Forum: Åpent forum

Det nye Norge !

Forandringer skjer daglig i vårt land, Og hvis man følger med på internett, så ser man fler og fler hat ytringer mot den nye kulturelle Norge. Landet med det store hjerte, er forvandlet fra et kjøtt hjerte til et stein hjerte. Dette er faktisk en farlig utvikling. Aldri har det kommet flere flyktninger / asylsøkere til vårt land. Aldri har dett skjedd flere voldtekter. Aldri har blitt solgt mer stoff. Og midt opp i det hele så demonstrerer mange, mot Norske myndigheter, for at de får for dårlig behandling.

Og all denne innvandringen truer den norske velferden på sikt. Ikke bare her, forresten, men det har blitt en trussel for hele EU. Sitasjonen er ute av kontroll. Hva bør vi gjøre, og vesle Norge med sine 5 millioner innbyggere, kan ikke redde verden.
Og resultatet er altså, mer vold, drap, narkotika handel, og det kommer til og bli dyrt og huse dem, og gi de aller nødvendig ste til livsopphold.

Og vi som ikke er medlem av EU, er likevel underlagt store internasjonale forpliktelser, gjennom Schengen og EØS avtalen.

Norge har sagt nei til EU, gjennom to folkeavstemminger og gallup viser, at fortsatt er 2/ 3 av befolkningen mot EU medlem skap.
Det må bety, at samtlige regjeringer som har styrt siden Norge sa nei, til EU, har oversett hva demokratiet har sagt. I så fall er ikke Norge noe demokrati lenger, det er bare på papiret.

Hvilke samfunn har politikerne, laget til vår neste generasjon. Jeg bare spør ?

Kommunal gjeld og velferd

Kommunegjelden i Norge er blitt ganske formidabel. I 2013 ble det opplyst at den lå på 350 milliarder kroner. Det tilsvarer en gjelde på om lag 70 000 kroner pr innbygger.
Tallene viser at statens overføringer til kommunene ikke står i samsvar med kommunenes pålagte oppgaver, og utgifter til velferdstjenester. I tillegg er det all grunn til bekymring for velferdstjenestenes fremtid.

Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen, støttet av Venstre og Kristelig Folkeparti, har valg å gi 20 milliarder kroner i skattelette – hvert år – til i all hovedsak de 1 % rikeste her i landet. Det skjer samtidig med at kommuneøkonomien svekkes. Det er vel egentlig et signal om at velferdsstaten er under avvikling, og hvor økt privatisering legger til rette for at velferdstjenester etter hvert skal bli forbeholdt de som kan betale for den.

Utviklingen er at:
– de rike ikke skal betale skatter og avgifter
– fellesskapets (det offentliges) eiendommer og verdier selges bit-for-bit, ofte til latterlig lave priser. Noen ganger følger det etablerings- og driftsmidler med på kjøpet…
- … og fellesskapets (det offentliges) virksomheter – også de som gir fellesskapets store inntekter – selges ut på tilsvarende måte. Oppkjøperne er som oftest kyniske norske og utenlandske spekulanter, som har spesialisert seg på å sko seg på offentlige tjenester, og som driver i et marked med storstilt skatteplanlegging.
- den offentlige økonomien ikke er tilpasset at det offentlig kjøper tilbake de samme tjenestene som privatiseres til en langt høyere pris.
– vi har fått et skattesystem som gir muligheter til å drive skatteplanlegging, utførsel av formuer, uttak av overskudd i virksomheter i skatteparadiser, og ikke rent sjelden satt inn på hemmelige kontoer
– det har oppstått et politisk fravær av effektive tiltak mot økonomisk kriminalitet (svart økonomi), og mot mafialignende virksomheter som avdekkes at bedriver arbeidsmiljøkriminalitet
– vi har fått en masseoppblomstring av utenlandske revisorselskaper som mistenkes for å være pådrivere til skatteplanlegging (disse må underlegge steng kontroll)
– norske arbeidsplasser – bygd opp med norsk kapital, kunnskap, teknologi og arbeidskraft flyttes til utlandet
– vi har fått en EØS-avtale som gir fri flyt av kapital (til skatteplanlegging, korrupsjon osv)
– vi via EØS-avtalen muligens må underlegge oss TISA og TTIP-avtalene, som handler om å overføre demokratiske beslutningsprosesser til storkapitalen, knuse fagforeninger, gi arbeidstakere lavere lønn (kalt konkurranse), drive sosial dumping osv – det gir lavere lønninger og dermed mindre å skatte av.
– vi har fått Schengen-avtalen som gir muligheter for arbeidsmiljøkriminalitet (sosial dumping, kabotasjekjøring osv)
- det er mange utenlandske investorer/ utenlandsk eide virksomheter som ikke betaler skatt til Norge.
Listen kan sikkert gjøres lengre.

Poenget er at de norske velferdssystemene ikke er tilpasset denne utviklingen, og som vi ser brer om seg i EU og globalt. Derfor handler det om at de som driver næringsvirksomheter i Norge og ellers, må ta et samfunnsansvar både nasjonalt og globalt. Det er et politisk ansvar! Det offentlige må være slik økonomisk rustet at det er mulig å ta nedturer og oppturer i tider med økonomiske svingninger. Det gir trygghet.

Veien til velferd går definitivt ikke gjennom kommunal gjeld og den utviklingen som beskrevet! Den nasjonale utviklingen i Hellas har vel vist oss det.

Klasseskille blant pensjonister

Den gangen Folketrygden ble konstruert i 1967, var grunntanken å sikre eldre en verdig alderdom og økonomisk trygghet.

Tenkningen ble basert på at man gikk ut i arbeid/ stiftet familie i relativt ung alder, skaffet seg en bolig gjennom politisk samfunnsstyrt sosial boligbygging – hvor man oppnådde å bli gjeldfri i god tid før oppnådd pensjonsalder, og at man i alderdommen forble i Norge (pensjonen ble brukt i Norge). På denne måten skulle Folketrygden være bærekraftig. For å hjelpe folk inn i boligmarkedet, var det gunstige rentefradrag på selvangivelsen. Det hører også med at gjennomsnittlig levealderen var litt kortere, og at man tjente opp pensjonspoeng i Folketrygden over 40 år.

I dag opplever vi mange fattige pensjonister og uføretrygdede. Samfunnet har ikke tatt høyde for de samfunnsmessige endringene i folkets livsmønster. Folketrygden ble gradvis underregulert gjennom mange år, og man har fått mange ulike pensjonsordninger – hvor de mest velstående sørger for personlige gode pensjonsavtaler.
I dag skifter folk jobber oftere enn før, om lag halvparten av befolkningen opplever samlivsbrudd og reorganisering av nytt familieliv. Det triste er at også blant pensjonister skjer det tilfeller av samlivsbrudd og nyetableringer.
Kyniske boligspekulanter og banker kontrollerer boligmarkedet – som resulterer i at mange pensjonister sitter med mindre/ stor grad av gjeld når de trer ut av arbeidslivet. Rentefradrag på selvangivelsen har gått ned (heldigvis er renta lav for tiden). Og folk reiser mye mer, og mange pensjonister bosetter seg utenlands. I tillegg øker levealderen.

Pensjonsreformen i 2005 ødela mye mer enn den bygde opp. Etter påtrykk fra EU, ble landene i EU /EØS oppfordret til å redusere pensjonsutbetalingene. Det startet i Frankrike, og bredte seg videre til Italia og Tyskland. I Norge ble pensjonsreformen en usosial sparereform. Ideologien til høyrepartiene fikk dominere hele arbeidet med pensjonsreformen.

Dagens pensjons- og trygdesystemer gir ikke den tryggheten og friheten som mange personer utenfor arbeidslivet fortjener. En viktig politisk sak i tiden fremover må være å gjennomgå pensjons- og trygdesystemene, og tilpasse disse til tidens nye livsmønster. Dette er spesielt påkrevet etter at Fremskrittspartiet/ Høyre/ Venstre og Kristelig Folkeparti har åpnet for at arbeidstakere kan oppleve et evig liv på midlertidige ansettelser, i lave stillingsbrøker, på lav lønn – så lave stillingsbrøker at de ikke får obligatorisk tilleggspensjonsytelser (OTP) en gang.

Det klasseskille som er oppstått blant eldre er rett og slett uakseptabelt!

I denne valgkampen og før det, har jeg møtt fortvilte uføretrygdede som har fått beskåret sine ytelser sterkt etter uførereformen, og nytt system for beskatning. Jeg har møtt fortvilte pensjonister som hevder at de må ta opp lån for å greie alle faste utgifter osv. Etter min oppfatning er det helt uverdig at folk som har vært i arbeid et helt liv, og vært med på å bygge opp Folketrygden skal oppleve slik på sine eldre dager.

Vi trenger en skikkelig opprydning i nivået i levekårene – og et system som hindrer det voldsomme klasseskille som er oppstått blant eldre! Det arbeidet må starte nå!

Angrepene på NRK-lisensen

Hvorfor er jeg glad i NRK, og hvorfor synes jeg lisensen er helt greit å betale? Og hvorfor nærmest «hater» Fremskrittspartiet og Høyre fjernsynslisensen og NRK?

NRK har flere kanaler både på radio og fjernsyn, og med lokale sendinger fra ulike distrikter i landet. NRK har et ansvar for å dekke sendinger i hele landet.

NRK lager programmer med tilrettelegging for hørselshemmede (tegnspråk), minoriteter (eksempelvis samisk), for fremmedkulturelle osv.

NRK lager programmer for barn og ungdom – også tilrettelagt for skole/ læring (undervisning), samt programmer tilpasset eldre.

Selv om NRK er blitt «privatisert» – i betydning av eget styre med private personer (NRK er ikke lengre underlagt demokratisk styring og kontroll) – så er NRKs primære oppgave fortsatt å drive objektiv folkeopplysning, spre informasjon, og ta for seg faglige temaer/nyheter. På toppen av dette kommer selvsagt underholdningsprogrammene.

Det at NRKs primæroppgave er å drive objektiv folkeopplysning, spre informasjon, og ta for seg faglige temaer/nyheter virker til å irriterer Fremskrittspartiet og Høyre noe grenseløst. Derfor ødelegger de NRK i en bit for bit-politikk. Helst vil de privatisere NRK, men har foreløpig nøyd seg med å strupe lisensen – slik at kvaliteten på det NRK produserer på sikt kan gå ned. En utspekulert måte å få lokket folk til andre kanaler på.

Fremskrittspartiet og Høyre vil i stedet for statlig mediekanal ha flere radio-/ fjernsynskanaler som er eid og styrt av private sponsorer. Dvs medieselskaper og private sponsorer som bruker enormt med penger på psykologer, pr-spesialister, lobbyister, markedsspesialister osv osv, for å finne metoder som kan påvirke befolkningen med markedsliberalistisk høyrepolitikk.
Dvs stoff som påvirker folk til tenke privat (grådighet) fremfor til å tenke på fellesskap (samfunnsfellesskap). Den sikreste metoden – for å få avviklet velferdsstaten – som arbeidstakere og trygdede er helt avhengige av, er å få arbeidstakere og trygdede til å være så misfornøyd med dens tjenester at de blir imot den. Underfinansiering er slik metode – slik det nå gjøres av Fremskrittspartiet og Høyre gjennom å «låse» NRK-lisensen.

Konkret kan privat drift av radio-/ fjernsynskanaler medføre at kritisk stoff mot EU/ høyrepolitikk enten ikke blir presentert, blir kraftig underrepresentert, eller manipulert slik at høyresiden tjener på det stoffet som blir presenteres Tidligere statsminister – og skattevik dømte – Sylvio Berlusconi, som er majoritetseier i medieselskapet Mediaset har hatt beskyldninger mot sitt selskap å ha opptrådt i denne type gråsoner.

Spørsmålet er; Hva hadde Fremskrittspartiet vært i dag, om det ikke hadde vært for TV 2 og dens påvirkning av Fremskrittspartipolitikk? For oss som husker debattprogrammene som ble ledet av Per Ståle Lønning m.fl, kan jeg knapt huske et program med mindre enten Carl I. Hagen, Siv Jensen, Jan Simonsen eller Vidar Kleppe var representert. Og hvor det knapt ble stilt et kritisk spørsmål med de mange uriktige påstandene som de presenterte. Per Sandberg, nesteleder i Fremskrittspartiet, har jo beskrevet dette i sin bok «Mot min vilje», hvor han skriver det noe slikt som at: Fremskrittspartiet tillitsvalgte «skal alltid si det folk liker å høre». Dvs ikke fortelle om hva slags politikk Fremskrittspartiet egentlig ønsker å føre, men det folket vil like at ble gjennomført. Dette kaller jeg dobbeltkommunikasjon satt i system, og direkte uredelig!

Hadde det ikke vært for NRK og andre medier, og deres mer redelige journalistikk, som ble en motvekt mot «FrP 2» (TV 2), tør jeg ikke tenke tanken på hvor stort Fremskrittspartiet kunne ha vært som parti i dag. Det at de politiske interessene til Fremskrittspartiet og Høyre ikke får styre NRK journalistisk, gjør at de har nærmest et «hatforhold» til NRK. Vi husker jo at da Carl I. Hagen ikke fikk de samme frie tøyler (nærmest monopol på deltakelse i debattprogrammene) i NRK – slik som i TV 2 – at kalte han NRK for «ARK».
NRK og TV-lisens er et viktig bidrag for uavhengig presse og demokratiet. Derfor vil jeg beholde den, eventuelt dekke den over skatteseddelen.

Åpenhet i politikken blir mer og mer viktig!

Kan medlemmer av lukkede brorskapsorganisasjoner inneha politiske verv?

Spørsmålet er mer aktuelt enn noen sinne. Martine Aurdal (Dagbladet) skrev en artikkel i Dagbladet den 04.09.2015 som setter søkelyset på nettopp dette. M. Audal spør: Leder Ole-Henrik Hjartøy (Høyre) i Bodø en korrupt by, fylt med samrøre og kameraderi?

Påstandene er beskrevet slik: «Beslutninger tas i bakrom blant losjebrødre», «sentrale stillinger bekles uten utlysning», «toppene i kulturlivet har tette forbindelser preget av dobbeltroller, vennetjenester og hemmeligheter». Videre skrives det i artikkelen at: «Høyreordføreren, rådmann og kultureliten samarbeider formelt og uformelt om samtlige storsatsinger i byen».

Uavhengig om påstandene er sanne eller ikke – så reises det tvil om styringen og demokratiet fungerer slik det skal i et demokrati når slike påstander fremsettes. Og selvsagt handler det om folkets tillit til politisk ledelse. Det skyldes at medlemmer i losjeklubber har en absolutt lojalitetsplikt i forhold til taushet om de disposisjonene som de lukkede brorskapsklubbene foretar. I Bodø kommune oppgis det at va 700 av en befolkning på drøyt 50 000 er frimurere.

Man skal ikke utelukke at disposisjoner gjort i en lukket brorskapsorganisasjon kan ha kryssende interesser med det utøvende demokrati, og at et losjemedlem dermed blir bundet og låst av lojalitetsplikt ovenfor hemmeligheter. I tilfelle kan vi oppleve det som jusspråket kaller for «passiv korrupsjon».

Den eneste måten å komme denne type mistanker til livs på, er at personer som er medlem – og derav sverger evig troskap og lojalitet til hemmeligheter i lukkede brorskapsorganisasjoner – ikke er valgbare.
Et demokrati kan ikke leve med at noen stiller spørsmålstegn ved om politiske vedtak faktisk er demokratisk besluttet.

Midlertidig ansatt - på lav stillingsbrøk - i bemanningsforetak?

Kommune- og fylkestingsvalget er en unik mulighet for velgerne til å signalisere uenighet mot den liberaliseringen og fleksibiliteten i arbeidslivet, som Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti innførte med ny Arbeidsmiljølov fra 1. juli 2015.
Det handler om å bruke stemmeretten!

Forsknings- og fagmiljøene støttet ikke regjeringens endringer i Arbeidsmiljøloven – det gjorde heller ikke så godt som en samlet fagbevegelse i Norge. Norsk arbeidsliv går i feil retning.

Med den nye Arbeidsmiljøloven legger regjeringen til rette for – og begunstiger – økt bruk av midlertidige ansettelser, hvor arbeidstakeren kan bli ansatt på lave stillingsbrøker, og på evigvarende lav lønn.

Den nye bestemmelsen i Arbeidsmiljøloven, vedr bruk av midlertidige ansettelser «Aml, § 14-9 (1), bokstav f», gir arbeidsgiver anledning til å anvende midlertidige ansettelser i inntil 12 måneder – herunder å si opp den ansatte – uten å begrunne hvorfor man gjør det. Tilretteleggingsplikten med tanke på fast ansettelse, og oppsigelsesvernet for midlertidig ansatte, er med andre ord borte i den nye loven.
Hvem kan leve av ei så usikker lønn, og hvem vil kunne få lån i banken til å etablere bo- og familieforhold mv – med slike usikre lønns- og ansettelsesvilkår?

Fra 15 juli 2015, endret Fremskrittsparti-/ Høyre-regjeringen forskrift om likbehandling på lønn dersom virksomheten leier inn arbeidstakere fra bemanningsbyråer. Dvs at virksomheten kan fravike lik lønn for likt arbeid jf egen tariffavtale – for arbeidstakere innleid fra bemanningsforetak. Det kan ofte utgjøre opptil kr 50 til 70 kroner lønnsforskjell pr time for arbeidstakeren. Det kan skje ved at bemanningsbyrået følger egen tariffavtale – som har lavere lønn. Tilsvarende kan skje for arbeidstakere i bemanningsforetak som ikke er bundet av tariffavtale. Regjeringens hensikt med denne forskriftendringen, er selvsagt å sette sterkt press på lønnsnivået for faste ansatte i egen virksomhet.

Flere kommuner og fylkeskommuner har vedtatt å ikke følge ny Arbeidsmiljølov ved utøvelse av sin personalpolitikk – dvs at Arbeidsmiljølov av 2005 fortsatt vil bli lagt til grunn. Arbeidstakere som vil ha trygge jobber, og godt et arbeidsmiljø, bør derfor sikre at partiene som har til hensikt å fortsatt følge den tidligere Arbeidsmiljøloven får bred representasjon i kommuner og fylker fra høsten av.

Likeså er det mange fagforeningstillitsvalgte, som har kompetanse på både ny og gammel Arbeidsmiljølov, som er nominert på partilistene. Det er viktig at disse sikres representasjon i kommuner og fylkesting, slik at kompetansen på tidligere Arbeidsmiljølov sikres i nye kommunestyrer og fylkesting. Bare slik er det mulig å få til verdig personalpolitikk i fremtidens arbeidsliv – ikke minst når det gjelder anbudspolitikken!

Godt valg!

Våre valgløfter

VÅRE VALGLØFTER
1. Vi jobber for et Norge med store forskjeller
2. Vi er imot eiendomsskatt da vi vil beskytte de rike
3. Vi er imot formueskatt da vi vil beskytte de rike – fattigfolka bryr vi oss ikke med
4. Vi vil kutte i bydelsbudsjettene slik at folk får færre velferdsgoder
5. Vi ønsker skattelette og kutt i offentlige budsjetter – midlertidige ansatte
6. Vi er mot bomring og for økt privatbilisme. Mer støy og mindre ren luft. Høye fartsgrenser og billig sprit.
7. Vi jobber for bomaskiner i øst
8. Vi vil privatisere sykehjem og barnehager med gode profittmuligheter for eierne
9. Vi støtter bolighaiene i alle byer
10. Vi ønsker færre kommuner slik at makta flyttes fra folket til byråkrater og legge til rette for mer privatisering
Bruk stemmeretten ! Godt valg !

Med tvang skal demokratiet temmes!

Ferdinand Finne skrev at «Veien blir til mens man går». Dette ble etter hvert en ledelsesfilosofi hvis formål var at historiske tilbakeblikk ikke lenger viktig, man skal bare se fremover. Kommunereformen minner mye om at “veien blir til mens man går”. De som har forsøkt denne ledelsesfilosofien har fått erfare at det kan gå veldig galt.

Kommunereformer er en EU-initiert sak, som går ut på å sentralisere makt, og avdemokratisere demokratiske beslutningsprosesser – slik som vi er vant med. Det EU gjør – gjør man i Norge. Erfaringen, etter at Norge undertegnet EØS-avtalen i 1994, er at reformer fra EU ikke har betydd noe positivt verken for demokratiet eller for arbeidstakere og trygdede.

Hvorfor ødelegge det som fungerer? Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) har gjort en omfattende undersøkelse, som viser at det generelt er de små kommunene som fungerer best? Kan det være slik kommunereformen er en reform hvis formål er å senke den generelle standarden på velferdstjenester, dvs vekk fra det som fungerer godt?

En kommune er vårt «andre hjem» og vår trygghet. Den sørger for helsetilbud, omsorgstilbud, skole og utdanning, barnehage, infrastruktur, vann og kloakk, renovasjon mv, mv. Nærhet og trygghet i forhold til kommunetjenester betyr veldig mye for den enkelte. Det er dette kommunereformen handler om.

Norge bruker gjerne Danmark som forbilde for reformen, eller «Strukturreformen» som den ble kalt der. Erfaringen fra Danmark er mer sentralisering, og at utkantene rammes hardt av en slik politikk. Men å sammenligne Norge med Danmark blir helt feil. Danmark har et areal på 43093 kvadratkilometer, med ca 129 innbyggere pr kvadratkilometer. Norge har et areal – og en topografi som ikke kan sammenlignes med Danmark – på 385 155 kvadratkilometer, med ca 14 innbyggere pr kvadratkilometer.

Kommunereformen – slik Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre vil ha den – handler om at om nødvendig med tvang skal de slås sammen, til ca 100 kommuner (NHO vil ha 77). Med tvang skal demokratiet temmes! NHO ser ut til å ville at Norge styres etter en konsernmodell – ikke som en kommune. Med storkommuner, er det også en generell fare for flere lukkede beslutningsprosesser, slik det hevdes at skjer i byer som blant annet Oslo og Bergen.

Hvorfor «hopper» alle politikere når EU/ Fremskrittspartiet/ Høyre og markedsliberalistene sier hopp? Kommunereformen har definitivt startet i feil ende. Først skal det tegnes nye kommunegrenser, deretter skal man ta stilling til om det skal være folkeavstemming eller ikke. Er det dette som er viktig for en kommune?

Før man begynner å diskutere kommunegrenser, må det viktigste være å finne ut hva som skal være en kommunes/ fylkeskommunenes oppgaver i fremtiden? Hvordan skal kommunene/ oppgavene finansieres? Hvordan vil fremtidig skattesystem bli? Hvor i storkommunen skal de ulike oppgavene administreres fra/ plasseres geografisk? Hva vil skje med de interkommunale selskapene – vil disse bli underlagt demokratisk styring og kontroll igjen eller ikke? Hvordan skal eventuell opparbeidet kommunegjeld/ ressurser ivaretas under felles administrasjon? Og kanskje viktigst; Hvor mange medlemmer skal nytt kommunestyre eventuelt bestå av? Når denne type avklaringer plassert, da kan man tegne nye kommunegrenser – for så å sende resultatet ut til avstemning blant kommunenes innbyggere – før det vedtas.

Det jeg frykter mest, er at storkommunestyrene vil bli som på Stortinget og i byråkratiet – at det knapt finnes plass til arbeidstakere og trygdede på valglistene, kombinert med at det blir få kommunestyremedlemmer i kommunestyret. Jeg vil også tro at flere av de mindre partiene – vil oppleve at det blir vanskeligere å drive partiapparat/ og administrere en valgkamp i en storkommune.
Min største frykt med reformen er økt press på privatisering, salg av fellesskapet eiendommer og verdier til spekulanter.

Jeg vil aldri støtte en storkommune, før det foreligger sikre garantier for ivaretakelse av demokratiet, og at de beboerne som bor i storkommunens yttergrenser er sikret de samme gode tjenestene som før. Trygghet for den enkelte er viktigst!

Kamp for lokalsykehusene

KAMP FOR LOKALSYKEHUSENE
Demonstrasjonen på Eidsvoll plass 12. august 2015
Våre sykehus de røver – Appellene gløder
Demonstrantene klapper og hører
Parolene – plakatene i sol bris seg rører
Aktivistene fra syd-vest-nord og Møre
Kjøre Høie ! Hvor skal vi føde
Når lokalsykehus legges øde
Helsebyråkratenes ører er døve
Den gang helseminister Støre
Ville heller ikke høre
Helseforetakene på maktens tinde
Gigantsykehus – sentraliseringsmani
Helsedepartementets passive strategi
Penger – profitt og tapte liv
Kampen for våre lokalsykehus tar tid
Seieren er vår – en dag vi kan si
Bli med i kampen for ditt og mitt liv !
Gunn Pound
Haugenstua

Omstilling/ endring til hva?

I et forsøk på å bortforklare økende arbeidsledighet – spesielt ungdomsledigheten, og iverksettelse av tiltak for å bekjempe den, hører vi at Høyre – ved statsminister Erna Solberg, og Fremskrittspartiet – ved finansminister Siv Jensen, ofte bruker ordene «behovet for omstilling og «endring» i ulike medier.
Som oftest, når ordene «endring» og «omstilling» blir benyttet, mister journalistene/ mediene tråden, og vi blir stående uten svar/ definisjon på hva virkningene av endring/ omstilling vil bli for den enkelte.

Motangrepet fra Fremskrittspartiet og Høyre – på begrepene «endring» og «omstilling» er «reversering» – i negativ betydning. Det Fremskrittspartiet og Høyre ikke nevner – er at det finnes faktisk muligheter for en tredje vei. Den velger jeg å kalle «tilpasning i fellesskap».

Så: Hva er det saken egentlig handler om?
Kanskje en ide å se på Høyres Erna Solberg (statsminister) og Fremskrittspartiets Siv Jensen (finansminister) begreper «endringer» og «omstillinger» har av reelt innhold, og hvor er uttrykkene hentet fra? Retorikken og politikken virker til å være usedvanlig lik den samme som statsminister Davis Cameron fører i England – eller den politikken som Moderatarne/ Fredrik Reinfeldt førte i Sverige gjennom i 8 år.
Konklusjon: Det handler altså om høyrepolitikk (EU-politikk).

Dessverre ser vi at mange arbeidstakere og trygdede også har fått en forestilling om at ordene “endring” og «omstilling» betyr positivt noe for dem også. Det gjør det veldig sjelden, eller aldri.
Mange arbeidstakere/ trygdede har beklageligvis glemt sin egen historie, og at verken arbeidstakere eller trygdede har fått noe gratis av kapitalen – og i hvert fall ikke under markedsliberalismens definisjon av begreper som «endring» og «omstilling».

Arbeidstakere har kun en ting å selge – det er sin egen arbeidskraft. Den vil kapitalen ha – billigst mulig – helst på slavedriftskontrakter (les; sosial dumping, ulovlig kabotasjetransport, billig arbeidskraft i/ fra utlandet som lever under uverdige forhold m.v). For arbeidstakere må målet alltid være å finne en god balansegang i fordelingspolitikken mellom egen – og eierne av virksomhetens – fortjenester (solidarisk lønns- og fordelingspolitikk).
Trygdede er avhengig av det offentliges muligheter til å innhente skatter og avgifter for å dekke trygdeutgiftene. Det handler om å ha en rettferdig og solidarisk skattepolitikk.

I Fremskrittspartiet/ Venstre/ Høyre og Kristelig Folkepartis (og markedsliberalistenes) verden, er det bare lavtlønnede som skal betale skatt. De rike skal ha skatte- og avgiftslettelser i bøtter og spann, reformer som tilrettelegger for utbytte- og skatteplanlegging (skatteflukt), og multinasjonale konserner som skal slippe å betale skatt overhode.

Virkningen av at de lavtlønnede arbeidstakerne tjener stadig mindre (får mindre andel av fortjenestene) – er at blir det mindre/ lavere inntekter å hente skatt fra. Og skattebyrdene blir tyngre og tyngre å bære jo lavere inntekt man har, og virker urettferdige (blir gjenstand for svart økonomi/ økonomisk kriminalitet). Derfor forsøker høyrepartiene med «skatte- og avgiftslettelser» generelt som valgkampsak – som viser seg gang på gang å være en bløff – ovenfor arbeidstakere og trygdede.

Det er denne utviklingen, men mindre tilgang på skatteinntekter, som er velferdssamfunnets største trussel. Dette må også ses i sammenheng med at Fremskrittspartiet/ Venstre/ Høyre og Kristelig Folkeparti selger/ privatiserer alt av det offentlige (fellesskapets) verdier, virksomheter og gode inntektskilder – som bidrar til å finansiere offentlige velferdstjenester.

Det Fremskrittspartiet/ Venstre/ Høyre og Kristelig Folkeparti (markedsliberalistene) bedriver, er med andre ord en styrt avvikling av velferdsstaten i en bit-for-bit-politikk gjennom å underfinansiere den (les; EU/EØS og «Hellas-syndromet»). Eksempel på dette er underfinansiering av kommuneøkonomien – og mange kommuners høye gjeld – påført for dekke velferdstjenster

Historien er: Enhver «endring» og «omstilling» i moderne tid i EU/ EØS-området har hatt den konsekvens/ fasit at de rike tjener seg rikere raskere enn noen gang, mens arbeidstakere (og trygdede) taper.

Beste eksemplet som dokumenterer det – er England. Statsminister David Cameron (The Conservative and Unionist Party) har ovenfor sin befolkning forkynt at landet trenger «forandringer», og folket har stemt på ham. Hva har «forandringene» betydd ovenfor arbeidstakere og trygdede? Jo, nettavisa Mirror skriver: «Siden David Cameron ble statsminister har arbeiderne sett sin reallønn falle med 8,4%, mens de rikeste, «the fatcats», kan glede seg over en inntektsøkning på 26%.» Ifølge Oxfam lever nå 20% av Storbritannias befolkning under den offisielle fattigdomsgrensa.

Det er på tide å våkne! Vi overøses med retorikk utarbeidet av organisasjoner som Civita og pr- og konsulentbyråer med lobbyvirksomhet og marked/ markedsstyring som sin spesialitet. Vi må ikke tape av syne at alle endringene i positiv retning for arbeidstakere og trygde har skjedd gjennom kamp, og det faktum at vi har hatt sterke fagforeninger, pensjonistforeninger, og foreninger/ interesseorganisasjoner for trygdede. Slik må det for alltid bli!

Tidligere statsminister Odvar Nordli sa det så fortreffende slik: «Et langt liv har lært meg at markedskreftene har enda ikke løst ett sosialt problem, ikke et eneste ett. Men du verden hvor mange de har skapt».

Og Odvar Nordli har helt rett! Derfor er ikke Høyres Erna Solberg, eller Fremskrittspartiets Siv Jensens udefinerte/ innholdsløse bruk av begrepene «endring» og «omstilling» svaret eller løsningen på arbeidstakere/ trygdedes utfordringer verken på arbeodsledighetsspørmål, eller bevaring av velferdsstatens ytelser og tjenester.
Jeg ønsker meg derfor «tilpasning i fellesskap» som et alternativ til «endring» og «omstilling»!

Kraftverkene må forbli på norske hender!

Lav inntjening på kraft for tiden gjør at det åpnes for at 53 norske kraftverk skal selges innen oktober i år. Salget vil bli åpnet for utenlandske investorer. Med den salgsavtalen følger også muligheten til å bygge inntil 110 nye kraftverk i Norge for den som kjøper (Kilde: Adressa.no).

Et unisont krav fra det norske folk, må være at myndighetene sørger for at all kraftproduksjonen i Norge forblir på norske hender. Oljeeventyret er ikke evigvarende. Etter den tid ligger Norges fremtidige arbeidsplasser og verdier i de ressursene som ligger i norsk jord/ fjell, vann og bergverk, i havet, skog og landbruk, og den teknologiske utviklingen som Norge allerede er foregangsland på. Til å utvikle det, trengs miljøvennlig vannkraft, ikke minst i tider hvor el-kraft kommer sterkere inn også på transport- og produksjonsmidler.

Det er underlig at kraftkrevende industri generelt ikke oftere etablere seg i Norge for tiden. Vi har mer enn kraft nok – faktisk et betydelig overskudd – hvilken er årsaken til at kraftprisene er så lave som de er i dag. Det bør være lønnsomt, og klokt, å etablere slike arbeidsplasser i Norge, fremfor i land hvor det forurenses kraftig – med få eller ingen restriksjoner på forurensning og miljøskader, og dårlig/ helsefarlig arbeidsmiljø for befolkningen og jordklodens tåleevne.

I dag bygges det strømkabler for utførsel av norsk kraft til utlandet, et prosjekt som finansieres av norske strømforbrukere. Dette for at markedsliberalister/ EU vil at Norge skal kobles til den europeiske kraftproduksjon. Det kan bety at råderetten over norske kraft og kraftpriser kan komme til å ligge i EU. Mister Norge kontrollen over egen kraftproduksjon – kan vi ende opp med å bli «sponsorer» for europeiske kraftspekulanter. Gjenkjøp av kraft kan i tilfelle bli en svært kostbar affære for norske husstander gjennom de kalde årstidene – kanskje så dyr at mange ikke har økonomi til å kjøpe den. Det må aldri skje!

Dersom det åpnes opp for at utenlandske investorer får kjøpe opp norske kraftverk, er veien kort til at de norsk finansierte strømkablene til utlandet også selges. Det kan bety at utenlandske interesser ikke bare får råderetten over norsk kraft, men kan også beslutte å føre tilnærmelsesvis all kraften ut av landet – dvs til de kraft markedene de kan få størst avkastning på den. EU trenger arbeidsplasser, og med kontroll over billig norsk kraft, kan det bli et eldorado for etablering av nye arbeidsplasser i EU og kanskje andre lavkostland?

Fremskrittspartiet og Høyre er i ferd med å gjøre Norge til en råstoffbank/ ressursbank for kyniske spekulanter som har til hensikt, eller har etablert seg i utlandet, samt for utenlandske investorer som kaster sine øyne mot naive norske politiske beslutninger.

Norske kraftproduksjon er i all hovedsak bygd opp gjennom et spleiselag av det norske folk. Norsk kraft hører derfor det norske folket til, og er en vårt lands viktigste kilde til fremtidige arbeidsplasser i Norge. Derfor må kontrollen over kraftproduksjonen forbli på norske hender!

Høyre i ny drakt?

Høyres ny drakt?

På skolen lærte vi i sin tid at Høyre var et konservativt parti. Konservativt – hadde som betydning «å bevare» – eller «ta vare på/ bevare det bestående lærte vi. Den gang fremsto Høyre som et parti man kunne stole på – uavhengig av politisk ståsted, selv om Høyre var Høyre også den gang. Motsetningen til det å være konservativ – er å være radikal.

Så kom Fremskrittspartiet på banen. Med dem fikk vi liberalismen inn – men i en fornyet drakt. Liberalismens opprinnelig mål, var å begrense politisk makt og fremheve individets rettigheter. Fremskrittspartiet politikk i dag – betegnes som «nyliberalisme». Litt vanskelig å definere – men formålet synes å være å begrense politisk makt og la kapitalen fremheve individets rettigheter – under dekke av begrepet «frihet». I praksis betyr det at den som har kapital skal ha «frihet» til å undertrykke andre (les; Ny Arbeidsmiljølov, fri fremvekst av sosial dumping og arbeidsmiljøkriminalitet mv).

Et samfunn, består av mange enkeltmennesker. Skal man få et samfunn til å fungere, er man avhengig av å styre det i et fellesskap. Den erkjennelsen dannet grunnlaget også for Høyre – den gangen partiet var et konservativt parti.
Slik er det ikke lengre i dag. Høyre er i dag blitt symbolet på sentralisering og privatisering/ kapitalmakt – om nødvendig med tvang (les bl.a. kommunereformen). Høyre fremstår i dag som en trussel mot demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser (les: Eksempelvis utestengelse av parter i arbeidslivet ved utvalgsarbeid, det massive nei til EU-synet som råder i Norge).

Sosialdemokratiet som ble etablert etter andre verdenskrig, hadde som formål alle skal behandles individuelt, likt og med respekt (opprinnelsen var frihet –likhet og brorskap). Gjennom kollektive tariffavtaler, har arbeidstakere i dag i stor grad vunnet sin frihet fra undertrykkelse og klasseskille (selv om klasseskille dessverre igjen blir mer og mer synlig i vår tid – og er blitt en langt viktigere del av Høyres politikk under Erna Solbergs ledelse).

Med bakgrunn o ovenstående er min påstand er at Høyre ikke lengre er et konservativt parti – og i hvert fall ikke et parti man kan stole på. Høyre har fått en ny drakt – og fremstår som nyliberalistisk på linje med Fremskrittspartiet. Alle de fagre løftene som ble presentert foran Stortingsvalget i 2013 synes å være glemt.

Wegard Harsviks bok «Blåkopi» – viser oss hvordan Erna Solberg/ Høyre faktisk har brukt Fredrik Reinfeldt/ Moderatarne i Sverige sin oppskrift både for å få flertall ved Stortingsvalget i 2013 – og for å gjennomføre tilsvarende politikk i Norge i ettertid. Med andre ord, Erna Solberg har dratt Høyre ganske tett inntil Fremskrittspartiet politisk, og fremstår i dag som et nyliberalistisk parti, og et parti man ikke kan stole på (Les. Solberg benektet at hun sto for det som innholdet i boka “Blåkopi” omtaler før Stortingsvalget i 2013).

Man kan dermed fastslå at de endringene som har funnet sted i Høyres ideologi – og praktiske politikk – ikke har noen ingen ting med «konservatisme» å gjøre! Tvert om! Høyre fremstår i dag som et parti som driver utbyttepolitikk på sin egen befolkning (les privatisering av offentlige tjenester/ skatteplanlegging for kapitalen)!

Høyre bruker i dag – sammen med Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti – enhver anledning til å selge ut nasjonen Norges felles verdier, og gi innpass til utenlandske kapitalinteresser og multinasjonale selskaper, som i hovedsak er innrettet på å skumme fløten av norske eierinteresser.

Derfor skjer det at Fremskrittspartiet og Høyre (og andre markedsliberalister) – sammen med EU/ EØS-avtalen – bruker enhver mulighet til å bygge ned velferdssamfunnet og finansieringen av den (“Hellas-syndromet” – hvor det offentlige bruker mer penger enn hva de får inn), svekke demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser, avvikle den suverene rettsstaten, selge ut infrastruktur, eiendom og ressurser, og inngå ikke-reversible handelsavtaler mv internasjonalt. Kapitalen skal med andre ord ha frihet for å undertrykke andre – inklusive den befolkningen de er valgt av og for.

Det som er trist, er at det er mer en to år igjen før man kan få kvittet seg med den sittende regjering og deres støttepartier. Men velgerne har muligheten til å sende noen kraftige signaler ved årets kommune- og fylkestingsvalg, om at Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkepartis politikk er lite ønskelig for Norge. Gjør det – og benytt stemmeretten!

Annonse