Forum: Åpent forum

Heksebrenningsprosesser – eller lov og rett?

Omtalen av Hemsedalssaken, hvor 3 personer ble idømt bot/ oppreisningserstatning – og ikke fengselsstraff – for en påstått voldtekt, har skapt mye debatt på sosiale medier. Vi trenger så absolutt en debatt rundt vårt rettssystem, men er debatten i ferd med å komme ut av kontroll? Jeg vil ikke uttale meg noe om dommen, og hvorfor håpet jeg kommer frem i innlegget.

Det siste er at navnene, bilder, gateadresse/ sted, telefonnummer og Facebook-sider på de dommerne som var i mindretall i lagmannsretten spres rundt på nettet.
Tidligere er navnene, bilder, gateadresse/ sted, telefonnummer og Facebook på de påståtte gjerningsmennene offentliggjort på tilsvarende måte.
Vi opplever med andre ord en gatejustis parallelt med domstolene.

Å legge ut navner, bilder mv på meddommere fordi man er uenig i en dom, vil jeg påstå er et stygt angrep på det vi omtaler som demokratisk rettssamfunn. Ønsker vi et ikke-demokratisk rettssystem? Og hvem vil i fremtiden sitte som meddommere i rettssaker å avsi dommer om man risikerer at seg selv og familien blir hengt ut på sosiale medier i etterkant?

Noen av prinsippene som gjelder for en rettssak (generelt)?
Utgangspunktet er: Hva som faktisk har skjedd i en sak som føres for retten, er det bare den/ de som var tilstede og eventuelt vitner som vet noe 100 % sikkert om.

På bakgrunn av hendelsen og de saksopplysningene er tilgjengelige har man et aktorat som reiser en tiltalebeslutning – med bakgrunn i en lovhjemmel (påtalemyndighet). Så har hver av partene sitt forsvar som har som oppgave å forsvare/ så tvil om tiltalebeslutningen, og et dommerpanel bestående av fagdommere og meddommere/ lekdommere som skal avsi dommen.

En domstol oppgave er å dømme ut fra faktiske bevis/ vitner, og den bevisførselen og prosedyrene som føres/ legges frem for retten.
Dersom en sak ankes inn for en høyere rettsinstans, må man være forberedt på at nye bevis legges frem, og at bevisførselen blir helt annerledes enn tidligere rettsinstans. Det er dette som kan gi grunnlag for en endret dom i forhold foregående rettsinstans.

Da blir det springende punktet: Har aktoratet gjort en grundig nok jobb/ forarbeide, og reist tiltale på riktig lovgrunnlag? Har partenes forsvar gjort en grundig nok jobb/ forarbeide? Har fornærmede/ tiltalte opptrådt troverdig og på en overbevisende nok måte?

Kan det være slik – i Hemsedalssaken – at en eller flere av disse partene har opptrådt på en slik måte at det er sådd tvil i deler av tiltalebeslutningen?

Generelt må man legge til grunn at mindretallet gjør det lov og rett krever av dem, på lik linje med flertallet. Å bli hengt ut med navn, bilde, adresse, telefonnummer, facebook-side o.l, kan medføre at meddommere i fremtiden av frykt henfaller til «heksebrenning» fremfor å forsvare en dom ut fra demokratisk lov, rett og rettssikkerhet?

Tvilen skal komme tiltalte til gode.
I et demokratisk rettssamfunn, er det et viktig prinsipp av «tvilen skal komme tiltalte til gode». Et annet viktig prinsipp er «at det er bedre at en skyldig går fri, enn at en uskyldig blir dømt». Strenge krav til bevisførsel, er den beste metoden for å unngå vilkårlig og uriktig domfellelse. Intet er verre enn å bli dømt for noe man ikke har gjort – det er en meget tung belastning for dem som rammes av justismord. Like ille som for dem som uriktig taper enn for en ugjerning som faktisk er begått.

Så til uttalelsene i Hemsedalssaken
Jeg har lest gjennom dommen som ligger ute på nettet. Det er en forferdelig og avskyelig sak, og jeg har stor forståelse for at mange gir uttrykk for at de ikke orker å lese den.

Men jeg var ikke vært tilstede under rettssaken, og det har sannsynligvis ikke mange av dem som legger ut betraktninger heller. Siden vi mennesker ikke er utstyrt med telepatiske evner, blir det veldig vanskelig å uttale seg om hva som er den faktiske årsaken til mindretallets konklusjon.

Den største svakheten i det norske rettssystemet er at rettssaker ikke blir tatt opp audiovisuelt, eller stenografisk. Hadde man gjort det, kunne man i ettertid avdekke eventuelle tvil/ saksbehandlingsfeil. Det er lovhjemmel for å ta opp saker audiovisuelt, men det er ikke bevilget penger til å gjennomføre tiltaket. Rettssikkerhet viser seg med det å være et lite prioritert område.

En debatt
På lik linje med andre instanser og virksomheter, trenger vi en debatt rundt våre domstoler og rettsprosesser. Det kan være slik at domstolene over så lang tid har fått leve sitt eget liv at «de ser ikke skogen for bare trær»?

Det jeg registrer er at antall justismord som er avdekket er urovekkende høy. Mange domsavgjørelser bærer preg av/ eller det påstås tilfeller av klassejus, påvirkes av nettverk/ brorskapsordener o.l. Det samme gjelder påtale/ mangel av påtale i saker som angår økonomisk kriminalitet, konkurskriminalitet o.l (det kan se ut som at noen bli beskyttet).

I tillegg bærer materiale fra sakkyndige ofte preg av å være overfladiske, med mye synsing og dårlig kvalitetssikring, som ofte tillegges for stor vekt ved domsavsigelser.

Og ingen steder lyves det mer enn i norske rettssaker.

Sånn sett kan debatten/ Hemsedalssaken forhåpentligvis bidra til å rette søkelyset på forbedringspotensial innenfor lov- og rettssystemet. Samfunnet kan ikke leve med en gatejustis med en gjeninnføring av «gapestokken» når man er uenig i en domsslutning. Og aller minst at dommere at dommere henges ut på tilsvarende måte. Vi vil ha en demokratisk domstol basert på lov, rett og rettssikkerhet – ikke et system hvor dommere tyr til «heksebrenningsprosesser» i frykt for å komme i «gapestokken».
Ansvaret for rettssikkerhet – er et felles ansvar!

http://www.dagbladet.no/kultur/dommen-som-ryster-norge/60360199

En stemme er en stemme

Et viktig prinsipp for fagbevegelsen/ arbeiderbevegelsen, er at avgjørelser fattes gjennom medlemsdemokrati. Det betyr at en stemme er en stemme. Om man er statsminister, ordfører, pensjonist, trygdet eller student, så er den enkelte stemmeberettigedes stemme like mye verdt. Det er flertallet av antall avgitte stemmer – som avgjør om et vedtak er gyldig i henhold til avstemningsreglene i vedtektene – eller i lover. Flertallsvedtak er selve kjernen i demokratiet, og grunnlaget for at et demokrati skal fungere.

Medlemsdemokratiet lever under dårlige kår for tiden. Stadig oftere ser vi at den politiske eliten tar makt fra folket. Det skjer sentralt – det skjer lokalt. Og noe foregår hemmelig for folket (TISA/ TTIP).
En forklaring på dette fenomenet, kan være at som regel har ingen partier flertall alene lenger. Det innebærer at politiske kompromisser må inngås. I kompromissenes hete, kan det skje at velgere opplever at sin sak – som de brukte stemmeretten på – rett og slett blir forhandlet bort (eks FrP og bompenger).
En annen forklaring kan være at partiprogram er lite konkrete. Det vi si at programformuleringene med hensikt er så rundt formulert at tekstene kunne stått i hvilket som helst partiprogram. Det skjer trolig fordi partiene vet at de må gå inn i valgteknisk samarbeid, og hvor de vil gjerne vil ha et handlingsrom. Ulne programposter betyr at partieliten får mye makt – som kan være lite demokratisk ovenfor velgerne.
En tredje faktor, er at politikken overstyres av overnasjonale organ – særlig fra EU/EØS. Det kan gjøre partienes og politikernes holdninger, verdier og ideologi ganske usynlige. Å se forskjell på partienes politikk blir dermed vanskelig for den vanlige kvinne og mann.

I tillegg bruker den politiske eliten ganske mye krefter for å beskytte egne interesser – mot demokratiet, og mot egne medlemmer. Eksempelvis viser meningsmålinger at 71 % av den norske befolkningen sier nei til EU og EUs politikk. Likevel tar sentrale politikere seg friheten til å innføre alle lover og forordninger som EU bestemmer – ofte uten demokratiske beslutningsprosesser og debatt. Hvorfor er det slik? Det hevdes at 142 av Stortingsrepresentantene er EU-tilhengere/ eller blir pålagt å stemme som EU-tilhengere. Stortingets sammensetning gjenspeiler dermed ikke befolkningens syn i EU-spørsmålet – det er et demokratisk problem.
I Norge har vi ca 3 600 000 stemmeberettigede. Dvs at ca 2 556 000 stemmeberettigede er imot EUs politikk, og at norsk suverenitet skal avgis til EU. Likevel bestemmer 136 personer i Stortinget eksempelvis at finanstilsynet skal overføres til EU.

Etter at Storbritannia på demokratisk stemte for å forlate EU, er det oppstått et krav om å gjennomføre en bindende folkeavstemning om Norges tilknytning til EØS-avtalen.
I følge opplysninger er 152 av 169 (om lag 90 %) Stortingsrepresentanter for EØS-avalen. Med dagens Stortingssammensetningen mener enkelte ja til EU/ EØS-representantene at de er demokratisk representative for Norge, og vil avslå en slik folkeavstemning. Er ca 90 % av landet befolkning enig i at vi skal opprettholde dagens EØS-avtale?
Så brutal som EØS-avtalen er ovenfor norske arbeidstakere, norsk demokrati, arbeidsplasser, velferdssystem og norske naturressurser – gjenspeiler aldri i verden Stortingets sammensetning befolkningens syn i EØS-saken. Derfor vil det være både uetisk og umoralsk av Stortinget å ikke åpne for en folkeavstemning på for eller imot EØS-avtalen.

Et eksempel vedr elitestyrt handling fra lokalpolitikken. I Lillehammer kommune, valgte deler av kommunestyregruppa nylig å overse et stort flertallsvedtak mot nedleggelse av to skoler. Med andre ord – deler av kommunestyregruppa neglisjerte flertallsvedtaket, og begikk et overgrep mot partilagets medlemmer, og et vedtektsbrudd. Når de i kommunestyregruppa som begikk vedtektsbruddet samtidig har flertall i partilagets styre, så gjøres alt for bringe selvtektsaken til taushet. I dette tilfellet tråkker man ikke bare på medlemmene og medlemsdemokratiet. Man tråkker også på hele organisasjons grunnfjell – nemlig vedtektene – som settes ut av funksjon – uten konsekvenser. Det er det ganske alvorlig for medlemsdemokratiets fortsatte eksistens.

En stemme er med andre ord ikke lengre en stemme i Norge.
Vi skal ha et Stortingsvalg i 2017. De enkelte partilagene har dermed en jobb å gjøre med å skaffe en balanse mellom befolkningens EU/EØS-syn og de som skal representere folket i Storting og i regjering på valglistene. Det må bli slutt på at bare ja til EU-kandidater/ de kandidatene som partienes elite velger ut – får sikre plasser på valglistene?
For Norge er blitt et land med betydelig demokratisk underskudd.

Sosialsjefens trusler opprettholdes

Når jeg står et stykke inne i resepsjonen på Nav og venter sammen med Sosialsjef Sigurd Røeggen på at min innklagede saksbehandler Line Tunsve skal «finne en penn» til å underskrive på at de garanterer for et forhøyet depositum her i barndomshjemmet jeg bor – men som de få dager etter skriftlig meddeler meg at de ønsker å kaste meg ut fra, stiller han seg opp på skrå rett ved siden av meg og forsøker å stirre meg i senk med en utpreget bister mine.

Det er første gang på alle disse årene at vi møtes ansikt til ansikt.

Ingen av oss utveksler et ord.

Jeg møter blikket hans uten å vike, og Røeggen stirrer uavbrutt tilbake på meg i det hele minuttet Tunsve er vekk.

Forakt er det eneste jeg føler overfor hans patetiske hersketeknikk, men jeg får også en synkende følelse i magen siden han på dette nonverbale viset meddeler meg at det er «ingen vei ut»!

Hva mener jeg?

Les videre her

Å tjene to herrer samtidig – kan aldri gå bra i lengden.

51,9 prosent av britene stemte for å forlate EU, mens 48,1 prosent stemte for å forbli EU. Undersøkelser viser at det var arbeidstakere, trygdede, de med lavere utdanning (de eldste) som utgjorde tyngdepunktet på nei-siden.

Den rike eliten og deres politiske medhjelpere ble tatt på senga. Markedsliberalistene var ganske sikre på å vinne valget, etter at deres mediekanaler har spydd ut all mulig skremselspropaganda. Men slik gikk det ikke.
Nei-siden ble nok like overrasket. Mediekanalenes meningsmålinger og påvirkningskraft tok feil. Derfor virker det litt kaotisk i alle de politiske leirene om dagen – også i EU. De synes å mangle en «plan B» – med klare mål og strategier for et britisk nei-flertall – det såkalte Brexit.

Jeg registrerer at generalsekretær i Europarådet, Torbjørn Jagland, og statsminister Erna Solberg (Høyre) mener at EU fremstår som et fredsprosjekt. Med Brexit uttrykker Jagland/ Solberg fare for økt høyreekstremisme og ekstremisme, og viser til at i mange land er høyrepopulistiske partier på fremmarsj. Hvorfor?

EU/ EØS-politikerne synes å mistet all empati og forståelse med sine borgere. Det virker som de har glemt det folket de er satt til å lede. Skal EU bestå som en union og fredsprosjekt, må EU-politikerne velge hvilken «herre» de vil arbeide for. Borgerne – eller de ca 1 % rikeste og deres hoff? Valgresultatet viser at flertallet er lei av urettferdighet, undertrykking og innstramminger – der flere og flere sliter for å leve verdige liv, også i Norge. Å tro på EU-unionen som et fremtidsporsjekt er ikke lenger mulig, så lenge kapitalen styrer politikerne – uten demokrati og forankring i folket.

Et av EUs viktigste prosjekt – viser seg å være å fjerne all makt fra fagforeninger og arbeidstakere (fagforeningsknusing), og fjerne velferdsstaten. Sosial trygghet og velferd har vært og er grunnpilarene i fagbevegelsens arbeid. Det vi ser, er at EU bygger ned alt av trygghet og velferd som er bygget opp gjennom generasjoner. Dermed oppstår det en utrygghet. Det er trolig den viktigste årsaken til den sterke fremveksten av de høyrepopulistiske partiene.

I Norge viser målinger at 71 % av befolkningen sier nei til EU og EUs politikk. Likevel er Norge «best i klassen» til å underkaste seg alt EU bestemmer. En stemme er med andre ord ikke lengre en stemme i Norge. Hvordan skal man motivere folk til å bruke stemmeretten, når grovt sett bare ja til EU-kandidater får plass på valglistene, og EU likevel bestemmer det meste? Et slikt demokratisk underskudd understreker behovet for snarlig EU/EØS-avstemning her i Norge («Nexit»)!

Det vi trenger er nasjonalstater og sterke demokratiske samfunn som råder over egne ressurser. På den måten kan landene bære seg selv økonomisk, sosialt og økologisk. Å selge landet i en bit-for-bit-politikk (eksempelvis kraftselskaper, fisk mv) til utlandet/ spekulanter – slik våre politikere gjør, bidrar bare til å svekke landets handlekraft og maktposisjon i internasjonal handel – også i forhold til EU.
Derfor trenger vi et bevisst og klokt lederskap som evner å samarbeide på tvers av landegrensene med rettferdig handel, fred og miljø. Det vil si ledere som tjener folket, landet og helheten, ikke bare seg selv og sine rike onkler og deres lommebøker.

Eldre og uføres plass i samfunnsdebatten

I det som er kåret til et av verdens rikeste land, møter befolkningen ofte argumentet om at det ikke lengre er økonomi til å opprettholde flere av våre velferdstjenester på dagens nivå. Politikernes oppgave fremstår til å være og kutte i offentlige tjenestetilbud, og kutte på drift og vedlikehold av fellesskapet eiendommer og verdier.

Det er oppstått en form krise i fordelingspolitikken. Det politiske flertallet sørger for å utforme systemer – hvor multinasjonale selskaper, spekulanter, og de godt formuende personer ikke – eller i beskjeden grad – betaler skatter og avgifter til samfunnet. I tillegg bygges ikke kontroll- og rettsinstansene ut i tritt med behovet i den hensikt å hindre økonomisk kriminalitet, svart økonomi og skatteflukt. Det er slik uteblivelse av skatter- og avgiftsinntekter som har skapt en offentlig fattigdom.

Ikke nok med det. Arbeidsledigheten øker, og stadig flere utsettes for sosial dumping på lønninger. Det bidrar til mindre skatteinntekter. Antall eldre/ trygdede øker, en voksende gruppe høyere lønnede krever stadig høyere lønninger. Og politikere anvender i økende grad bruk av kostbare private ikke-demokratiske pr- og konsulentbyråer. Disse faktorene betyr økte offentlige utgifter.

Pensjonister, syke og uføretrygdede er blant de som sterkest rammes av nedskjæringer og ressursknapphet. Flertallet av dagens politikere må ha tapt av syne at det er dagens pensjonister som har vært med på å bygge opp dagens velferdsordninger. Og de har vært med på å betale for dem. De har betalt sine skatter og avgifter i en årrekke i bytte og visshet om at den dagen de ikke lengre er i stand til å delta i arbeidslivet, skal de bli møtt med trygghet og omsorg.

I tillegg virker det som at mange av dagens politikere ser ut til å ville ødelegge det som bygget opp. De må ha glemt at de selv har fått ta del i universelle ordninger som samfunnet stiller til rådighet, som eksempelvis utdanning, helse og omsorgstjenester, og viktige samfunnstjenester som samferdsel, trygde- og stønadssystemer mv.

EU og markedsliberalistene innfører til stadighet nye reformer. Mange av disse reformene berør de eldre, og medfører som oftest større klasseforskjeller. Hvorfor skjer det? Det man kan registrere er en kraftig underrepresentasjon av eldre/ uføre i kommunestyrer, fylkesting, Storting og regjering – det vil si der hvor beslutningene fattes. Spørsmålet er: Er det et demokrati verdig at det er de yrkesaktive som i stor grad får sette dagsorden og standarden i saker som angår pensjonister og uføretrygdede?

Det finnes to måter å møte denne utfordringen på. Enten ved å sitte passive, og se på at pensjonene/ velferdsordningene forvitres gradvis år etter år. Eller organisere oss pensjonistforeninger, delta debatter, og/ eller bruke stemmeretten. Gjennom å organisere seg, kan eldre og uføre utgjøre et politisk kraft, som kan påvirke beslutningene som fattes.

Dessuten besitter eldre og uføre en viktig kompetanse på forvaltningen av velferden, som er viktig å videreføre. Det må være i samfunnets interesse at eldre og uføre blir møtt med respekt, solidaritet og verdighet i et samfunn i stadig endring.

Fylkesmannens lovbrudd

Her er samlet lov- etikk og regelverk som Fylkesmannen jamnt over har gitt faen i, ved samtlige innsendte klager fra meg gjennom en årrekke: (…)

Inger Elisabeth Salvesen – spesialrådgiver for EST (Byrådet for eldre og sosiale tjenester) har altså blitt orientert om et inhabilt Sosialkontor, en Sosialleder (t/v på bildet over) og et Ombud som har sendt meg trusselbrev, og en Bydelsdirektør (samt sosialtjeneste) som er politianmeldt for graverende lov- etikk og regelbrudd.

Hun utviser forferdelse, men er allikevel så frekk at hun våger å villede meg med at hun rett og slett IKKE VET om Byrådet vil eller kan gå inn og se på en sak som dette! (…)

Les videre her

Helsetilsynets lovbrudd

Filmopptak av Helsetilsynets side 09.06.2016, med følgende avsløring av episke dimensjoner (…)

Jeg har – opp gjennom årene sendt flere varslinger til Helsetilsynet om den ulovlige og dypt uetiske forvaltningsførsel og de massive gjengjeldelser jeg har blitt utsatt for på bakgrunn av min offentliggjøring av udådene som Bydel Nordstrand og Bydel St.Hanshaugen i samarbeid har opprettholdt overfor meg i flere år (se trusselbrevet fra sosialsjefen der dette innrømmes) sammen med flere graverende lydopptak som også er linket til her på hovedsiden – og forklart at Fylkesmannen har ignorert det hele og fulle materialet i min overklaging konsekvent slik at de må ta affære, men har kun mottatt brev tilbake med påstand om at slike forhold ikke hører under Helsetilsynets gebet!

Les videre her

Pensjonsoppgjøret – ny nedbygging av velferdsytelsene?

Pensjonsoppgjøret for 2016 ble for andre år på rad en negativ lesning for trygdemottakere. Resultatet ble mindre kjøpekraft.

De som i dag er pensjonister, er de som bidratt til å bygge opp velferdssamfunnet. Filosofien er at ved hjelp av skatter og avgifter fordeler man av verdiene som skapes. Dette ble til for å gi alle som bor i landet en verdighet. Skatter og avgifter skulle gå til å bygge ut landets ressurser, og for å spleise på viktige samfunnsbehov. Samferdsel, post- og telekommunikasjon, helse, trygde- og stønadssystemer, skole, eldreomsorg og et demokratisk rettssamfunn er noen slike eksempler. Statskassen (folketrygden) ble bygd til noe som var solid, og representerte trygghet for hele befolkningen.

Det var neppe de rikeste velferdsbyggerne hadde i tankene – når man gjennom et spleiselag bygde ut alle de offentlige tilbudene.
Vår felles statskasse brukes i dag i sterkere og sterke grad til å bygge opp verdiene til de aller rikeste, til å øke offentlige lederlønninger, til kjøp av offentlige tjenester hos private velferdsprofittører, og til «kjøp av dyrt betalte demokratitjenester» av private pr- og konsulentbyråer.
Og takken pensjonistene, som bygde velferdssamfunnet blir møtt med, er at samfunnet ikke lengre har råd til å opprettholde trygdemottakernes kjøpekraft.

Når de ulike pensjonistforeningen møter til trygdedrøftinger, så handler det verken om økt luksus eller materialisme. Det handler om å bli møtt med krav om likhet, verdighet og rettferdig behandling. De samme verdiene som velferdssamfunnet ble bygd på.

Resultatet av årets trygdeoppgjør, er at pensjonister får en økning på ca 2 %, mens uføretrygdede får en økning på 2,5 %. Prisveksten ventes å bli på 2,8 % i år. Pensjonsforliket fra 2005 innebærer et ytterligere fratrekk på 0,75 % lavere ytelse enn den generelle lønnsveksten, som følge av den såkalte levealdersjusteringen. Summen av dette medfører dårligere kjøpekraftsutvikling for pensjonistene.

En viktig forutsetning for pensjonsforliket i 2005, var at vi skulle få et «robust pensjonssystem» for fremtiden. I tillegg skulle det «lønne seg å stå lenge i arbeidslivet». Med de to seneste trygdeoppgjørene, har Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen slått fast at pensjonsforliket verken er robust, eller at det lønner seg nevneverdig å stå lengre i arbeidslivet.

Tidligere har trygdeoppgjørene vært til behandling i Stortinget hvert år. Fra 2016 vil ikke regjeringen lengre at trygdeoppgjøret skal underlegges demokratisk behandling i Stortinget. Regjeringen vil tydeligvis skjerme seg selv mot den nedbyggingen av de offentlige velferdsytelsene som vi nå er vitne til. Men økonomi til å gi 20 milliarder kroner i årlig skattelettelse, som all hovedsak tilgodeses de 1 % rikeste – det finner regjeringen økonomi til.

Statskassa – som er hele folkets trygghet – går i retning av å bli spekulantene og de rikes trygghet. Er det det vi vil?

Skatt angår oss alle

Skatteforliket er en sak som angår hele befolkningen. I et demokrati fordrer en debatt og en organisasjonsmessig behandling i partier og organisasjoner før man konkluderer.

I 2005 sto vi ved et skille hva angår fremtidens velferdssamfunn, da pensjonsreformen var til behandling. Den skapte debatt – og endte opp med et resultat som så helt annerledes ut (bedre) enn hva majoriteten av de politiske partiene så for seg politisk. Og det skjedde takket være LO (LO-kongressen). Selv om LO greide å snu de mest uheldige virkningene i reformen, ble resultatet likevel et vendepunkt vedrørende opprettholdelse av et solidarisk velferdssamfunn.

Skatteforliket må ut til debatt og avklaring i befolkningen! Det handler kort og godt om vi fortsatt skal ha en solidarisk velferdsstat i fremtiden eller ikke. Undersøkelser viser at flertallet i befolkning er villige til å finansiere den tryggheten som velferdssamfunnet representerer gjennom å betale skatter og avgifter.
Slik skatteforliket er presentert, fremstår det som en avvikling av velferdssamfunnet i en bit-for-bit-politikk, basert på EU/ høyrepartienes premisser.

De partiene som er opptatt av arbeidstakeres og trygdedes livskår – fra vugge til grav, må fremstå som et tydelig alternativ, med vilje til å skape en rettferdig og solidarisk fordelingspolitikk. Det kan bare skje gjennom å opprettholde og finansiere velferden gjennom skatte- og avgiftssystemet.

I Norge, EU (og andre land), virker det som om politikken fortiden handler om å være mest konkurransedyktig på å gi de rike/ formuende mest mulig skatte- og avgiftslettelser. I all hovedsak til de 1 % rikeste. Denne politikken har allerede skapt særordninger i lovgivningen for skatteplanleggere, skatteunndragelser, og parallelt med at det har utviklet korrupsjon/ korrupsjonskulturer, svart økonomi, økonomisk kriminalitet, sosial dumping mv. Det vil si skatteobjekter – hvor en stor andel av utbyttene/ økonomiske kriminaliteten sannsynligvis havner i utlandet – ofte til hemmelig kontoer til hemmelige eiere i skatteparadiser.

Våre politikere synes åpenbart at det er viktigere å legge til rette for skatteunndragelser/ økonomisk kriminalitet – enn ta hensyn til landenes økonomi, og finansieringen av velferd for befolkningen. Denne utviklingen må snus. Skatteunndragelser og økonomisk kriminalitet er faktorer politikerne må gripe fatt i og få stoppet/ begrense gjennom lovgivning og kontroll, for på denne måten å få inn tapte skatte- og avgiftspenger til å trygge velferdsstaten.

Skal Arbeiderpartiet fremstå som troverdige, må de forklare modellen og innholdet i morgendagens velferdsstat – og hvordan den skal finansieres. Alternativt har de i realiteten avskrevet velferdsstaten for fremtiden med det skatteforliket de nå fremstår som en del av. De har i hvert fall en pedagogisk oppgave med å forklare hvorfor dette skatteforliket eventuelt fremstår som troverdig mht solidaritet og trygging av fremtidens velferdssamfunn.

Vi trenger kort og godt en avklaring i folket!

http://www.klassekampen.no/article/20160506/ARTICLE/160509985

Hurra for hotellstreiken

HURRA FOR HOTELLSTREIKEN
Maidag lys og grå – på Karl Johan vi står
Streikevester lyser opp i kamp for bedre kår
Lokal forhandlingsrett – ei lønn å leve av
Bak faner – flagg de går i vårens vakre tog
Med pengebingen tung som bly
Med grådighet – profittbegjær – fra by til by
Hotellbaroner seiler støtt på Høyrebølgen blå
Vi roper høyt – stå på
En dag de pengebingen åpne må
Og dere er i mål
Solidaritetsklem fra Gunn Pound

Lokal lønnsdannelse på bekostning av streikeretten

Akademikerne i staten har underskrevet på ny tariffavtale med staten hvor de frasier seg den kollektiv streikeretten. Leder i Akademikerne Stat, Anders Kvam, uttrykker forhandlingsresultatet slik; «Hovedtariffavtalen er modernisert og lønnsdannelsen flyttes ut til den enkelte virksomhet».

Denne avtalen som Akademikerne har inngått er både historieløs og oppsiktsvekkende! Streikeretten er det virkemiddelet som har bragt arbeidstakere ut av fattigdom, og som har skapt det velferdssamfunnet vi har i dag. Streikeretten er det virkemiddelet arbeidstakere har for å få gjennomslag for fordeling av de verdiene som blir skapt. Med lokal lønnsdannelse – som Akademikerne er opptatt av, er erfaringene internasjonalt at «trynefaktoren» og ikke-objektive kriterier ofte blir vektlagt ved lønnsfastsettelse. Det er neppe det systemet mange av Akademikernes medlemmer ønsker seg?

At Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ønsker å legge til rette for å svekke streikeretten, og skape oppsplitting og kaos i tariffavtaler, fikk vi erfare med den brutaliseringen de sørget for i ny Arbeidsmiljølov med virkning fra 01.07.2015. Der gikk nevnte partier inn for å legge konfliktretten på arbeidstid lokalt på den enkelte arbeidsplass, med Arbeidstilsynet som ankeinstans. Dvs et angrep på sentrale forhandlingsparter, medbestemmelsesretten og trepartssamarbeidet som det norske arbeidsliv er bygget på (samarbeidet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden sammen med offentlige myndigheter).

Det er ganske spesielt at en fagforeningen følger sporene til hersk-og splid-taktikken og arbeidsgiverpolitikken til Fremskrittspartiet-/ Høyre-regjeringen, og på denne måten inngår en avtale med staten hvor de frasier seg den kollektive streikeretten. Det vil si at Akademikernes medlemmer med denne avtalen mister streikeretten på fremtidig lønn, pensjoner, likebehandling og kollektiv rettssikkerhet. Sånn sett skal det bli spennende å se uravstemningsresultatet når det foreligger. Står Akademikernes medlemmer bak dette?

Det er ikke annet enn trist når fagforeninger jobber utrettelig for å utviske faglig opparbeidede rettigheter for arbeidstakere, med sikte på å føre arbeidstakere tilbake i et system fra den tiden arbeidstakerne var prisgitt arbeidsgiverne. Hva som er «moderne» med dette – har jeg svært vanskelig for å se.

Tid for kommuneopprør?

Hersk og splid er en velkjent taktikk. Men tiden bør vel være inne for et stort kommuneopprør mot Venstre og regjeringspartiene Fremskrittspartiet og Høyre!

En viktig reform for Fremskrittspartiet og Høyre, er kommunesammenslåingsreformen – hvor tvang er satt som et av virkemidlene for å nå det målet.
Det nye inntektssystemet for kommuner, som det er flertall for i Stortinget – besørget av Venstre – er ikke annet enn en dårlig byttehandel. Byttehandelen går ut på at Venstre sikrer regjeringen flertall for det nye inntektssystemet – i bytte mot at statlige arbeidsplasser flyttes ut fra sentrale strøk. Det vi kan forvente med denne byttehandelen, er ikke annet enn at arbeidstakere i etablerte stillinger trolig vil havne på NAV sine lister over arbeidssøkende, fordi deres arbeidsplasser flyttes til andre deler av landet.

Virkemiddelet (tvangsmidlet) i det nye inntektssystemet for kommuner, er at både små og større kommuner kan få kutt i pengeoverføringene fra staten til sine budsjetter – som straff for at de ikke vil slå seg sammen.

Det blir veldig spesielt når Fremskrittspartiet og Høyre står som idetaker til kommunesammenslåingsreformen, og samtidig er bestiller, saksutreder, påtalemyndighet, prosessfullmektige, dommer og straffe-utmåler for at reformen skal bli gjennomført. Hva slags demokrati er det? Kan noen forsvare at borgere i Norge risikerer å bli diskriminert kommune-økonomisk ut fra hvor lydige de er i forhold til Fremskrittspartiet og Høyres politikk?

Men skatt fra arbeidstakere og trygdede på like vilkår – uavhengig av hvor du bor i andet – det vil Fremskrittspartiet/ Høyre og Venstre fortsatt ha. Konsekvensen av nevnte partiers flertall, kan være at beboere i kommuner som ikke vil slå seg sammen – vil måtte bidra med økonomisk belønning gjennom de statlige pengeoverføringer som skjer til kommuner som slår seg sammen.
Er det norske folket villig til å betale for denne avdemokratiseringsprisen av det samfunnet de lever og bor i?

Små kommuner som i dag er i stand til å levere gode tjenester, til lave kostnader, og har fornøyde innbyggere skal altså straffes. Hva slags motivasjon utløser det hos de som jobber der? Skal kommuneansatte bære de største byrdene for folkets valg?
Det Fremskrittspartiet/ Høyre og Venstre har lovet innbyggerne er bedre blant annet eldreomsorg, bedre helsetjenester og bedre skoler. Spørsmålet blir da: Er kutt i bevilgningene – brukt som sanksjonsmiddel – et egnet virkemiddel for å nå de målene?

Ingen kommunepolitiker bør godta å bli behandlet på denne måten! Det er ingen grunn til at noen skal gå inn for kommunesammenslåing på grunn av tvang/ det de tre nevnte partiene nå gjør. Tiden er inne for et kommuneopprør mot regjeringens politikk – som ikke overraskende blir støttet av Venstre.

http://www.nrk.no/norge/enighet-om-nytt-inntektssystem-for-kommunene-1.12911259

Annonse