU ulike direktiv – gjennom EØS-avtalen er feil politikk. Innholdet i EU-direktivene, og som angår arbeidslivet – er for sterke, slik at norske politikeres mottiltak blir for svake! Taperne et de med midlere/ lavere inntekt og utdannelse.

En ny situasjon
Den gangen EØS-avtalen ble fremforhandlet, var det neppe noen som forestilte seg at EØS-avtalen skulle bli en slik husmannskontrakt som den har blitt. Folket ble fortalt under fremforhandlingen av EØS-avtalen at Norge skulle få en suveren reservasjonsrett. Det viser seg i ettertid ikke stemmer, Liv Signe Navarsete mener at det norske folk er blitt ført bak lyset. Det viser seg – i praksis – tvunget til å godta mer eller mindre alt det EU bestemmer. Norske politikere har ikke ryggrad til å bremse høyrepolitikken fra EU – men står skolerett – og tar imot i mer eller mindre full handlingslammelse.

Den økonomiske finans- og gjeldskrisen forteller alt om EU
Det er hevdet i disse dager at det er viktig for Norge å beholde EØS-avtalen – med argumentet – ”i solidaritet med EU”. Hva slags solidaritet – og med hvem?

EU har pr i dag ingen plan for hvordan de skal komme seg ut av gjeldskrisen! EUs politikk i dag virker som en plan for stagnasjon og økt fattigdom. Det vi ser er at EU på den ene siden kutter i arbeidstakernes lønninger, fortsetter å svekke fagforeningene, kutter i pensjoner og stønader for arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets stønads- og trygdesystemer. På den andre siden ser vi at årsaken til EU kutter i alminnelige folks økonomi – bare for ensidig å redde finanselitens verdier. Låneopptak er også et av virkemidlene – med skattebetalerne som garantister!

At arbeidsledigheten blant ungdom er på mer enn 40 % i enkelte EU-land, og arbeidsledigheten generelt når 20 % grensen i de samme landene bekymrer verken finanseliten eller myndighetene i EU. EU styrer i realiteten ikke bare mot en økonomisk krise – men det som verre er – en politisk krise. Hvem kan ha tillit til politikere som bare er opptatt av den rike eliten – ca 10 % av befolkningen. Så spørsmålet er da; Hvem retter EU solidariteten med? I hvert fall ikke arbeidstakere og de som er avhengig av å leve på samfunnets stønads- og trygdesystemer.

Er det en sosialdemokratisk regjering å støtte opp om et regime som ensidig bare er opptatt av den rike eliten – og denne elitens verdier?
*
LO har tatt og tar ansvar*
Da Norge opplevde finans- og bankkrise på begynnelsen av 90-tallet, tok LO grep og lanserte ”solidaritetsalternativet”. Det var for å hindre stagnasjon, vedvarende høy arbeidsledighet – og dermed økt fattigdom. LOs modell innebar at arbeidstakere på begynnelsen av 90-tallet modererte lønnskrav mot at arbeidsgiversiden og myndighetene skaffet arbeidsplasser. Det å få i gang kjøpekraft (verdiskapning), og motvirke fattigdom gjorde at Norge fikk økonomien i gang igjen. Dvs det stikk motsatte av hva høyrepartiene i EU gjø i disse dager!
Fremskyndelse av fattigdom, og fremvekst av nye underklasser, synes å være EU sin prioritet! LOs innsats med solidaritetsalternativet, har medført at Norge har hatt blant den laveste arbeidsledigheten i verden i ettertid.

LO som samfunnspåvirker
Et sterkt LO er mer viktig nå enn noen gang! Både fordi LO tar politiske standpunkter, fordi LO er en viktig samfunnspåvirker, og fordi LO søker samarbeid med de politiske partiene som deler synet på LOs saker, og LO arbeider for en solidarisk fordelingspolitikk – ved siden av at LO tar et helhetlig samfunnsansvar. Ingen andre hovedsammenslutninger på arbeidstakersiden arbeider tilsvarende på denne måten.

LO er dessuten den eneste organisasjonen som har organisatorisk og politisk mulighet til å ta opp kampen mot sosial dumping i arbeidslivet.

En debatt om EØS-avtalen kan være nær forestående også i LO, fordi norske arbeidstakere ikke kan finne seg i å bli taperne for et politisk regime som ensidig bare er opptatt av å øke forskjeller og ivareta den rike eliten – slik EU-landene gjør, og hvor arbeidstakere bare opplever økt fattigdom, samtidig som velferdssamfunnet (velferdsordningen) tæres opp innenfra.

Demokratiet har tapt – domstolene har overtatt?
Politikere har – i en bit-for-bit-politikk – sørget for å overlate all styring, kontroll og revisjon til private. Det gjelder både i EU som i Norge. I EU har dessuten politikerne overlatt all styring og forvaltning av EU-direktivene til EU-domstolene. Det kan virke til at EU-domstolene ikke dømmer ut fra hva som er alminnelig rettsoppfatning, men at den er blitt politisk redskap som understøtter høyrepolitikk. I hvert fall er det påfallende hvor dårlig saker på vegne av arbeidstakere faller ut i EU-domstolene, mens den rike eliten vinner frem!

Verken arbeidstakere, de som er avhengig av samfunnets stønads- og trygdesystemer, eller politikere har lengre noen innflytelse på arbeidslivet lenger. Det er overlatt til den høyrepolitiske EU-domstolen å avgjøre virker det som!

Ved siste valg til EU-parlamentet benyttet på ca 43 % seg av stemmeretten. Hva slags demokrati er det? Og hvem benyttet seg av stemmeretten? Det er en fare for at arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets stønads- og trygdeordninger har resignert? Hvem benytter seg av stemmeretten når det eneste man får i retur er kutt i lønninger, kutt i pensjoner og stønadsordninger, og en massiv sosial dumping?

Hvor er det blitt av sosialdemokratiet i EØS-avtalen?
Da Norge fremforhandlet EØS-avtalen, virker det som at man tok ”sosialdemokratiet” og vekslet de inn gjennom EØS-avtalen, og fikk et usolidarisk ”Fremskrittspartisamfunn” i retur.

Det er bare å konstatere at sosialdemokratiet har tapt i EU-landene! Fagbevegelsen ligger med mer eller mindre brukket rygg. Arbeidsløshet og sosial dumping har overtatt.

Hvem evner å få øye på sosialdemokratiet og sosialdemokratiets verdier i dagens EØS-avtalen?

Hele det politiske Norge må ta en grundig debatt om EØS-avtalen og EØS-avtalens fremtid.

Fine ord og flotte taler
Mere demokrati og mere åpenhet var ord vi hørte mye av etter 22.08.11.
Opplevelsene for mange er det motsatte erfaringene og fremgangsmåtene det motsatte.
Selvgranskingen av politiet sine handlinger 22.08.11 er et av eksemplene på det motsatte av mere åpenhet og mere demokrati.
Å ilegge ansatte munnkurv er direkte lovstridig. Like fullt blir de som hadde sitt arbeid i regjeringskvartalet gitt munnkurv mot uttalelser om sikkerhets anliggender.
Gjengjeldelses aksjoner fra stat og kommunale selskaper har gjort meldere til et ikke eksisterende problem også før 22.08.11, og så opplever vi alle flotte taler om mere demokrati og åpenhet, men på bakrommet til strammes forfølgelses agendaen mot meldere.
Hvor langt er det før Norge har samme avstraffelser for kritikere av systemet (Systemet = byråkratiet og regjering) som Sovjet Unionen hadde?