Forum: Åpent forum

Velger vi politikere for kapitalen eller for folket og landet?

Hvor står de politiske partiene i forhold til arbeidstakernes og landets interesser? Og hvor står de politiske partiene i forhold til å sikre finansieringen av fremtidens velferdsstat?

Hver gang vi skal nominere personer til valg i Norge – står velgerne ovenfor et valg mellom å velge politikere/ parti som arbeider for landet og folket – eller å velge personer/ parti som tjener den nasjonale/ internasjonale storkapitalen. Eller sagt på en annen måte: Valget består i å velge en politikk for «fellesskapet» – eller en politikk for «privat» på bekostning av fellesskapet.

Kanskje det er på tide at norske arbeidstakere begynner å se litt på nøyere på hva som skjer med arbeidstakernes velferd, samt lønns- og arbeidsvilkår? Hva skjer med arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår? I en bit-for-bit-politikk, ser vi at arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår forvitres, herunder de økonomiske fundamentene for opprettholdelse av velferdstjeneste i samfunnet – dvs vår trygghet.

Daglig får vi en påminning om dette gjennom den pågående havnekonflikten i Norge, som egentlig startet i 2009 ved Risvika Terminal. NHO Logistikk og transport nektet å inngå tariffavtale med Norsk Transportarbeiderforbund, og om økonomi og fordelingspolitikk.
Fra 01.11.1013 ble det igangsatt en boikott av Risvika Terminal. Og fortsatt losses og lastes skipene som anløper terminalen av skipenes mannskap, samt fra innleid arbeidskraft fra NorSea. I mens demonstrerer havnearbeiderne daglig utenfor terminalen.

Dette er et alvorlig angrep på arbeidstakernes faglige rettigheter, og selvsagt handler det om hevd på arbeidsoppgaver, og retten til en tariffavtale.

Hva har politikerne gjort som har bragt oss opp i denne situasjonen sett i et historisk perspektiv?
Regjeringene til Kåre Willoch (Høyre) i 1981/ 1985 innførte markedsliberalismen i Norge – etter modell fra den sterkt fagforeningsfiendtlige/ fagforeningsknuseren Margareth Thatcher (tidligere statsminister i Storbritannia fra The Conservative and Unionist Party).
(Fra 1983 til 1986 – ble Willoch-regjeringen omdannet og gav plass til Senterpartiet og Kristelig Folkeparti i regjeringen).

I 1987, under regjeringen til Gro Harlem Brundtland (Arbeiderpartiet), ble Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) opprettet. Ved etableringen av NIS ble det åpnet for bruk av utenlandsk mannskap på hjemlandets lønnsvilkår.

I 1992 ble EØS-avtalen undertegnet av Gro Harlem Brundtland, og avtalen trådte i kraft 1994. Den avtalen åpnet for fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft (EUs fire friheter). Den åpnet også for det som er blitt et nasjonen Norges store utfordringer i dag – nemlig den «femte friheten». Det vil si fri flyt av (økonomisk) kriminalitet, som i dag fremstår som en stor trussel vedr finansieringen av velferdsstaten.

Den Schengen-avtalen som vi kjenner i dag, ble undertegnet regjeringen til Kjell Magne Bondevik i 2003 (bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre). Schengen-avtalen avskaffer grensekontroll av personer mellom medlemslandene. Avtalen gjorde det lettere å flytte arbeidskraft på tvers av landegrensene.

Min påstand er at det er summen av disse avtalene/ styringsmekanismene som utgjør dagens trussel mot arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår!

Ryanair/ Norwegian – fryktbasert ledelse?
I 2015/ 2016 har Ryanair/ Norwegian fått mange medieoppslag. Det kan virke som om Norwegian vil ha likebehandling med skipsnæringen, og i tråd med NIS-avtalen, som Brundtland-regjeringen undertegnet i 1987 vedr bruk av utenlandsk arbeidskraft.

Ryanair fremstår som en av verstingene i Europa på sosial dumping og fagforeningsknusing. I Dagbladet den 10.02.2016 uttaler en pilot – som tidligere jobbet for Ryanair på midlertidig kontrakt – via Gibraltar-selskapet Brookfield Aviation følgende: «Det vil si at dersom man sa noe, ble syk eller gravid eller gjorde en feil, var det rett ut. Crew måtte betale sine egne kurs og annen opplæring, uniformer, ID-kort og til og med opphold for overnatting der selskapet måtte finne det formålstjenlig at man skulle fly fra til enhver tid. Man hadde heller ingen lønn under opplæring og kursing, og ingen pensjon.»

Videre er det berettet om at alle avbrudd i arbeidet som skyldes en sosial konflikt eller streik, er oppsigelsesgrunn. Det er også et totalt hemmelighetsansvar som forbyr å si noe som helst om selskapet på sosiale medier, radio eller fjernsyn.

Norwegian virker til drive en kampanje mot tillitsvalgte i samme ånd som Ryanair. For å skremme arbeidstakere fra å påta seg tillitsverv, valgte Bjørn Kjos/ Norwegian å gå til oppsigelse av hovedverneombudet Lars Stinessen – «begrunnet i skriftlige uttalelser han kom med i rollen som hovedverneombud» etter streiken som ble gjennomført i 2015. En kamp knyttet til rettigheter for anstendige lønns- og arbeidsvilkår.
I 2013 ble leder av Norsk Flytekniker Organisasjon, Roger Handeland, forsøkt sagt opp for å ha uttalt at Bjørn Kjos hadde tatt en “kalkulert risiko” med valg av flytypen Dreamliner. En flytype som senere viste seg å utløse mange forsinkelser som følge av tekniske problemer.

Det forsøkes å sette munnkurv på tillitsvalgte og ansatte – gjennom fryktbasert ledelse.

Konsekvenser av liberaliseringen
Hva slags utfordringer står norske arbeidstakere ovenfor som en følge av ovennevnte liberaliseringer som våre politikere har påført nasjonen?

Først: Det kan virke som om Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen ønsker å gå lengre enn ovennevnte inngåtte avtaler åpner for – i retning av hva TISA/ TTIP-forhandlingene har som formål. Dvs å åpne for full internasjonalisering.

La oss se på noen eksempler hva liberaliseringen har ført til:

1.
Den 14.03.2016 kom nyheten om at Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen vil gi flypersonell fra land utenfor EU og EØS rett til uhindret grensepassering, som kan bety at eksempelvis Norwegian kan bruke utenlandsk flybesetning.
Og dette skjer i en tid hvor arbeidsledigheten stiger her i Norge.

2.
På en konferanse i Ålesund nylig, var det en som hevdet følgende påstand fra talerstolen: Nær slektning hadde søkt jobb på Hurtigruten, men fikk beskjed om at det ikke var ledige stillinger. Via bekjente fikk samme arbeidssøker beskjed om å registrere seg som enkeltmannsforetak, og så søke på jobben på ny. Da viste det seg at det var plenty av ledige jobber.

Hurtigruten ble solgt til det britiske selskapet Selskapet Silk Bidco AS i 2014 (Norge selges bit-for-bit). Og norske skattebetalere har forpliktet seg til å subsidiere Hurtigruten med rundt 640 millioner kroner årlig til drift frem til 2019. Men andre ord: Norske skattebetalere subsidierer en slik personalpolitikk.

Gjennom «å tvinge» arbeidstakere til å lage enkeltmannsforetak for å få seg arbeid, så handler dette ofte om skatteplanlegging (eksempelvis som Norsk utenlandsk Foretaksregister – NUF). Det betyr svekking av finansieringen av velferdsstaten, og at arbeidsgivere slipper å betale arbeidsgiveravgift, feriepenger, pensjoner mv. Med andre ord – fagforeningsknusing satt i system, og et angrep på sosiale rettigheter.

3.
På samme konferanse i Ålesund, kom det frem påstand om at gjennom NIS-avtalen, så jobber mange filippinske arbeidstakere på skip langs norske kysten. På båter som for det meste er eid av norske redere. Disse arbeidstakerne tjener så lite at de har ikke råd til å reise hjem til sine familier i friperioder. Mange av disse har ikke sett sin barn/ familie på 3-4 år. Og maten de tilbys ville ingen nordmenn spise en gang.
Det hevdes videre at arbeidstakerne som protesterer – eller stiller krav, blir sendt hjem uten å få lønn.

4.
I tilknytning ei trafikkulykke på Vestlandet for en tid tilbake, ble det avdekket at filippinsk arbeider – ansatt i Bergvarabuss AB, måtte bo, sove og jobbe i bussen, til en lønn på kr 23.- pr time. I dette markedet skal norske bussjåfører konkurrere.

5.
For en tid tilbake kom det frem det delvis norskeide transportselskapet Vlantana, med kontor i Norge, hentet inn 120 filippinske arbeidstakere. Disse arbeidstakerne oppholder seg på svensk side av grensen, men kjører oppdrag i Norge. Det hevdes at lønna er på kr 25 pr time, og hvor arbeidstakere bor, jobber og sover i bilene. Bladet «Tansportmagasinet» skrev den 19.02.2013 om at selskapet Dinotrans, tilsvarende hadde fløyet inn 260 filippinere til sine trekkvogner i Europa og Skandinavia, til ei lønn tilsvarende kr 5 500 pr måned. I dette markedet skal norske sjåfører konkurrere.

6.
På konferansen jeg nylig deltok i – i Ålesund, ble det hevdet påstand om at når det ble foretatt tilsyn på en del anlegg, kunne nærmere 50 % av arbeidstakerne være fra lavkostland. Disse utenlandske arbeiderne kunne ofte ikke fremlegge skatteattest. Problemet er at når Arbeidstilsynet og politiet varsles – med anmodning om å granske forholdene – møter de ikke opp av mangel på ressurser.
Dette skjer i det som skal være en «demokratisk rettsstat».

7.
Dagsavisen kunne i begynnelsen av 2014 fortelle at av 141 saker om arbeidsmiljøkriminalitet i 2013, som var reist/ anmeldt av Arbeidstilsynet, så endte ingen av sakene med dom. Etter at Fremskrittspartiet/ Høyre kom til makten, så fremkommer det ikke i mediene denne type avsløringer mer (om henleggelse av saker). Hvorfor?

8.
Den 14.03.2016 fremkom det at økokrim bare har ressurser til å granske 1 av 4 saker de mottok. Dvs at 3 av 4 saker ikke blir gransket!
Da justisminister Anders Anundsen (Fremskrittspartiet), ble intervjuet i Dagsrevyen samme dag – så var dette nærmest en «ikke-sak» – når det ble etterlyst behovet for mer ressurser. Anundsen henviste til politireformen – som «skal bli så bra». Problemet er at det vil ta årevis før de nye politidistriktene får konsolidert seg og samordnet sin kompetanse som gir effekter.
Politireformen – eller sentraliseringsreformen – handler om det samme som utflytting av statlige arbeidsplasser i 2001 – 2005 (statsråd Victor Norman fra Høyre). Det handler om å splitte opp og svekke etablerte fagmiljøer – som det tar årevis å bygge opp samme kompetanse som de hadde i utgangspunktet.

Arbeids- og økonomisk kriminalitet virker til å være en ikke-sak for Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen. Men regjeringen har jo selv beskrevet denne type byråkrati for «tidstyver» som hindrer «den enkeltes frihet». Så man blir sånn sett ikke overrasket.

Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen – støttet av Venstre og Kristelig Folkeparti – vil jeg derfor påstå at fremstår som partier for sosial dumping, og tilrettelegging for arbeids- og økonomisk kriminalitet. De tar i hvert ikke problemene på tilstrekkelig alvor!

Tidligere arbeids- og sosialminister, Robert Eriksson (Fremskrittspartiet) kaller omstillingene og ny Arbeidsmiljølov (fra 01.07.2015) for en «moderne, fleksibel og familievennlig» lov. Når man leser det ovenstående – er det noen som deler det synet?

Hvor lenge kan arbeidstakere og trygdede sitte rolig å se på denne utviklingen? I dag gjelder det utenlandske arbeidere, båt- og fly mannskap som utsettes for uverdige arbeidsforhold. Men det er disse arbeidstakerne – som utsettes for sosial dumping – som norske arbeidstakere konkurrere mot. Vil norske arbeidstakere la seg presse inn i like uverdige arbeidsforhold?

Ovennevnte viser også at regjeringen er ikke det minste opptatt av arbeidsledigheten i Norge – som stiger faretruende. Regjeringen selger Norge, og norske arbeidsplasser ut av landet, til fordel for den internasjonale kapitalen, og legger til rette for at billig arbeidskraft fra andre land skal overta for norske arbeidstakere.

Og spørsmålet er: Velger folket politikere og partier som arbeider for fellesskapet, landet og folket – eller velger vi politikere som er håndlangere for kapitalen og tilrettelegging for økonomisk kriminalitet?
Det er dette demokratiet handler om for arbeidstakere og trygdede. Hva velger vi?

Se også:
http://www.dn.no/nyheter/naringsliv/2016/03/14/1728/Luftfart/regjeringen-vil-la-norwegian-bruke-mannskap-fra-thailand-og-usa-p-norske-fly

Erna Solberg og trygdeeksport

EU og Storbritannia har inngått en avtale som kan føre til at kraftige kutt i barnetrygden – i inntil 7 år – som i dag utbetales til utenlandske arbeidere som jobber i Storbritannia – og som har familie i hjemlandet. Storbritannia kan starte denne omleggingen umiddelbart, mens øvrige EU-land må vente til 2020 før de eventuelt kan gjøre tilsvarende.

Statsminister Erna Solberg (høyre) er raskt ute og kommenterer dette med at «Dette er en god avtale for Norge», og vil etter hennes oppfatning fremskynde en tilsvarende prosess i Norge.

Høyre nærmer seg Fremskrittspartiet?
Erna Solberg har – i likhet med Fremskrittspartiets og Storbritannia – med å sette arbeidstakergrupper opp mot hverandre. Solberg ønsker med andre ord et a og b-lag av arbeidstakere? Så lenge utenlandske arbeidere betaler skatt til Norge – og arbeidsgiveravgift blir betalt, er det logisk at utenlandske arbeidstakere også nyter av de samme ytelsen som norske arbeidstakere.

Et tankeeksperiment:
Hvordan ville reaksjonen vært om alle pensjonister og uføretrygdede som bosetter seg i utlandet, plutselig skulle få avskåret sin trygdeytelser, slik at de ble i samme størrelse som pensjonene i de landene de flytter til? Det er min spådom at det ville blitt er ramaskrik.
Avkortning/ utfasing av velferdsytelser til utenlandske arbeidstakere er sammenlignbart med tankeeksperimentet mener jeg.

De som i sin tid konstruerte folketrygden og velferdsordningene så neppe for seg den utviklingen som EØS-avtalen har påført Norge.

Da folketrygden ble innført i 1967, var tanken at pensjonen skulle utgjøre om lag 66 % av den lønnen man hadde hatt. Folketrygden forutsatte – for å være bærekraftig – at pensjonister/ trygdede ble boende i Norge, og at trygdeutbetalingene ble resirkulert i Norge. Utviklingen har gradvis blitt noe annerledes. Mange pensjonister/ trygdede bor nå i andre land. Trygdeeksport er med andre ord noe nordmenn også tar del i, og er ikke noe som bare arbeidsinnvandrere nyter godt av.

Parallelt har det gjennom årene har det vært en underdekning av ytelsene i Folketrygden ned til ca 50 % av den lønnen man hadde som yrkesaktiv (fra 66 %). I 2005 fikk en omlegging av pensjonene gjennom pensjonsforliket – som er en ytterligere sparereform,

Hva vil EU-domstolen si?
EU ble grunnlagt på en forutsetning at det skulle være et freds- og samarbeidsprosjekt, og hvor EØF-avtalen forutsatte «et europeisk økonomiske fellesskap og et fellesmarkedet». Romatrakten (1957) innførte begrepet «de fire friheter», og forutsetter fri flyt av varer, kapital, tjenester og personer – herunder selskapsetableringer.

Den avtalen som EU og Storbritannia har inngått bryter åpenbart med forutsetningen om fellesmarked, økonomisk fellesskap og de fire friheter, samtidig som at det åpens for særordning for enkelte medlemsland (ulik behandling/ diskriminering EU-land i mellom).
Det store spørsmålet er: Hvordan vil EU-domstolen vurdere den avtalen som nå er inngått mellom EU og Storbritannia?

Underdekning til velferdsytelser
Velferdsordningene er under press – i hele EU/ EØS-området. Innføringen av markedsliberalismen i EU/ EØS-systemet må bære hovedansvaret for det. Å legge skylden for underdekning på velferdsbudsjettene på arbeidsinnvandrere fremfor å rydde opp feil i eget system – er en uverdig debattform – men det er det Fremskrittspartiet og Høyre faktisk gjør.

Hva bør politikere være opptatt av – for å bevare velferdsordningene?
Det er anslått av det unndras skatter og avgifter for mer enn 150 milliarder kroner pr år her i Norge gjennom svart økonomi (2013 tall). (Verdien av svart arbeids ble anslått til å være 420 milliarder kroner i 2013).
Sosial dumping, arbeidslivskriminalitet, og annen økonomisk kriminalitet (mafia) er et annet problem.
Gjennom at EU har åpnet for fri flyt av selskapsdannelser, er det oppstått gode muligheter for spekulanter (virksomheter/ enkeltpersoner) til skatteplanlegging (skatteunndragelser) – blant annet gjennom internasjonale mekler- og revisjonsbyråer, og gjennom selskapsdannelser i andre land.

I tillegg har Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen – med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti:
– Gitt mer enn 20 milliarder kroner årlig i skatte- og avgiftslettelser, i all hovedsak til de 1 % rikeste.
- Raserer stadig finansieringen av velferdsordningene – gjennom å privatisere/ selge offentlige verdier, ressurser og virksomheter – og i tillegg la kyniske velferdsprofittører stikke tykke sugerør ned i samfunnets felleskasser for å berike seg selv.
– Landet selges unna i en bit-for-bit-politikk til spekulanter/ utlandet, og landet går på denne måten glipp av store skatteinntekter.

Og atter et tillegg: Store multinasjonale selskaper som operer i Norge betaler lite eller ingenting i skatt til Norge. Det er anslått at Norge går glipp av 10 milliarder kroner årlig i skatteinntekter fra slike selskaper – målt om de hadde ført normal regnskapsførsel.
(En rapport anslår at i perioden 2003 til 2012, klarte multinasjonale selskaper å unndra verdier for 50.000 milliarder kroner fra beskatning).

Hvor er våre politikere – som skal tjene landenes interesser – i forhold til disse utfordringene? Hva gjør de for å tette disse hullene slik at samfunnet og EU fikk en mer rettferdig og sunn fordelingspolitikk?

Erna Solbergs problem
I dette bildet, er altså statsminister Erna Solberg (Høyre) sitt «største problem» for tiden – at utenlandske arbeidstakere som betaler skatt til Norge, og som det betales arbeidsgiveravgift for – får utbetalt barnetrygd etter norske satser til sine familier i hjemlandet. Og av den grunn hyller den britiske avtalen. På meg virker det som om statsminister Erna Solberg har «gravd hodet dypt ned i sanden» – fremfor å rette opp i den skjeve fordelingspolitikken.

EU og Storbritannias avtalte om kutt i velferdsytelser – er og blir et angrep på arbeidstares rettigheter i et internasjonalt perspektiv.

http://www.nrk.no/urix/eu-avtale-kan-bety-kutt-i-trygdeutgiftene-for-norge-1.12813290

Hva skjer med EU?

Tilsynelatende har det vært «harde, tøffe forhandlinger» mellom Storbritannia og EU om vilkår for et fortsatt britisk medlemskap i EU. Men ser vi begynnelsen til slutten på det EU vi kjenner i dag?

Sant å si – har jeg ikke ofret denne saken så mye som en eneste kalori – for resultatet av bebudede forhandlinger med EU var gitt på forhånd. David Cameron vil at Storbritannia fortsatt skal være med i EU. Men etter forhandlingsresultatet – som er offentliggjort – føler jeg behov for en kommentar.

Saken er at tiltroen til EU er skrantende i flere EU-land. Blant annet har den økonomiske og politiske utarmingen av Hellas – som EU/ IMF har gjennomført – medført at mange er blitt veldig betenkt over EU som et «solidarisk samarbeidsprosjekt». Spesielt EU/ IMFs angrep på ytelsene på velferdsordningene har rørt mange.
Min spådom er at EU trengte en sak som skal vise en annen side av EU ovenfor alle EUs medlemsland – hvor Storbritannias statsminister David Cameron – skulle få styre regien.

Demokratisk underskudd
Det største omdømmeproblemet EU sliter med, er et mer eller mindre totalt fravær av demokrati og demokratiske beslutningsprosesser. Eller det som omtales som «demokratisk underskudd». EU trengte «en sak» som viser at EU/ EU-kommisjonen tar «hensyn» til medlemslandene. Og det er nettopp det jeg opplever at «showet» fra Davis Cameron handler om. EU skal fremstå som en sammenslutning som viser at enkeltnasjoner kan oppnå resultater gjennom å påvirk EU og EU-kommisjonen.

Sterke ledere
EU – har gjennom innføring av markedsliberalisme blitt en politisk konstruksjon – hvis hensikt er å overføre nasjoners ressurser, og kontroll og styring av disse over til de ca 1 % rikeste i verden – og undergrave demokratiet/ politisk styring og kontroll i de enkelte land. Det er i hvert fall den siden de viser utad.

David Cameron opplever jeg som en av de mest blå-blå – høyreorienterte statsledere i EU. Det gjennomført «showet» handlet nok vel så mye om å understøtte høyrepolitikere som «de riktige og mest handlingskraftige» politiske alternativet.
Medie-teknisk kan man vel si at medieshowet var vel regissert – men heldigvis nokså gjennomskuelig for svært mange.

*Forhandlingsresultatet *
Det som anvendes som «suksess» i de gjennomførte forhandlingene er at:
- Storbritannia kan iverksette begrensninger velferdsytelser for utenlandske arbeidstakere i Storbritannia med familie i lavkostland – tilpasset hjemlandets størrelse på ytelsene
- Storbritannia kan iverksette slike begrensninger i velferdsytelser umiddelbart (2016) – øvrige EU-land må vente til 2020 for å kunne følge etter med samme politikken.

EUs opprinnelige byggestein
En av EUs grunnpilarer, er at unionen skal være et freds- og samarbeidsprosjekt i Europa – og arbeide for felles økonomiske interesser og sosial utjamning.
For å kunne imøtekomme slike mål, har det vært en forståelse for at arbeidstakeren oppnår de rettighetene som det landet arbeidstakeren jobber i yter – og betaler skatt til. Det at arbeidstakeren har fått utbetalt arbeidslandets størrelse på velferdsytelser til sin familie i hjemlandet – har i EU sin ånd vært i den hensikt i virke økonomisk utjamnende, fordi ytelsene i det landet utenlandsk arbeidskraft jobber i som oftest er høyere enn i hjemlandet.

Spørsmålet blir da:
- Hvor lenge vil de EU-landene- som kommer tapende ut av avtalen i forhold til Storbritannia finne seg i at arbeidstakere fra eget land ikke tilkommer de rettighetene som i det landet vedkommende arbeidstaker jobber og skatter til?
- Det at Storbritannia får en særordning i fire år – før andre land kan gjennomføre tilsvarende endringer – kan virke diskriminerende i andre land.
- Det er mange arbeidstakere i Storbritannia, som jobber i andre EU-land med høyere ytelser på velferdsordninger enn hva tilfellet er Storbritannia, men de vil ikke få avkortet sine ytelser tilsvarende. Altså en forskjellsbehandling EU-landene imellom.
- Avtalen vil fremstå som en forståelse av at arbeidskraft fra lavkostland har en lavere verdi enn den som kommer fra Storbritannia.
- Hvordan vil EU-domstolen forholde seg til en slik diskriminerende avtale? (Ser frem til at noen bringer spørsmålet inn for domstolene).
- Man kan oppleve at reduksjon i velferdsytelser i Storbritannia medfører økt tilstrømming til andre EU-land som ikke kan foreta endringer før i 2020 (Storbritannia skjermes – er solidarisk i forhold andre EU-land?

Min spådom er med andre ord at avtalen splitter mer enn den samler EU-landene om en felles arbeidslivs- og velferdspolitikk. Kan det få som konsekvens at EU-konstruksjonen begynner å slå enda flere sprekker?

Men for EU/ EU-kommisjonen må vi erkjenne at denne avtalen er i tråd med høyrepolitikkens ubestridte vesen – dvs å bygge ned velferdsytelsene – og gjøre arbeidstakere fattigere/ øke forskjellene.

Denne gangen handler det om velferdsytelser – hva blir det neste? Kan det bli avlønning av arbeidstakere på det landet med lavest tariff (med de konsekvenser det kan få for arbeidstakere i land med gode tariffavtaler)???

EU-motstanden i Storbritannia har vokst.
Ja-siden og nei-siden til medlemskap i EU er for tiden ganske jevnstore. Det «showet» som EU og Storbritannia, kan være iscenesatt i et forsøk på å styrke ja-siden?

Margareth Thatcher satt som statsminister fra 1979 til 1990. I løpet av hennes regjeringsperioder, maktet hun å mer eller mindre knuse fagforeningene – til fordel for markedsliberalismens prinsipper. Arbeidstakerne sto tilbake mer eller mindre uten rettigheter. Det at Storbritannia ble medlem av EU – representerte for arbeidstakerne at de fikk tilbake visse rettigheter – i tråd med EU-domstolenes kjennelser. Sånn sett, har EU for mange arbeidstakere fremstått som mer positivt enn negativt (hva de opplevde under Thatcher-styret). Derfor et det mange arbeidstakere som fortsatt ser på EU som en slags «befrielse». Men motstanden øker – heldigvis.

Den avtalen Davis Cameron har fremforhandlet, handler (som nevnt) i realiteten om å sette arbeidsgrupper opp mot hverandre (utenlandske mot britiske), i den forstand at de utenlandske får mindre igjen for sine arbeidsytelser enn de britiske.

Det blir sånn sett en spennende tid frem til den 23.06.2016, hvor britene skal stemme over ja eller nei til fortsatt EU-medlemskap. Og hvor mye vil den inngåtte avtalen påvirke standpunktene i befolkningen?

EU fire friheter
Ulike variabler på velferdsytelser var neppe noe ukjent fenomen for de EU-landene som fremforhandlet vedtakene knyttet til EUs fire friheter (fri flyt av varer, kapital, tjenester og personer – herunder selskapsetableringer) og Schengen-avtalen. Den avtalen som britene nå har fremforhandlet – kan med andre ord være i strid med denne frie flyten?

Men for den udemokratiske blå-blå EU-kommisjonen (hvor den faktiske makta ligger), var nok innføringen av det jeg omtaler som den «femte friheten» tilsynelatende mest viktig – dvs fri flyt av kriminalitet (økonomisk- og arbeidslivskriminalitet). Dvs virksomhetene skulle få tilgang på billig arbeidskraft (sosial dumping) og frie selskapsetableringer (som i all hovedsak handler om skatteplanlegging/ skatteunndragelse).

I EU-landene regnet man – i 2014 – med at den svarte økonomien utgjør totalt 253 milliarder euro (dvs litt over 2 100 mrd. kr). Hvor mye som undras av skatter og avgifter gjennom selskapsetableringer i flere land, og gjennom internasjonale mekler- og revisjonsbyråer er trolig formidabel.

Hadde EU tatt tak i disse forholdene, ville neppe velferdsytelser på tvers av landegrenser utgjort noe stort økonomisk problem. I hvert fall ikke i et slik omfang at det skulle være behov for å utløse det «showet» vi har vært vitne til med gårsdagens (19.02.2016) britiske avtale. Men EUs overordnede politikk synes å være å skjerme de rike/ økonomisk kriminelle – og la arbeidstakerne betale.

Hva skjer med EU?
Min spådom er at EU nå kan stå lengre fra hverandre enn før avtalen med Storbritannia ble underskrevet – gjennom at sprikene/ forskjellene mellom landene blir større.
EU hadde en sjanse til å vise hva de står for i striden med Hellas – men i stedet valgte de å plyndre landet både økonomisk og politisk. Og velferdsytelsene bygges ned i land etter land. Hellas viste vei. Tilbake står arbeidstakere og trygdede og bærer byrdene. Den gangen er det arbeidstakere fra lavkostland som skal til pers. Hvem blir de neste?

http://www.dagbladet.no/2016/02/19/nyheter/utenriks/eu/43225509/#_ga=1.73369747.1868614828.1439067163

Hvor mange jernbanestrekninger vil overleve i fremtiden?

Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti vil legge ut følgende jernbanestrekninger på anbud; Sørlandsbanen, Jærbanen, Dovrebanen, Rørosbanen, Nordlandsbanen, Trønderbanen, Meråkerbanen og Raumabanen. I tillegg er det tillyst nytt anbud på Gjøvikbanen.
Budskapet selges inn med at NSB som selskap «skal fortsatt bestå» og delta i konkurransen på «like vilkår». Videre er budskapet at dette er «konkurranseutsetting – ikke privatisering».

NSB er ribbet for kapital og verdier
Mulige utenlandske selskaper som ønsker seg inn på det norske markedet har økonomi og ryggrad til å gå inn i konkurransen. Det har ikke NSB lenger. Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen har i omorganiseringsprosessen av jernbanesektoren ribbet NSB for all økonomi, materiell, verdier og eiendommer. Hvordan skal det da bli «konkurranse på like vilkår»? Her tar regjeringen seg bare til rette – med folkets eiendom. Verdier som sakte med sikkert smuldrer bort til privat profitt. Uten kapital og verdier, er det vanskelig å se for seg at NSB fortsatt vil «bestå» – og i tilfelle det likevel vil skje – vil det neppe være på «like vilkår». Hva vil EU/ ESA/ EFTA-domstolen si da?

NSBs rolle i forsvars- og beredskapspolitikken
Jernbanen utgjør en del av Norges forsvars- og beredskapsplan. Hvordan kan politikerne – av ideologiske grunner – bare overlate deler av norsk forsvars- og beredskapspolitikk til private/ utenlandske statlige selskaper (eksempelvis Kina – hvor politiske myndigheter har et anstrengt forhold til Norge)?
Er det ikke slik at når et privat selskap/ utenlandsk jernbaneselskap overtar ansvaret for en togstrekning, så er det pr definisjon en «privatisering» – i hvert fall sett ut fra norske interesser? Og dermed er utenfor demokratisk styring og kontroll?
Hvem skal overta NSBs rolle i forsvars- og beredskapspolitikken når private – kanskje utenlandske selskaper – overtar?

Skattebetalere og brukere betaler – private tar profitten
Selv om man konkurranseutsetter togstrekninger, så er det fortsatt slik at skattebetalerne bidrar med offentlig kjøp av persontrafikktjenester for ca 3,2 milliarder kroner, og bevilgninger til Jernbaneverket på ca 18 milliarder kroner (2015-tall). Finnes det da noe demokratisk forsvar at samfunnet skal stå uten ansvar og innflytelse på driften av selskapet/ selskapene som skal operere på strekningene?
Av de vel 21 milliardene som Norge bruker til jernbaneformål, så genererte det et (fiktivt) overskudd for NSB på 750 millioner kroner i 2015. Det utgjør ca 1/30-del av hva det offentlige sprøyter inn av kapital i jernbanesektoren. Dersom disse 750 millionene tas ut i privat utbytte – betyr det at skattebetalerne i praksis gir bort disse pengene til private – uten at det kommer verken jernbanen eller samfunnet til gode. Det betyr en enda dyrere jernbane for samfunnet og skattebetalerne. I tillegg viser all erfaring fra privatisering av jernbanetilbudet i utlandet at billettprisene går opp, og særlig dyrt blir det man må bruke flere togselskaper for å komme frem til bestemmelsesstedet.

Hva skjer når privat profitt uteblir, og selskapene legges ned?
I disse dager registrerer jeg at godstogselskapet CargoLink AS må legge inn årene. Godskunder blir nå tvunget til å overføre gods fra bane over på vei. Eksempelvis vil kostandene for å kjøre persontog på Raumabanen bli veldig dyrt når godstogene som CargoLink fremførte blir innstilt – og ikke lenger er med på å spleise på driften av banestrekningen. Betyr dette en politisk styrt nedleggelse av Raumabanen?

Hva vil skje med de jernbanestrekningene som nå foreslås anbudsutsatt om de nye selskapene som får anbudet må innstille trafikken pga liten lønnsomhet? Antagelsen – basert på erfaringer fra andre land – er at folket/ samfunnet mister sine togtilbud.

I dag opprettholdes togstrekninger med lav trafikk gjennom at et selskap (NSB AS) har ansvaret for det totale togtilbudet, og gjennom en form for kryss-subsidiering av de ulike togstrekningene.
Hva vil skje med trafikkgrunnlaget/ togtilbudet på Dovrebanen om selskapene som får Nordlandsbanen, Røros- og Raumabanen må innstille sin virksomhet? Nevnte banestrekninger tilfører Dovrebanen veldig mange passasjerer. Det viser at liberalisering og privatisering av jernbanedrift kan føre til lite forutsigbarhet for samfunnet og kundene. Min påstand er at med anbud er jernbanen nedleggelsestruet mange steder!

Hvem leverer anbud?
Min påstand er – basert på tidligere erfaring; Ved anbud, handler det i det alt vesentlige om at statlige jernbaneselskaper, eller statlige finansfond, fra andre land – topper statistikken over hvem som legger inn anbud. Anbud handler med andre ord om at andre stater skal få innflytelse på norsk samferdsel. At den «norske stat» eier noe er jf Fremskrittspartiet og Høyre feil – men det er OK at utenlandske stater «eier» i Norge.

Er ovennevnte årsaken til at Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen understreker at anbudsutsetting av jernbane handler om «konkurranse» og ikke «privatisering»? Er dette måten man ivaretar nasjonale interesser, forsvars- og beredskapspolitikk på?

Konsekvenser av langsiktige avtaler
Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen – godt støttet av Venstre og Kristelig Folkeparti har for tiden det styggtravelt med å privatisere og selge unna offentlige tjenestetilbud og eiendommer/verdier mv. Eksempelvis kraftverk, jernbane, posttjenester osv osv. Eiendommer/ verdier selges unna til latterlig lave underpriser. Det skumle og usikre er at de tjenestetilbud som privatiseres/ anbud utsettes – inngås med lange kontrakter (opp til 10 til 15 år).
Det at regjeringen har det travelt med å selge unna – kan vær et uttrykk for at de frykter å ikke bli gjenvalgt i 2017 – og at det handler om å drive mest mulig samfunns- og velferdssabotasje som mulig mens de har makta. Langsiktige kontrakter – med en konsekvens at masse skattepenger som havner rett i private lommer/ ofte i skatteparadis – gjør at det blir umulig for en eventuell ny regjering i 2017 å reversere vedtakene innenfor en Stortingsperiode.
Fremskrittspartiet og Høyre tenker langsiktig med tanke på å avvikle finansieringen av velferdsstaten.

Konsekvenser av langsiktige avtaler og TISA/ TTIP?
For tiden vet vi at det foregår forhandlinger om nye internasjonale handelsavtaler. Forhandlinger – hvis resultat – Norge mer eller mindre blir helt bundet av gjennom EØS-avtalen og EU.
Det skumle er; Dersom den norske befolkningen henvender seg til Stortingsrepresentanter (som er valgt til å representere Norge/ folket), med spørsmål om TISA/ TTIP, blir man som oftest med svar som «vet ikke», «dette kan jeg lite om», eller intetsigende svar. Hvorfor dette hemmelighetskremmeriet?
(TISA – Trade in Services Agreement – er en frihandelsavtale hvis formål er å konkurranse-utsette og privatisere offentlige tjenester på alle felt, og hindre regulering av finanssektoren. TTIP – Transatlantic Trade and Investment Partnership – er en fri handelsavtale mellom EU og USA, som kan gi store selskaper rett til å saksøke stater for lovverk som skader finansinteresser).

Heldigvis har vi WikiLeaks – som ikke en gang sitter ved forhandlingsbordene – de vet åpenbart mer om TISA/ TTIP enn de som sitter ved forhandlingsbordene/ har ansvaret for å ivareta norske interesser. Det gjør av vi vet noe om hva TISA/ TTIP er. Lekkasjene tyder på at dersom offentlige tjenester/ verdier og eiendommer blir privatisert – vil et slikt vedtak aldri kunne la seg reversere. Dvs er total avdemokratisering til fordel storkapitalen.
Vi har dessverre gjennom markedsliberalismen fått et verdenssamfunn hvor kapitalen kan «kjøpe» politikere og politikken. Det er ingen andre til betale/ ta belastningen for denne markedsliberalistiske politikken enn arbeidstakere og trygdede – og verst av alt er avviklingen av demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser. Det betyr at arbeidstakere og trygdede bør våkne – som nevnt – det finnes ingen angreknapp når kapitalen overtar mer eller mindre all kontroll.

Spørsmålet er: Dersom TISA/ TTIP-forhandlingene fører frem – vil da allerede inngåtte anbud automatisk bli bundet til TISA-/ TTIP-masta? Dvs at de jernbanestrekningen som nå settes ut på anbud for all fremtid være private – og hvor skattebetalerne fortsatt får regningen på infrastrukturen og offentlige kjøp?
I en eventuell slik privat monopol-situasjon, kan det offentlige risikere å bli presset for betydelig kapital i form av offentlige kjøp/ investeringer – med pressmidlet om nedleggelse er alternativet. Sannsynligheten er stor for at så vil skje.

Mitt poeng er; Alle som er opptatt av Norge og nasjonale interesser, demokratiet og en fri uavhengig norsk stat – må det være uhyggelig dumt å konkurranse utsette og privatisere jernbanestrekninger nå. Det fremtidige bildet er for usikkert og uklart – i og uklarheter hva konsekvensene kan bli av pågående forhandlinger om TISA/ TTIP og Norges tilknytning til EØS-avtalen.

Ledelse – for virksomheten eller for EUs markedsliberalisme?
Ansettelse av ledere i offentlige virksomheter er blitt noe ganske spesielt mange ganger. Man skulle tro at man ansetter ledelse med hjerte, tro og evner/ kvalifikasjoner til den virksomheten man settes til å lede, og ikke minst ut fra kvalifikasjoner om å ivareta nasjonale offentlige interesser. Er det blitt slik?

Den gangen jeg avtjente militærtjenesten på 70-tallet ble vi daglig/ ukentlig innprentet av befalet viktigheten av å være årvåken ovenfor eventuell militær- og/ eller industrispionasje. Etter inngåelsen av EØS-avtalen i 1992, ble ordene «militær- og industrispionasje» tonet ned til fordel for ordene «(alliert) samarbeid» og «konkurranse». Private pr- og konsulentbyråer oversvømte etter hvert offentlige virksomheter, for å legge veien åpen for marked og konkurranse gjennom kompetansetapping.

Den gangen NSBs konsernsjef – Geir Isaksen -tiltrådte (2011), uttrykte han i et avisintervju at tog var ikke hans fremkomstmiddel – han bruker motorsykkel. En ting er å gjøre det – men å si det som første inntrykk offentlig – er vel ikke det man forbinder med god motivasjon for selskapet og de ansatte?
Den 19.02.2013 uttrykte Isaksen til Nationen at; «Utsikter til åpen jernbanekonkurranse i tråd med ønsker fra EU og høyresiden skremmer ikke NSB». Når man kombinerer denne uttalelsen med den som ble gitt i VG 27.11.2013 at; «Hele jernbanesektoren må omorganiseres for å unngå forsinkelser og innstilte tog. Løsningen er å konkurranse-utsette jernbanen».

Uttalelsene vitner om liten innsikt, og lite omtanke på forbedre jernbanesektoren. Årsaken til forsinkelser og innstilte tog skyldes neppe mangel på konkurranse – men mangel på vedlikehold, fornyelse og sanering av infrastruktur som er utgått på dato. Isaksens åpenhet for konkurranse – viser liten eller ingen tiltro til den virksomheten man leder.

Har man med slik uttalelser ansatt ledelse etter «kvalifikasjoner og nasjonale interesser» – eller av personer som tiltrekkes av (utenlandske) markedsliberalistiske, høyre-orienterte tilpasningsevne? Er bildet slik: Ansetter vi ledere i det offentlige hvis formål er å fremme «konkurranse og anbud» fremfor et helhetlig arbeidsgiveransvar for virksomheten og sine ansatte?

Norsk jernbane har få venner på Stortinget og i egen toppledelse er min påstand. Derfor er norsk jernbane veldig utsatt for tiden, og med bebudede anbud – er det mange banestrekninger som har grunn for frykte for fremtiden.

Jernbane på anbud pga «suksess»?

Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen vil legge ut flere jernbanestrekninger på anbud. Begrunnelsen er at NSB trenger konkurranse. Venstre og Kristelig Folkeparti støtter denne anbud/ konkurranseutsettingen – blant annet med begrunnelsen at konkurranseutsettingen av Gjøvikbanen er bitt en «suksess».

Gjøvikbanen har ingen «konkurranse». Det er et selskap -som har fått monopol på strekningen – det heter Gjøvikbanen AS. Det er den samme modellen/ type «konkurranse» som foreslås på de banestrekninger som nå legges ut på anbud.

Årsaken til Gjøvikbanen «suksess», har sammenheng med at i 2005 ble antall togavganger på Gjøvikbanen kuttet med 30 %. Da Gjøvikbanen AS overtok, ble antall togavganger økt med 40 %. En stor grad av Gjøvikbanens «suksess, handler med andre ord en «styrt» suksess.
I tillegg fikk Gjøvikbanen stilt til disposisjon nyrenovert materiell, ingen opplæringskostnader på personalet, ble tilsluttet NSB ruteopplysninger, avvikshåndteringssystemer mv. Med slike «skjulte subsidier – tilbakeføring av antall togavganger», er det ikke unaturlig at trafikken øker. Men infrastrukturen forvitrer – vedlikeholdsetterslep er formidabelt.

Det er fakta om «suksessen» på Gjøvikbanen. Til sammenligning har Kongsvingerbanen har fått en kjempeoppsving – uten konkurranse – gjennom å opprette flere togavganger.

I 2015 er det anslått at NSB AS «overskudd» vil bli om lag 750 millioner kroner. Overskudd bidrar generelt til å finansiere samfunnets velferdstjenester, gjennom at overskuddet i stor grad tilbakeføres til staten.
Det «overskuddet» som er oppstått, skjer etter at skattebetalerne har bidratt med offentlig kjøp av persontrafikktjenester på ca 3,2 milliarder kroner, bevilgninger til Jernbaneverket på ca 18 milliarder kroner. Det betyr at «overskuddet» bare er fiktivt.

Når man konkurranseutsetter togdriften, er det altså disse fiktive «750 millionene» som da skal bli gjenstand for «private utbytte», og til svekking av offentlige inntekter. Og dersom overskuddet går til utenlandske selskaper- vil utbyttet med all sannsynlighet bli tatt ut skatteparadis. Dvs at den norske stat ikke får en krone av overskuddet. Det betyr at regjeringens grep handler om at skattebetalerne skal subsidiere spekulanter som i svært begrenset grad bidrar til fellesskapet.

Det Norge trenger politikere som stiller opp for nasjonen Norge og norske interesser. Politikerne i Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til det fulle at hun ikke er en av dem.

Det folket vil få oppleve er å kunne reise med de samme togene som i dag, på den samme skinnegangen/ infrastrukturen – riktignok med andre farger og en annen logo – men trolig til en dyrere pris. Og med et personale med dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Det er erfaringen man har erfart med anbud og konkurranse internasjonalt frem til nå. Det er nok å se til nabolandet Sverige. Men erfaringskompetanse og demokratiske interesser er visst ikke Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkepartis sterke side.

Begynnelsen til slutten for folkebibliotek?

Nasjonalbiblioteket har bevilget penger til et prøveprosjekt «Sponsorsamarbeid i bibliotek» som skal gå over to år i Oppland. Oppland fylkeskommune har mottatt kr 850 000 til dette prøveprosjekt, og hvor 3 kommuner er pekt ut til å delta (bibliotekene Gjøvik, Lillehammer og Vestre Toten).

Sett fra et fagforeningssynspunkt vil en slik ordning være i strid med alt av hva fagbevegelsen har vært med på å bygge opp.

Bakgrunnen er Kulturutredningen 2014 (NOU 2013:4), hvor det ble slått fast at landets folkebibliotek er blitt systematisk nedprioritert og underfinansiert i en årrekke. Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen mener at det offentlige ikke skal bære kostnadene med kulturtilbud alene, og vil ha sponsorer fra private inn.

Ordningen med «sponsing i bibliotek» er ikke utprøvd tidligere i Norge. Den bør heller ikke utprøves. Det kan være første spikeren i kista for Lov om folkebibliotek (1985), og de bibliotekene som vi i dag kjenner.

Historikk
Tilblivelsen av folkebibliotek er fagbevegelsen verk. I tidligere tider var det slik – og som vi ser utvikle seg i dag; De formuende og rike vil verken dele eller fordele av overskudd som er skapt. Det innebar blant at arbeidstakernes barn fikk verken lære å lese eller skrive/ regne, fordi arbeidstakere ikke hadde råd til bøker og utdanning for sine barn. Redningen ble at fagbevegelsen lagde sine egne bibliotek, og kjøpte inn bøker som gikk på deling mellom barna. Det ble veien ut av fattigdommen for arbeidstakernes barn og andre barn som levde under dårlige kår.

I 1948 kom de første fagforeningene til Norge. Marcus Thrane sto i spissen for å etablere fagforeninger – og ble kalt for Tranebevegelsen eller thranittbevegelsen. En av de viktigste kampsakene for Tranebevegelsen var den gang at «skolen måtte være lik for alle».

På den tiden var samfunnet klassedelt. Utdanningen, og den offisielle anerkjente idretten og kulturen var forbeholdt borgerskapet og embetsmennene.

Arbeiderne og fagbevegelsen måtte derfor danne egne musikkorps, egne kor, egne idrettslag av ulike slag (organisert gjennom Arbeidernes idrettsforbund), og selvsagt etablering av bibliotek for arbeidere. Gjennom spleiselag på dårlige lønninger ble det kjøpt inn bøker, og opprettet bibliotek.
Klasseskille som skulle ta slutt
Gjennom det faglig-politiske samarbeidet (LO/Arbeiderpartiet), innførte Gerhardsen-regjeringen Lov om folkebibliotek i 1947. (Samtidig ble borgerskapets organisasjon – Norges landsforbund for Idrett og Arbeidernes idrettsforbund slått sammen til det som i dag er Norges Idrettsforbund). Målet var at klasseskille skulle ta slutt.
Bibliotekene skulle være åpne for «alle» – slik er arbeiderbevegelsens fordelingspolitikk. Siden har bibliotekene hatt et stort mangfold på innhold av faglitteratur og bøker – uavhengig av særinteresser.

Lov om folkebibliotek
Bibliotekloven av 1985 sier at «folkebibliotek eies og drives av kommunene. Videre heter det «hver kommune skal ha et folkebibliotek som gir et tilbud til alle mennesker og dekke alle fagområder og aldersgrupper, og at biblioteket skal være gratis for alle. Formålet er å arbeide for opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet».

Privat eller offentlig utdanning?
Debatten om private skoler dukket for alvor opp under Bondevik II-regjeringen (2001 – 2005). Det ble en debatt om «fellesskap» eller «private» løsninger. Debatten ble forsøkt nøytralisert med at det skulle være plass til begge deler. Det er trolig oppstarten til at borgerskapet ønsker seg tilbake til en ordning hvor borgerskapets barn skal holdes atskilt fra arbeidernes barn. (Eksempelvis er kongefamilien blitt eksponent for en slik tankegang, da de valgte å ta sine barn ut av den offentlige skolen i 2014).

I den samme debatten om skolenes fremtid, gav jeg uttrykk for at det trolig bare er et tidsspørsmål før vi får en debatt om avvikling «gratis bibliotek for alle» – basert på at nye audiovisuelle- og IKT-løsninger var på fremmarsj. Dvs at bibliotekene blir et viktig marked for andre kommunikasjonsmidler enn bøker og tidsskrifter og forfattere av dem, og dermed kommersielle interesser. Meddebattantene mente den gangen at jeg «malte fanden på veggen».

Det ble studentavisen Minerva, som ble startet av Den Konservative Studenterforening i 1957, som for alvor startet debatten om avvikling av gratis bibliotek i Norge. Det skjedde i 2009. Minerva gav de uttrykk for at man burde ta betalt for bibliotektjenester, med begrunnelsen «hvis bibliotekene skal opprettholde sin dannelsesfunksjon i en digital verden, må det koste å bruke det».

Et av Norges mest arbeiderfiendtlige parti – Fremskrittspartiet – fremmet i 2011 et forslag om at det må bli slutt på «gratis bibliotek». Begrunnelsen var at «stadig flere bruker bibliotekene. Der kan folk låne blant annet bøker, lydbøker og filmer gratis».

Fremskrittspartiets primæroppgave synes å være å bryte ned alt hva fagbevegelsen har bygget opp gjennom tidene. Det at «stadig flere» av arbeidstakere og deres barn bruker bibliotekene – representerer med andre ord et «problem» for Fremskrittspartiet slik de uttrykte det.

Økonomi – et problem for bibliotekene
Det åpenbart at bibliotekene sliter økonomisk.
Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen – med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti har valgt å prioritere mer enn 20 milliarder kroner i årlig skattelettelse – i all hovedsak til de 1 % rikeste – fremfor å satse på helse, velferd og utdanning i kommunene/ fylkeskommunene. Men er da veien å gå med «Sponsorsamarbeid i bibliotek»?

Kapitalinteressen har erfaringsmessig aldri investert – verken kortsiktig eller langsiktig – med mindre de skal tjene penger på det. Åpner man for «Sponsorsamarbeid i bibliotek», er faren stor for at dette etter hvert utvikler seg til en form for «offentlig privat samarbeid (OPS)», i betydningen av at private for nok et sugerør inn i felleskapets velferdskasser. Og hvor private får makt over bibliotekenes innhold og formidling.

Natt til 01.02.2016 mistet omlag 2,8 millioner nordmenn TVNorge og de 12 andre Discovery-kanalene som Canal Digital formidler. Det som følge av bruddet i distribusjonsforhandlingene mellom de to TV-gigantene. Den 02.01.2016 truer Telenor med å trekke sin reklame som en slags straff fra sponsorene. Det er et godt eksempel på hvordan kapitalmakt styrer det som skal formidles av fjernsynsprogrammer. Slike tilstander kan like gjerne oppstå om man innfører «Sponsorsamarbeid i bibliotek» hvor private interesser settes opp mot fellesskapets interesser.

Bibliotekene trenger økte bevilgninger – men det må være en offentlig oppgave!

Forsøksprosjekter har en tendens til å bli permanente
«Sponsorsamarbeid i bibliotek» er lansert som et «forsøksprosjekt». All erfaring viser at forsøksprosjekter blir permanente – og i hvert fall dersom private involveres. Dersom Lillehammer kommune går inn på denne avtalen som er foreslått, vil det med all sannsynlighet være en permanent ordning.
Markedsliberalistene er nok en gang i ferd med å viske bort et av fagbevegelsens viktigste symboler – nemlig bibliotekenes uavhengighet og gratis rett til tilgang på ulike former for litteratur til utdanningsformål.
Vil vi det?

Arbeidstidsutvalget – og de som faller utenom arbeidstidskapitelet

Arbeidstidsutvalget har lagt frem sin innstilling. Et av hovedbudskapet i rapporten NOU 2016: 1: Arbeidstidsutvalget — Regulering av arbeidstid – vern og fleksibilitet), er å utvide begrepet som i dag omtales som «ledende eller særlig uavhengig stilling». Under dekke av økt «fleksibilitet» omtales det nye begrepet som «delvis uavhengig stilling».

Arbeidstidsutvalget omtaler dette slik:

Arbeidstakere med ledende og særlig uavhengig stilling er unntatt fra de fleste av arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid. Utvalget foreslår at unntakene for arbeidstakere med ledende og særlig uavhengig stilling videreføres, men at vilkårene presiseres i loven. Utvalget foreslår også at det utarbeides en veileder til bestemmelsene.

Videre foreslår utvalget at noe flere arbeidstakere enn i dag skal kunne unntas fra de fleste arbeidstidsbestemmelsene. Arbeidsgiver og arbeidstaker skal kunne avtale at arbeidstaker har en såkalt delvis uavhengig stilling. Slik avtale kan bare inngås med en arbeidstaker som arbeider i en stilling med visse kjennetegn. Dersom det er inngått en slik avtale gjelder følgende grenser:
- Arbeidstaker skal ikke ha en samlet arbeidstid på mer enn 48 timer per uke i gjennomsnitt over 16 uker.
- Arbeidstaker skal ha minimum 8 timer sammenhengende arbeidsfri i løpet av 24 timer.

Bestemmelsen som utvalget fremmer inneholder et ønske om 16 timers arbeidsdager.

Tilbake til 1850-tallet?
På begynnelsen av 1800-tallet var det et stort sosialt problem med lange arbeidsdager innenfor industrien. 11 til 12 timers arbeidsdag var ikke uvanlig – selv for barn. På midten av 1850-tallet ble den første reformen om 60 timers arbeidsuke innført i England.

I Norge kom den første lovregulering om arbeidstid i 1892 – den gjaldt for barn.

Det Fremskrittspartiet-/ og Høyre-regjeringen og arbeidstidsutvalget har et budskap om – er at man ønsker seg tilbake tilsvarende 1850-tallet hva angår arbeidstid for arbeidstakere.

Budskap med ufarliggjøring?
På NRKs programpost «Dagsnytt 18» ble lederen for Arbeidstidsutvalget, Karen Helene Ulltveit-Moe, intervjuet den 06.01. Slik jeg oppfattet budskapet – er det etter utvalgets syn – et sterkt behov for å utvide adgangen til opprette adgang til flere ansettelser på vilkår etter tilsvarende bestemmelser om ledende og særlig uavhengig stilling, og den «fleksibilitet» de stillingene åpner for. Det betyr at flere arbeidstakere vil falle utenfor arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven. Det betyr også en svekkelse av Arbeidsmiljøloven og den beskyttelsen som lover er ment å gi.

Budskapet fra Karen Helene Ulltveit-Moe er at det er mange forskere og lignende som hadde behov for å jobbe på kveldstid og ellers, og som har en del frister osv som de må forholde seg til, og som gjør det nødvendig med økt «fleksibilitet».

Poenget er at forskere og lignende stillinger er i en sterk posisjon til å hevde sine rettigheter. Eksempelet som Karen Helene Ulltveit-Moe bruker, opplever jeg som en måte å forsøke å ufarliggjøre en slik lovendring. De fleste av personene som i dag defineres til å være i ledende/ særlig uavhengig stilling – er ikke i den posisjonen.

Bakgrunn I
De første beretningene om hvordan «ledende/ særlig uavhengige stillinger» kan bli utnyttet – fikk vi under oppbygging av det som etter hvert er blitt de store varehandel kjeder i Norge. Det ble berettet om at arbeidstakere – mot det jeg oppfatter som et svært beskjedent lønnstillegg – fikk tilbud om bli ulike «sjefer» med ansvar for vise avdelinger i butikkene. Så godt som alle ble slike «sjefer». Hensikten var åpenbart å fristille medarbeiderne fra arbeidstidskapitelet.

For å oppnå de måltallene – som rettferdiggjør den beskjedne lønnsøkning som disse «sjefene» fikk – rapporteres det om at arbeidstiden for mange økte fra omlag 40 timer opptil enn 50-60-timers arbeidsuke.
Ble ikke dette en form for sosial dumping, og en altfor vid tolkning av begrepet av «ledende/ særlig uavhengig stilling?
Etter hvert som åpningstidene er utvidet kraftig – har sikkert dette vært lønnsomme avtaler for eierne?

Bakgrunn II
Etter hvert som de store varehandleskjedene ble store og fikk mye makt, ble det innført ordninger med franchise/ franchise light-takere. Det betyr at en forretningsutøver, dvs «franchisetaker», får selge varer for en kjede på lisens som er avtalefestet, og vareuttakene skjer via den kjeden man har kontrakt med. En franchise-kontrakt betyr gjerne at forretningsutøveren eier varebeholdningen mot en avgift, mens franchise-light betyr at man forvalter varekjedens varebeholdningen i en forretning mot en avgift.

Eidsivating Lagmannsrett hadde en sak knyttet til en franchisetaker (butikksjef) som ikke nådde sine måltall, og som av den grunn ble sagt opp fra avtalen. Franchisetakeren opplyste i retten at vedkommende hadde en arbeidstid opp mot 70 timer pr uke for å nå sine måltall i inngåtte avtaler. Det gikk bra, helt til familien ikke ville mer, og det oppsto samlivsbrudd. Da ble det avtalt at franchisetakeren skulle ha omsorg for sine to barn annen hver uke. Det betydde i de ukene vedkommende hadde omsorgsuker, kunne han ikke jobbe mer enn 40 timer pr uke. Det resulterte i at vedkommende ikke greide å oppnå sine kontraktfestet forpliktelser etter avtalen. Da krevde kjeden en oppsigelse av avtalen under dekke av mislighold av avtalen/ forpliktelser.

Arbeidstilsynet/ Direktoratet for arbeidstilsynet kom frem til en interessant konklusjon i en tilsvarende sak på en Nille-butikk Tromsø i 2015, hvor konklusjonen er at butikksjefene ikke hadde en ledende stilling. Det betyr at butikksjefene etter Arbeidstilsynets konklusjon er omfattet av arbeidstidskapitelet.

Merknad:
Slike eksempler som beskrevet i historikk I og II snakker selvsagt ikke utvalgsleder Karen Helene Ulltveit-Moe om i media? Så kan en lure på hvorfor? Min spådom er at Ulltveit-Moe ønsker å legalisere arbeid som beskrevet i historikk I og II under det nye begrepet som foreslås – dvs begrepet «delvis uavhengig stilling».

Etter dagens lovverk, er neppe eksemplene i historikk I og II en definisjon av «ledende/ særlig uavhengig stilling». Til det er pålagte arbeidsoppgaver for detaljerte beskrevet i forhold til pålegg, instrukser, arbeidstidsordninger osv. Situasjonen er trolig bare blitt slik av de som har takket ja til slike arbeidskontrakter, uten tanke på hva lovverket sier.

Ingen tjener seg rikere raskere her i landet, og det i et land med en befolkning på bare drøyt 5 millioner innbyggere, enn eiere av varekjeder. Det er kanskje en årsak til at de er blitt det?

Innføring av «delvis uavhengig stilling», leser jeg slik at de store kjedene, aksjonærer og eiere av virksomheter ønsker seg «sjefer» som kan jobbe lange dager, og uten ekstra betaling. Og at Arbeidstidsutvalget tar hensyn til det ønsket. Kort sagt – billigere arbeidskraft.

Bakgrunn III
Det å være eier av kjøpesentre er blitt en lukrativ butikk. Å drifte kjøpesentre handler ikke bare om å skaffe inntekter i form av utleie av lokaliteter. Ofte innebærer det at eiere av kjøpesentre krever andel av overskuddet som den enkelte leietaker får inn på arealene de leier. I tillegg til at senterledelsen bestemmer åpnings- og lukkings tider osv – hvilket gjør at den enkelte innehaver av en butikk i liten grad kan defineres som selvstendig mht arbeidstid. Faktisk blir leietakerne fanget inn i et tilsvarende system som mye ligner på det som er beskrevet i «bakgrunn I og II». Her vil begrepet «delvis uavhengig stilling» passe godt inn.

Bakgrunn IV
Vi må «omstille oss» hører vi til stadighet. En del av «omstillingene» som er gjennomført den senere tid, går ut på at arbeidstakere må koste egen utdannelse/ sertifiseringer osv, holde eget utstyr (bil) og selge sin egen arbeidskraft osv til en virksomhet de har kontrakt med. Eksempelvis er det vanlig innenfor en del transportnæringer. Det hevdes tilfeller av at prisene (fortjenesten) er blitt så presset av kjedene/oppdragsgiverne, at arbeidstakeren ofte må langt over hva som er normal arbeidstid for å kunne oppnå å ha ei lønn som er til å leve av. Her vil begrepet «delvis uavhengig stilling» passe godt inn.

Bakgrunn V
Import av arbeidstakere fra andre land, er også en trussel mot våre arbeidstidsbestemmelser. Ofte tilbys disse gjestearbeiderne oppholdssted i Sverige (annet land), men operer i Norge.
Dette kom tydelig for dagen for to-tre år siden, da en sjåfør som kjørte for Bergvarabuss AB var innblandet i en trafikkulykke på Vestlandet. Sjåføren kom fra Filipinene. Angivelig både bodde, sov og jobbet vedkommende i den bussen han kjørte, med ei lønn på kr 23.- pr time.

Regjeringen og arbeidstidsutvalget tilpasser seg servicenæringen?
De endringene som fant sted i Arbeidsmiljøloven fra 01.07.2015, og de endringsforslagene som Arbeidstidsutvalget foreslår, handler sammen i all hovedsak om arbeid på søndager (øker fortjenesten til eiere av handelssenter), utvidelse av normalarbeidsdagen fra kl 21.00 til kl 23.00, dagsverkets lengde utvides (dvs at arbeidsgiver slipper krav om overtidstillegg/ ubekvemstillegg for ubekvem arbeidstid), mer midlertidige ansettelser, avgjørelsesmyndighet på skift- og turnusplaner tillegges i større grad arbeidsgiver mv. Dette er alle kjente krav fra arbeidsgiverforeningene innenfor handel og servicenæringen.

Det vi også vet, er at noen av de som eier og kontrollerer mange handelssentre, handels- og servicenæringen – gir store valgkampbidrag til Fremskrittspartiet og Høyre. I tillegg vet vi at en av dem stiller helikopter til disposisjon i valgkamp med videre for Høyre. Det gjør at de endringene som har funnet sted i Arbeidsmiljøloven – og de endringene som foreslås av Arbeidstidsutvalget, minner mer og mer om udemokratiske vennetjenester enn fundert ut fra samfunnsinteresser, demokratiske beslutningsprosesser og arbeidsmiljøforskning. Det er min påstand inntil det motsatte er bevist og dokumentert.

Skift- og turnusarbeidenes drøftingsrett med avtalerett
Skift- og turnus arbeidere har jf loven rett på drøftinger på vaktplaner med avtalerett. Det betyr at arbeidsgivers siste tilbud ikke gjelder – ved inngåelse av vaktplaner som krever gjennomsnittsberegningsavtale/ avvik fra Arbeidsmiljølovens bestemmelser. Det betyr at begge parter må være enige i innholdet i den avtalen som inngås. Arbeidsgiver hevder at dette betyr at tillitsvalgte har «vetorett».
Saken er at dette handler ikke om den ene eller de andre siden har vetorett. Det handler om balanse i styrkeforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiversiden for å sikre at arbeidstakeren ikke utsettes for uheldige fysiske og psykiske belastninger ved utøvelse av arbeidet, eller at sikkerhetshensyn forringes (som det heter i loven). Dette viktige prinsippet blir underslått/ ikke kommunisert i de fleste debattene.
(Dette er en sikkerhet for å forhindre gjentagelse av den såkalte «Adecco-skandalen» i 2011, ved det privatdrevne Ammerudhellinga sykehjem, og tilsvarende).

I programposten «Dagsnytt 18/ NRK» den 06.01, ble leder i arbeidsgiverforeningen Spekter, Anne-Kari Bratten, intervjuet. Brattens begrunnelse for å avvikle ordninger med «drøftinger med avtalerett» er at «så lenge arbeidsgiverne holder seg innenfor lovens rammer, så bør arbeidsgiver ha siste ord når en turnus legges. Og hvor hun understreket at arbeidsgiver har et ansvar for at turnusen er forsvarlig». Avsløringene i den såkalte Adecco-skandalen, og tilsvarende saker, viser at ikke alle arbeidsgivere tar det ansvaret særlig nøye.
Når Dagsavisen skrev i 2014 at av 141 anmeldte saker om arbeidsmiljøkriminalitet i 2013 – som var reist av Arbeidstilsynet – så endte ingen av sakene med dom. Det forteller noe om hvor lav risikoen er for arbeidsgivere som bedriver arbeidsmiljøkriminalitet.

Konklusjon:
Dette handler om å fjerne/ forringe fritidsvernet til arbeidstakere. Det vises til eksemplene i «bakgrunn I til V». De eksemplene viser at fritiden og lønn til skift og turnus arbeidere oftere er sterkere enn hva disse på «ledende, eller særlig uavhengig stilling har. Fra arbeidsgivere og Arbeidstidsutvalget handler det om å likestille norske arbeidstakere/ skift- og turnus arbeidere i lovverket. Dvs fjerne vernet om fritiden til norske arbeidstakere på alle nivåer.

Arbeidstid – ny runde

Arbeidstidsutvalget har lagt frem sin innstilling. Vi får en ny runde knyttet til Arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser. Se; https://www.regjeringen.no/contentassets/32354d9ee7974df0976d76790cab566e/no/pdfs/nou201620160001000dddpdfs.pdf

Akkurat som ved endringene i Arbeidsmiljøloven som trådte i kraft 01.07.2015, så handler flertallet i Arbeidstidsutvalget konklusjoner om å frata fagforeningene makt og muligheter/ midler til fremme sine interesser.

Margareth Thatcher (tidligere statsminister i Storbritannia) hadde et mål – å knuse fagbevegelsen – for å gi arbeidsgiverne billigere arbeidskraft – og på denne måten øke forskjellene i samfunnet. EU har i stor grad fulgt Thatcher oppskrift i ettertid – og gjennom å endre lover gjort at Europas fagbevegelse ligger med mer eller mindre brukket rygg.

Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen – støttet av Venstre og Kristelig Folkeparti – virker til å ha samme mål, men har valgt en litt annen strategi. De gjennomfører dette i en bit-for-bit politikk. Det gjenspeiler arbeidet knyttet til de endringene vi fikk i Arbeidsmiljøloven fra 01.07.2015, og det framlegget som Arbeidstidsutvalget legger frem i NOU 2016: 1 – Arbeidstidsutvalget — Regulering av arbeidstid – vern og fleksibilitet.

Det mest oppsiktsvekkende er arbeidstakernes organisasjoner utestenges fra å delta i utredningsarbeidet. Arbeidstakernes Grunnlovfestede medbestemmelsesrett (§ 110, annet ledd) blir satt til side – og ingen politikere verken i posisjon eller opposisjon reagerer på denne utviklingen. Hvorfor?

Fra samfunnstenkning over til bestillingsverk
Den gangen Arbeidsmiljøloven av 1977 ble utformet, skjedde det ut fra grunnleggende samfunnsinteresser, og på blant annet følgende kriterier:
- Arbeidstakersiden, arbeidsgiversiden og offentlig myndighetene samarbeidet – sammen med medisinske og forskningsinstitusjoner – gikk sammen om å finne et snitt hva som er anbefalte verdier på arbeidstid for at arbeidstakeren skal kunne beholde ei god helse, ha et sosialt liv og et familieliv, og for at arbeidstakeren skal kunne stå lenge i arbeidslivet
- Det norske samfunnets interesser, spesielt knyttet til helse, miljø og sikkerhet, samt fordelingspolitikk, for arbeidstakere sto sentralt.

Etter innføring av EUs arbeidstidsdirektiv, EUs vikarbyrådirektiv, tilpassing til et deregulert valutamarked og fri flyt av kapital mellom landegrenser (skatteplanlegging), virker det som at vi har gått fra å verne om viktige samfunnsverdier, over til at vi har et bestillingsverk på lovendringer. Det skjer etter følgende kriterier:
- Særorganisasjoner, som i hovedsak bare jobber for interessene til de ca 1 % rikeste, som Civita, NHO, Virke m.fl. lager et politisk bestillingsverk på nye lover/ fagforeningsknusing. I tillegg brukes det mye ressurser på språkformuleringer, og bruk av nye ord å uttrykk, som er vanskelig å konkretisere i et forsøk på å ufarliggjøre budskapet når det presenteres.
- Deretter setter regjeringen ned såkalte «ekspertutvalg», bestående av folk med som er vant med å levere på bestillingsverk, og med samme holdninger og relativt sammenfallende kompetanse som sitter isærorganisasjoner som Civita, NHO med flere. Dvs at de som får føle konsekvensene av lovendringene ikke blir hørt, og at forskningsbasert kunnskap på hva som er tilrådelig/ farosvarlig av arbeidstidsordninger settes til side.
- Ekspertutvalget (flertallet) tilpasser argumentasjonen til bestillingen – og bruker trolig kommunikasjonsrådgivere i stor stil – for å selge inn denne type budskap.
- Samfunnsinteresser, sikring av finansiering av velferdssystemer synes å være helt underordnet – og hvor fordelingspolitikk er fraværende til fordel for økte forskjeller. Velferdsordningene presses og spises opp innenfra.
- Tilgangen på arbeidskraft er stor – spesielt billig sådan fra utlandet – ved siden av mange på lave stillingsbrøker, ringevikarer osv – som er i en presset situasjon for å få ei inntekt som er til å leve av. Så det at noen arbeidstakere får ødelagt helse som følge av arbeidsbelastninger er et tema som er blitt toner kraftig ned. Hensynet til arbeidstakernes helse, miljø og sikkerhet, for å kunne ivareta sikkerhetshensyn er med andre ord blitt mindre viktig – siden all forskning og innsigelser fra faginstanser som Arbeidstilsynet med flere blir lagt til side når nye lover vedtas.

Avsløringene i den såkalte Adecco-skandalen i 2011 ved det privatdrevne Ammerudhellinga sykehjem I Oslo viser hvor galt det kan gå når lov- og avtaleverket ikke følges. (http://www.siste.no/arbeidsliv/adecco-skandalen-vokser/s/1-33-5501712).

Fravær av kunnskap har skapt mange brudd på arbeidstidsbestemmelsene
Arbeidstidsutvalget har i sin innledning konkludert ganske treffende. De skriver, sitat:

Arbeidstiden reguleres i dag gjennom EU-direktiver, lovfestede regler, tariffavtaler, arbeidskontrakter og rettspraksis. Feltet er komplisert og uoversiktlig. Kunnskapen om arbeidstidsbestemmelser antas å være lav i deler av arbeidslivet. Det er dokumentert omfattende brudd på bestemmelsene både i privat og offentlig sektor.

En grunnleggende faktor i Arbeidsmiljøloven (§ 4-2) og i hovedavtalene er at både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden skal sørge for opplæring på de systemene som nyttes ved organiseringen av arbeidet. Felles opplæring på arbeidstid i lov- og avtaleverk, og datasystemer knyttet til arbeidstidsplanlegging, er ofte svært nedprioritert i mange virksomheter.

Når det inntreffer tilfeller hvor det er mer eller mindre kunnskapsløs ledelse, og tilsvarende på arbeidstakersiden på arbeidstidsbestemmelser, avdekkes det tidvis alvorlige brudd på lov- og avtaleverket. Det innebærer ofte et ikke-samarbeid på viktige faktorer som helse, miljø, sikkerhet, sosiale og velferdsmessige forhold knyttet til arbeidstidsspørsmål, og hvor arbeidsgiver uriktig anvender full styringsrett. På en god del arbeidstidsspørsmål fordrer loven drøftinger med avtalerett, eller at det er en del av arbeidsavtalen.

Skal man gjenskape en god balanse i arbeidslivet, er det maktpåliggende å gjenreise trepartssamarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og offentlige myndigheter som bygger lovgivningen ut fra samfunns- og velferdsstatens interesser. Ikke på premissene til spekulanter. Det betyr også at arbeidslivet må styres etter forskningsmessige anbefalinger og kompetanse på lov- og avtaleverket.

Arbeidstidsutvalgets forslag
Endringene som Arbeidstidsutvalget foreslår på arbeidstid er i all hovedsak disse:

- Den daglige arbeidsfri perioden skal være minst 9 timer.
- Den alminnelig arbeidstiden skal ikke være over 10 timer i løpet av 24 timer og 48 timer i løpet av en uke.
- I løpet av 4 uker skal den alminnelige arbeidstiden i gjennomsnitt ikke bli lenger enn 38 eller 36 timer per uke for ulike skift/turnusordninger.

- Etter arbeidsmiljøloven er arbeid mellom klokken 21.00 og klokken 06.00 nattarbeid, og ikke tillatt med mindre arbeidets art er nødvendig. Utvalget foreslår at dersom både arbeidsgiver og arbeidstaker ønsker det, kan deler av arbeidet legges til tidsrommet mellom klokken 21.00 og klokken 23.00, uten at dette skal regnes som nattarbeid

- Arbeidsgiver kan gjennomsnitts beregne arbeidstiden. Arbeidsgiver kan forlenge arbeidstiden opp til 10 timer i løpet av 24 timer og 48 timer i løpet av 7 dager. Over en periode på fire uker må den alminnelige arbeidstid i gjennomsnitt ikke bli lengre pr uke en foreskrevet i § 10-4.
- Arbeidsgiver kan fastsettes den daglige arbeidsfri perioden settes til 9 timer.

Hva kan vi vente oss videre?
Det er vanskelig å spå. Men vi husker fra debattene før Stortingsvalget, og fra debatten knyttet til endringene i Arbeidsmiljøloven 01.07.2015. Vi kan blant annet vente oss at:
- Skille mellom hverdagsarbeid og søn- og helgedagsarbeid ønskes at viskes bort, og at arbeidstakere skal være disponibel 24 timer i døgnet for arbeidsgiver (les bl.a søndagsåpne butikker).
- At generell ukentlig arbeidstid kan økes inntil 60 timer
- At de enkelte vakter for skift- og turnusarbeid kan settes inntil 24 timer pr vakt (uttalelse fra leder i Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget, Arve Kambe, fra Høyre, uttalt i mai 2015).

Motstand nytter!
Det eneste som kan snu utviklingen, er at motstanden mot endringene blir store nok slik at regjeringen avstår fra å fremme forslagene i Stortinget.

Denne saken handler om hva slags arbeidsliv vi ønsker for fremtiden. Skal vi tilbake til tider hvor arbeidstaker måtte stå med lua i handa ovenfor arbeidsgiver. Eller skal vi verne om arbeidstakernes Grunnlovfestede rett til medbestemmelse i arbeidslivet?

Arbeidstidsutvalget har lagt grunnlaget for den debatten.

Psykisk helse som obligatorisk skolefag

PSYKISK HELSE OBLIGATORISK SOM SKOLEFAG
Tiden er overmoden for å innføre faget psykisk helse som obligatorisk skolefag i grunnskolen, ungdomskolen og videregående.
Vi er mange i Norge som gråter over den 13-årig gamle jenta som døde nyttårsaften og vi var mange som gråt over de andre barna som mistet livet da ingen tok ansvar og grep inn i tide. Mental Helse Stovner har i en årrekke gjennom avisinnlegg og temakvelder påpekt viktigheten av åpenhet og kunnskap om psykisk helse i skolen som vi mener langt på vei kan forebygge mange tragedier.
Alle snakker om fysisk aktivitet, trening på helsestudioer, slankekurser, smilekurser m.m. Men få el. ingen snakker om psykisk helsetrim. I skolen har bl.a. naturfag, fysisk aktivitet, mat og helse fast plass på timeplanen. Men hvorfor står ikke faget psykisk helse på timeplanen da alle mennesker har en psykisk helse ?
Vi er så flinke til å snakket om gikta og vondtene våre. Men hvorfor er vi ikke flinke til å snakke om den psykiske helsa vår. Målet med innføringen av faget må være å lære og sette ord på tanker og følelser og å delta i samtalegrupper. Kort og godt opplæring i å snakke om vår psykiske helse. Elevene bør også få opplæring om forskjellige psykiske lidelser og ulike reaksjonsmønstre, samt få tildelt verktøy i hvordan håndtere kriser i livet. Folk med fag- og erfaringskompetanse i psykisk helsevern bør står for undervisningen.
Jeg tror faget også kan bidra til større åpenhet og forståelse mellom mennesker, minske frykten for ”annerledeshet”, samt motvirke fordommer mot psykiske lidelser. Innføring av faget kan også langt på vei forebygge selvmord, mobbing, frafall i skolen samt bidra til å styrke toleranseevnen.
Norge har ca. 555 selvmord i året som er tredoblet av de som dør i trafikken. Psykiske lidelser koster årlig samfunnet ca. 40 milliarder kroner bare i trygdeutgifter, behandlingsutgifter og sosiale utgifter. Om lag 225 000 mennesker står utenfor arbeidslivet p.g.a. psykiske lidelser.
Tiden er overmoden for å tenke forebygging. Innføring av skolefaget Psykisk helse vil utvilsomt spare store samfunnsutgifter og ikke minst viktig spare mange tusen mennesker for lidelser og tragedier.
Nå må politikerne ta dette på alvor og sette av plass i budsjettet til innføring faget Psykisk helse i skolen.
Gunn Pound
Leder Mental Helse Stovner

Skift og turnus: – når den politiske staten motarbeider staten

Skift og turnusarbeid ble gjenstand for grundig gjennomgang da Arbeidsmiljøloven ble utformet i 1977. Bak de enkelte lovparagrafene lå det metervis med forskning og dokumentasjon på hvilke ulemper og helserisiko det er forbundet med å jobbe skift og turnusarbeid. Siden den gang er det kommet enda mer forskning, som heller forsterker tidligere forskning enn å svekke den.

En av konklusjonene i 1977, da Arbeidsmiljøloven kom, var et ytterligere behov for å utrede konsekvenser og fremme tiltak for å forebygge bruk av skift og turnusarbeid. I 1979 fikk vi derfor NOU nr 56 – som senere ble omtalt som “skiftarbeider komiteens innstilling”.

Utviklingen i samfunnet har medført at turnusarbeid blitt er mer utbredt på bekostning av skiftarbeid. En viktig årsak til det er blant annet at antall industriarbeidsplassene er gått ned. Det har medført at vi fra 2010 fikk vi en lovendring i Arbeidsmiljøloven som likestiller skift- og turnusarbeid (Arbeidsmiljølovens § 10-4 (6).

Forbud mot nattarbeid
Med Arbeidsmiljøloven av 1977 ble det innført et generelt forbud mot bruk av nattarbeid, og hvor loven ble utformet slik at man skulle begrense nattarbeid til bare å gjelde de yrker som det er helt nødvendig at fungerer om natten.
Etter at NOU nr 56 – 1979 – skift- og turnusarbeid kom, ble det en stor diskusjon om hvordan man skulle kompensere arbeidstakere som jobbet nattskift. Man ble stilt ovenfor to valg. Det ene var å kompensere nattarbeid med mer fritid. Det andre var å kompensere ubekvemme arbeidstider med penger.

Forbruk av arbeidstakere?
Vi må erkjenne at arbeidstakere er det nok av. Om en arbeidstaker må tre ut av arbeidslivet pga ødelagt helse, eller tidlig død som følge av belastninger ved skift og turnusarbeid, så gir det arbeidsgivere en økt mulighet til å ansette unge, friske arbeidstakere.

I valget mellom penger eller økt fritid, som kompensasjonsordning for arbeid på ubekvemme tidspunkt, valgte flertallet av arbeidstakere i all hovedsak økt betaling i stedet for kompensasjon i form av fritid.
Det man statistisk kan konstatere, er at mange skift og turnus arbeidere får en tidlig slutt i arbeidslivet – i snitt rundt ca 55 år – og ender i stor grad opp som minstepensjonister som følge av at opptjeningstid på pensjon blir kort/ redusert.

Staten valgte en delt løsning for kompensasjon. Det ene som skjedde, var å innføre tidsberegning. Det betyr at arbeidstakeren får 15 minutters tidskompensasjon for å jobbe på natt, samtidig med en økonomisk kompensasjon for nattarbeid.
Filosofien og tanken bak denne løsningen, er at det skal koste arbeidsgiver noe å benytte arbeidstakere på jobbtidspunkter som medfører helserisiko, og at arbeidstakeren skulle få mer fritid til å restituere seg. Dette for å motvirke et «forbruk» av arbeidstakere (les tidlig slutt i arbeidslivet).

Økt økonomisk kompensasjon er også ment at skal kunne gi arbeidstakeren og vedkommende familie økonomiske muligheter til bedre kvalitetsfri når de har fri sammen. Som eksempelvis økonomi til teater, kino, idrettsarrangementer osv. Det er slik at familiemedlemmer til skift og turnus arbeidere også blir en underlagt en form for “skift og turnus arbeidere” – i den forstand at de må planlegge fritiden og aktiviteter i forhold den som jobber skift og turnus.

Økt risiko for samlivsbrudd – som også kan være økonomisk kostbare
Undersøkelser viser at samlivsbrudds raten ligger 50 til 60 % høyere for skift og turnus arbeidere enn for de som jobber normalarbeidsdag. Det viser dermed at skift- og turnusarbeid både er en sosial og velferdsmessig utfordring, og en samfunnsutfordring. Ikke minst gjelder det i forhold til boligspørsmål, og særlig behov for tilrettelegging for ensligledede hjem hvor barn er involvert.

Økonomisk kompensasjon for ubekvemt arbeid er blitt spist opp
Det at skift og turnus arbeidere fikk økt økonomisk kompensasjon i form av nattillegg, medførte at lønningene til skift og turnus arbeidere oversteg mange av lederlønningene. Det utløste en “krig”, og et krav om at ledelse og lederansvar måtte belønnes (lederlønninger). En leder «kunne ikke tjene mindre enn de vedkommende ledet» het det den gang.

Siden lønnsbudsjettene har sine begrensninger, ble dette med økte lederlønninger i stor grad løst ved at man generelt reduserte på grunnbemanningen hos skift- og turnus arbeidere. I første rekke fjernet man fast ansatt personale som hadde som oppgave å avløse ved sykdom, ferier, permisjoner m.v. Disse ble enten ikke erstattet, eller erstattet av “tilkallingsvikarer” – en type stilling som er ikke hjemlet i lovverket. Og ved bruk av vikarer fra vikarbyråer – kostnader som det er mulig å dekke på andre budsjetter enn over de ordinære lønnsbudsjetter. Samtidig økte kravet til effektivitet på nattarbeid – til tross for at forskning viser at kroppen ikke er i stand til å yte like effektivt på natt som på dagarbeid. Dvs at skift og turnus arbeidere er underlagt et helt annet arbeidspress enn den gangen Arbeidsmiljøloven kom i 1977.

Lav grunnbemanning, og bruk av vikarer (som ofte blir stående evig på laveste lønnsstige), har medført mye bruk av overtid på både fast bemanning og vikarer. Det har skapt et helse- og velferdsmessig svært uheldig arbeidsmiljø på fast ansatte og innleide vikarer i mange virksomheter. Noe som kan generere et høyt sykefravær. Denne erkjennelsen kom veldig klart til uttrykk ved det privatdrevne Ammerudhellinga sykehjem i Oslo i 2011 – kjent som “Adecco-skandalen” – hvor det ble drevet et umenneskelig rovdrift på personale. I etterkant av Adecco-skandalen er det avdekket mange tilsvarende arbeidsmiljøkriminalitet.
I disse dager avdekkes minst like ille tilstander og sosial dumping på mange innleide arbeidstakere fra andre land.

Lederlønningene tar kaka
I dag har høye lederlønningers innhogg i lønnsbudsjettene medført at skift og turnus arbeidere har kommet dårlig ut økonomisk, og mange er blitt lavlønnsyrker. Man regner i dag med at gjennomsnittlig industriarbeiderlønn er ca kr 468 000 pr år. I utgangspunktet skal ingen tjene under 90 % av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Men mange skift og turnus arbeidere ligger under dette nivået i dag, eksempelvis innenfor vekterbransjen, hotell og restaurant m.fl. I dag regner man med at eksempelvis vektere – som har mye ubekvem arbeidstid – tjener fra 350 000 til 360 000 kr pr år. Skift og turnus arbeidere har mange steder blitt tapere økonomisk – helserisiko blir ikke lenger belønnet slik lovgiverne la opp til ved innføring av ubekvemstillegg.

Ny Arbeidsmiljølov
Fra 01.07.2015 fikk vi en ny Arbeidsmiljølov. Den tar ikke innover seg verken forskningen, eller kompensasjon for ubekvemt arbeid. Tvert imot!
Spesielt skremmende var det å lese at selveste leder av arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget, Arve Kambe (Høyre) uttalte at skift og turnus arbeidere burde kunne jobbe 24 timers skift (mai 2014). Det forklarer, og viser, Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringens holdning, repsekt og syn på skift og turnus arbeidere.

Bakgrunnen for Arve Kambe (Høyre) sitt standpunkt var trolig arbeidstakere ved Ila landsfengsel, som ønsker å jobbe doble skift – og de har mange 12 timers vakter i utgangspunktet. De fikk store medieoppslag. Og (den gang) Høyre- og Fremskrittspartistyrte kommuner, som ville innføre 13 timers vakter ved pleie- og omsorgshjem (Ladegården aldershjem i Bergen/ et sykehus i Telemark).
Det som blir spesielt –er at virksomheter innenfor staten/ offentlig sektor – er de instanser som blir ledende i å motarbeide statens forskningsbaserte lov- og avtaleverk fra 1977 – som ble fornyet i 2005?

«Moderne, fleksibel og familievennlig» Arbeidsmiljølov
Da den nye Arbeidsmiljøloven (01.07.2015) ble innført, omtalte arbeids- og sosialminister, Robert Eriksson (Fremskrittspartiet), at regjeringen nå vil regjeringen innføre en «moderne, fleksibel og familievennlig Arbeidsmiljølov».

I tiden før 1892 var arbeidsdagene i Norge på 12 til 14 timer pr dag. Den første arbeidstidsreduksjon fikk vi for barn i 1892 (10 timer), og i 1894 innføres 12 timers arbeidsdag for bakersvenner. Er det da «moderne» å gjeninnføre arbeidsgivers styringsrett på inntil 12,5 timers arbeidsdag i Arbeidsmiljøloven? I 1897 innføres 10 timers arbeidsdag generelt. Skal man «modernisere» loven, i en tid med økende arbeidsledighet mv, er vel veien å gå i retning av 6 timers dagen?

«Fleksibel lov», handler trolig om å svekke tidligere intensjoner i Arbeidsmiljøloven som har til hensikt å beskytte arbeidstakernes beskyttelse av fritid og arbeidsmiljø.

I Norge har lovgiver satt som krav at all arbeidstid skal avtales skriftlig. Under dekke «fleksibilitet», er ordninger med timebank/fleksibank opprettet også for skift og turnus arbeidere i mange virksomheter. I tillegg til belastningene med å jobbe skift og turnus, meldes det stadig om at skift og turnus arbeidere ikke får utbetalt overtidsgodtgjørelser ved overtidsarbeid, men at arbeidet overtid føres inn i timebank (arbeidstaker har ikke valgfrihet til å kunne ta ut overtid i form av overtidsbetaling). Det meldes også tilfeller hvor arbeidsgivere – ved selvtekt – trekker timer fra timebank på fritid som dekkes av andre permisjonsordninger. Er det slike eksempler som menes med «økt fleksibilitet»?

Hvordan en lov kan bli mer «familievennlig», når viktige vernebestemmelser svekkes, og arbeidstiden forlenges på det enkelte dagsverk er vanskelig å forstå. Her har regjeringen åpenbart et forklaringsproblem?

Den politiske staten motarbeider staten
I Norge er det Statens arbeidsmiljøinstitutt som er statens fagekspertise på arbeidsmiljø og arbeidsmiljøforskning i Norge (og som har tilgang på internasjonale forskningsfunn). Så er det Arbeidstilsynet som har fagekspertisen på å håndheve Arbeidsmiljøloven, og kunnskapen om hvordan arbeidslivet fungerer i praksis i Norge.

Det er ganske oppsiktsvekkende at under høringen om endringsforslagene i Arbeidsmiljøloven, så advarte Arbeidstilsynet mot lovendringene – antakelig basert på forskningen fra Arbeidsmiljøinstituttet. Likevel setter Fremskrittspartiet/ Høyre/ Venstre og Kristelig Folkeparti fagekspertisens (Arbeidstilsynet) anbefalinger til side. Det er da jeg mener at den politiske staten motarbeider staten!

Det blir ganske spesielt, når Arbeidstilsynet i etterkant av lovendringen, blir pålagt å håndheve en lovparagrafer som tilsynet – og all arbeidsmiljøforskning – er uenig i.

Det offentlige som arbeidsgivermodeller
Tall viser at om lag 50 kommuner ikke vil rette seg etter ny Arbeidsmiljølov i forvaltningen av sin personalpolitikk. Det viser at Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen er i utakt med folkeviljen.

Staten, og virksomheter som staten helt eller delvis eier i, samt tilsvarende for kommunale forvaltninger og virksomheter, har et spesielt ansvar for å følge og etterleve de lover og avtaler som gjelder – siden staten gjennom Stortinget er lovgiver. Det er dermed et politisk – felles ansvar – å legge til rette for en personalpolitikk som er i samsvar med lover og avtaler over alt innen det offentlige, og ikke minst en personalpolitikk basert på forskning fra Arbeidsmiljøinstituttet og ut fra anbefalinger som fagkompetansen innenfor Arbeidstilsynet besitter.

Arbeidstaker får mer ansvar
Den nye arbeidsmiljøloven legger mer av ansvaret for å definere helse, miljø og sikkerhet, samt sosiale og velferdsmessige forhold over på den enkelte arbeidstaker. Den realiteten skal arbeidstakere fronte i møte med en arbeidsgiver lokalt – med styringsrett, og hvor arbeidsgiver har all makt. Og hvor arbeidstakeren kan risikere at arbeidskontrakten blir sagt opp om arbeidstaker ikke gjør det arbeidsgiver krever.

Den maktforskyvningen i favør av arbeidsgiver i ny Arbeidsmiljølov, kan i ytterste konsekvens medføre at ordene «helse, miljø og sikkerhet, samt sosiale og velferdsmessige forhold» bare blir tomme ord (les Adecco-skandalen i 2011).
Etter tidligere Arbeidsmiljølov (1977/2006), var det et ufravikelig ansvar for arbeidsgiver å sørge for at «arbeidstakere ikke utsettes for uheldige fysiske og psykiske belastninger, og slik at det er mulig å ivareta sikkerhetshensyn» under utførelse av arbeidet.

Så er det slik at i jakten på penger, ser vi at noen arbeidstakere trenger å bli beskyttet mot seg selv. Dvs arbeidstakere som står til disposisjon 24 timer i døgnet, 7 dager i uka for arbeidsgiver. Da er en streng Arbeidsmiljølov – ikke en fleksibel lov – helt nødvendig for å sikre helse, miljø og sikkerhet.

Du har bare en helse
Man er ikke alltid ung, man er ikke alltid sterk, og man er ikke alltid frisk. Derfor er det viktig å ha en Arbeidsmiljølov som ivaretar, og er tilpasset slik at arbeidstakeren kan stå i arbeid til oppnådd pensjonsalder.

Er vi kommet dit hen at vi må begynne der vi slapp i 1979 (NOU nr 56 – 1979) vedr. forståelsen og synet på helserisikoen ved å jobbe lange vakter, og spesielt nattarbeid – på nytt? Dvs si at man må gjennom en opplysningskampanje om hvilke risker man løper ved å velge skift og turnus arbeid?

Arbeidstakere har – som alle andre – bare en helse, og den skal vare livet ut. Finnes det da noe argument – i et demokratisk samfunn – for at Venstre, Fremskrittspartiet og Høyre skal kunne få påtvinge en Arbeidsmiljølov, som i realiteten er blitt en «arbeidsgiver lov»?
Slik kan det gå når den politiske staten motarbeider staten. Hvor lenge kan vi leve med det?

Demokrati – eller konsulentdemokrati?

Hvem skal definere samfunnet, og samfunnets utvikling? Demokratisk valgte politikere og deres ideologiske ståsted og det offentlige byråkratiet, eller pr- og konsulentbyråer?

Pr- og konsulentbyråenes eksistens har sitt opphav/ grunnfjell i private pengesterke foretak – hvis formål er påvirke politiske beslutninger for å tjene enda mer i et enda raskere tempo. Det var slik vi lærte å kjenne lobbyistenes inntog ovenfor politiske organer.

I det øyeblikket pr- og konsulentbyråene går inn – og helt eller delvis overtar oppgavene som egentlig tilhører politisk ledelse og embetsverket å gjøre (jf Lov om statens tjenestemenn og opplysnings- og forvaltningsloven) – så oppstår det som oftest et kraftig demokratisk underskudd. I tillegg settes arbeidstakernes Grunnlovfestede medbestemmelsesrett (§ 110, annet ledd) til side i prosessene.

Det begrunnes med at pr- og konsulentbyråene står uavhengig av offentlig forvaltning og politisk styring. De utfører det eller de oppdragene som de får betalt for.
Det betyr at pr- og konsulentbyråene forfekter stort sett de samme holdningene, ideologiene og verdiene i sine analyser uavhengig av hvilken politiske farge det er på oppdragsgiver. Altoverveiende kan man si at det er markedsliberalistisk tankegang som styrer – og ikke menneskene/ demokratiet – som på denne måten gjør at vi alle mer eller mindre ufrivillig blir tvunget inn i markedsstyringens brutale klør.

Samfunnet står ovenfor blant annet følgende utfordringer knyttet til inntog av pr- og konsulentbyråer:

a)
Pr- og konsulentbyråene har – av politikere – fått inntog på en slik måte at de sitter på så godt som på alle sider av bordet i samfunnet. Blant annet registreres at regjeringen rekrutterer store deler av sin stab (statsråder, statssekretærer, rådgivere mv) nettopp fra pr- og konsulentbyråer.

b)
Pr- og konsulentbyråene rekrutterer ofte politikere – i bytte mot høyere lønn enn politikerlønn (eksempelvis tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen – som visstnok får en timelønn på opp mot kr 4 – 5 000.- kroner for oppdrag).
På denne måten, og gjennom periodevise oppdrag for regjeringen/ i maktens korridorer, kan pr- og konsulentvirksomhetene få første hånds kjennskap til hvordan de politiske miljøene og offentlige forvaltningen jobber og tenker. Det kan skape en ubalanse for demokratiet – fordi de politiske miljøene og offentlige forvaltningene får aldri rede på hvordan pr- og konsulentbårene jobber, hvem som deres kontaktnettet, kilder m.v.

c)
Når et pr- og konsulentbyrå har underskrevet en kontrakt på et oppdrag, så opphører i praksis den demokratisk styring, kontroll og revisjon over pengene som det offentlige bevilger. Hva blir pengene for disse kraftig overbetalte oppdragene brukt til i byråene? Det har man ingen kontroll med – og kan være et ganske alvorlig problem for demokratiet!

d)
Pr- og konsulentbyråene er ikke underlagt Lov om statens tjenestemenn, opplysnings- og forvaltningsloven.
Jeg skal ikke male fanden på veggen, men det er internasjonalt kjent at nettopp Tjenestemannsloven (Lov om statens tjenestemenn) er omtalt for å ha sterk forbyggende effekt mot korrupsjon og korrupsjonskulturer. Dette fordi ansatte etter Tjenestemannsloven har et sterkt stillingsvern. Om ansatte etter Tjenestemannsloven eksempelvis varsler om kritikkverdige forhold – gitt at de skjøter jobben sin ellers slik de skal – så har de et stillingsvern. Hva skjer med en ansatt som rapporterer om kritikkverdige forhold i et pr- og konsulentbyrå, eller annen privat virksomhet? Det ender som regel galt!

En ansatt etter Tjenestemannsloven har lojalitetsplikt ovenfor loven og forvaltningen – ikke ovenfor enkeltpersoner og/ eller særinteresser.

e)
Den kompetansen som pr- og konsulentbyråer tilegner seg av kompetanse i form av kunnskap om den offentlig saksbehandlingen, organisasjonskart (beslutningsmyndighet), daglig virke, forhold som kan ha betydning for å fremme anbud på offentlige tjenester osv osv, – hvordan håndteres denne i ettertid? Det spørsmålet mener jeg er betimelig å reise.

Telemark fylkeskommune og First House
Pr- og konsulentbyrået First House har fått gode pr-/ medie-oppslag fordi byrået har fakturert Telemark fylkeskommune for softis, Snickers og en ostepølse, og en luksuriøs middager for å få snakke med en statssekretær (tidligere statssekretær Bård Hoksrud – Fremskrittspartiet). Sistnevnte har angivelig skjedd under dekke av «nettverksbygging».

Hovedproblemet er som beskrevet under punkt c ovenfor.

Oppdraget First House utfører for Telemark fylkeskommune har en økonomisk ramme på 6 mill kroner, hvorav ca 3,8 millioner angivelig er anvendt så langt i prosjektet. Og det uten at prosjektet så langt har kunnet fremvise noen resultater, eller skapt nye arbeidsplasser. Prosjektet går ut på å forsøke å få investorer til å investere i nye arbeidsplasser gjennom et prosjekt som har fått navnet «Invest in Telemark».

Hvordan opplever folk på gata dette medieoppslaget fra Telemark? Det er et åpent spørsmål, men…..

Det kan være en oppsigelsesgrunn om en arbeidstaker uriktig bruker midler tilhørende sin arbeidsgiver, eller tilegnet seg fordeler som måltider snacks o.l. utenfor det alminnelig kostreglementet.
I hvert fall ville det vært en sterk ripe i lakken for en arbeidstaker å ha brukt 3,8 mill kroner uten å kunne vise til konkrete resultater.
Er det da nok med at administrerende direktør i First House, Per Høiby, beklager hendelsen med «uheldig og umusikalsk»?

Har ikke First House noen form for kontrollmekanismer på resultatoppnåelser – eller at de passive på pengebruk så lenge det handler skattebetalernes penger? Hadde private tilvarende akseptert tilsvarende pengebruk/ manglende resultatoppnåelse hos et pr-/ konsulentbyrå?

Les også:
http://www.bt.no/meninger/leder/Darlig-kommunikasjon-3469027.html

Kommunesammenslåing og kompetanse m.v.

Kommunesammenslåing er en av Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringens viktige saker i denne valgperioden. Det borgerne inviteres til å ta stilling til, er et EU-initiert forslag, og hvor regjeringen bruker et negativt resultat fra Danmark som modell for gjennomføringen i Norge. Regjeringens tre viktigste argumenter for å gjennomføre reformen i Norge er: Vi skal få «et sterkt lokaldemokrati», kommunene skal bli mer «robuste», og sammenslåing er nødvendig for at kommunene skal tilegne seg «nødvendig kompetanse».

Ut fra regjeringens mål om «sterkt lokaldemokrati» – er det da riktig at en EU-initiert kommunereform gjennomføres så lenge anslagsvis mer enn 70 % av Norges befolkning er imot EU-medlemskap og EUs politikk?

Vi kan ta et eksempel på dominans og «sterkt lokaldemokrati»: Kristiansand, Sogndalen, Vennesla og Søgne kommuner er lansert som en ide for kommunesammenslåing. Kristiansand har ca 85 000 innbyggere, mens Sogndalen, Vennesla og Søgne til sammen har ca 22 000 innbyggere. I en sentraliseringssak til fordel for Kristiansand, hvordan skal Sogndalen, Vennesla og Søgne kunne ivareta et «sterkt lokaldemokrati» når de eventuelt blir så kraftig underlegne Kristiansand i befolkningstall og trolig representasjon i et eventuelt kommunestyre?
For meg blir FrP-/ H-regjeringens begrep om «sterkt lokaldemokrati i kommunereformen kun ord uten innhold.

Når blir en kommune «robust»?
Hørte denne sammenligning forleden. Lillehammer har ca 27 000 innbyggere. Etter FrP-/ H-regjeringens syn er ikke Lillehammer kommune «robust». Mens dersom de slår seg sammen med Gausdal, Øyer og Ringebu – som til sammen har ca 16 000 – så blir kommunen «robust» – med ca 43 000 innbyggere. Hvorfor er ikke Kristiansand da allerede en «robust» kommune, med sine 85 000 innbyggere – omtrent dobbelt så stor som eventuelt sørdalskommunene i Gudbrandsdal vil bli tilsammen? Etter FrP/ H-regjeringens syn blir Kristiansand «robust» først når den får ca 107 000 innbyggere.
Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen begrep «robust» fremstår dermed som et helt vilkårlig begrep – uten innhold.

Hent kompetanse
For et par år siden besøkte jeg et kompetansesenter i Arvika. Arvika kommune erkjente, med sin størrelse, at de har ingen forhåpninger om å få etablert et eget universitet eller høyskole e.l, men kommunen trengte utvikling og kompetanse. Den utfordringen ble løst ved at man kjøpte/ leide inn kompetanse fra universitet, høyskoler o.l, hvor personer fra sentrale kompetansesentre enten i perioder bodde og jobbet i Arvika, eller ved at man utnyttet ulike IKT-løsninger for kommunikasjon.

Lærdommen fra Arvika er at kompetansen ikke nødvendigvis trenger å ligge i kommunen, men at man gjennom samarbeid og kjøp av tjenester kan få tilgang på den kompetansen som trengs for at kommunen skal utvikle seg. Den samme lærdommen kan man benytte for å unngå kommunesammenslåinger. Kommunene kan kjøpe kompetanse/ tjenester av hverandre, på tvers av kommune- og fylkesgrenser, i den hensikt å bli «mer robuste».

Er det noe forskningsmessig belegg for at bare kommuner slår seg sammen, så kommer den kompetansen som mangler rundt om i kommunene som trillende på fjøl? Eller ser vi nok et eksempel uriktig bruk begrepet «nødvendig kompetanse» som et alibi for gjennomføre EU-politikk? Søler vi bort mye penger og ressurser på kommuneutredninger, som ikke er ønskelig sett i fra et samfunnsfelleskap og nærdemokrati?

Annonse