HVOR SKAL LOJALITETEN LIGGE JENS STOLTENBERG?

Jeg har ikke lest boken «Min historie» ennå, men det er kommet en del lekkasjer i ulike aviser. Boken fremstår som interessant lesning.

Det er to forhold som kommer sterkt frem i medieomtalen. Det ene er striden mellom Torbjørn Jagland og Jens Stoltenberg. Den andre er omtalen av tidligere LO-leder Gerd Liv Valla. Det er den sistnevnte jeg reagerer sterkest på.

JENS STOTENBERG INSPIRASJON
Under Jens Stoltenberg inntreden i toppledelsen, la han selv ikke skjul på at han var inspirert av valgkampene og politikken til den tidligere britiske statsministeren Anthony Charles Lynton «Tony» Blair (Labour party – statsminister fra 1997 til 2007), og tidligere USA presidenten William «Bill» Jefferson Clinton (valgt i1992 og satt frem til 2000). Omsatt til norsk målestokk betyr det at Jens Stoltenberg var inspirert av en engelsk/ amerikansk politikk som politisk ligger et sted mellom den Høyre og Fremskrittspartiet fører i Norge.

Med dette som utgangspunkt betyr det at EUs markedsliberalistiske/ nyliberalistiske politikk passet som hånd i hanske for Jens Stoltenberg når Arbeiderpartiets politikk skulle fornyes.

GERD LIV VALLA OG JENS STOLTENBERG
Gerd Liv Valla er trolig en av de sterkeste LO-lederne som LO har hatt – i hvert fall politisk i nyere tid. Kanskje ble hun for sterk for noen? Både Torbjørn Jagland og Jens Stoltenberg har/ hadde sin lojalitet til EU/ Brussel, hvilket betyr å svekke fagforeninger, arbeidstakernes rettigheter og velferdssystemer. Gerd Liv Valla la sin lojalitet til LOs medlemmer, LOs handlingsprogram og vedtak.

Jens Stoltenberg tok til orde for å svekke arbeidstakernes sykelønnsordning og privatisere eldreomsorgen (2001) – sammen med høyrepartiene. Videre svekkelse av arbeidstakernes pensjonsrettigheter i forbindelse med Pensjonsreformen (2005). Det vil si en politikk som er helt i tråd med EUs politikk – og slik mange andre EU-land hadde gjort/ var i ferd med å gjennomføre (eksempelvis i Frankrike, Italia m.fl har kuttet i sine velferdstilbud). Gerd Liv Valla gikk hardt ut mot svekkelser i sykelønnsordningen og komiteinnstillingen til ny pensjonsreform.

Jens Stoltenbergs planer om innføring av karensdager ble som vi husker stoppet av «Avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen)», og de verste utslagene på svekkelser av arbeidstakernes pensjonsrettigheter bles stoppet på LO-kongressen i 2005.

Dette omtaler Jens Stoltenberg etter mitt syn på en meget ufin måte mot Gerd Liv Valla.
I følge Stoltenberg var «Valla som LO-leder var opptatt av å vise at hun hadde makt» og at hun var «firkantet». At en LO-leder legger sin lojalitet til medlemmene hun er valgt av og for – og ikke til EU – er altså ensbetydende med «å vise makt» og være «firkantet»?

Man må anta at siden det er sakene «sykelønn» og «pensjon» som knyttes til karakteristikken av Gerd Liv Valla om «makt og firkantethet» – siden det er disse to sakene som omtales spesielt? Kan det være slik at det er det Gerd Liv Vallas motvilje mot å tilpasse seg EUS omstillinger på velferd – som er årsaken til Stoltenbergs konklusjon?
Jens Stoltenberg må i tilfelle ha glemt at ekstraordinær LO-kongress i 1994 sa nei til at Norge skulle søke EU-medlemskap. Og at kampen om sykelønn alltid har vært en prioritert sak i LO. Mener Jens Stoltenberg at Gerd Liv Valla skulle ha fraveket diss standpunktene?

Etter LO-kongressen i 2001, er LO den eneste organisasjonen igjen som forsvarer den kollektive og helhetlige velferdsstaten.

Jeg tror vi alle skal være veldig glad for at Arbeiderpartiets partiprogram, og Gerd Liv Vallas posisjon og tydelighet i Arbeiderpartiet, som bremset på mange av de markedsliberalistiske tankene som rådde i store deler av Arbeiderpartiet. Etter Gerd Liv Vallas avgang, har standpunktene blitt mer ulne og lite konkrete, og de rød-grønne tapte Stortingsvalget i 2013.

Les mer her:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/jens-stoltenberg/jens-stoltenberg-i-ny-bok-valla-nektet-aa-slippe-meg-inn/a/23808192/

JENS STOLTENBERG MOT TORBJØRN JAGLAND
Siden både Torbjørn Jagland og Jens Stoltenberg – begge – har større lojalitet til det markedsliberalistiske/ nyliberalistiske EU enn til Norge, norske arbeidsplasser og arbeidstakere/ trygdede, så er det et valg de har tatt. Det får de også stå for – og ta ansvaret for – ovenfor arbeidstakere og trygdede. Etter dagens meningsmålinger, har Stoltenberg og Jagland bare ca 19,5 % av Norges befolkning bak seg som støtter deres syn på EU, mens hele ca 71 % er imot EU og EUs politikk.

Da Torbjørn Jagland overtok som partileder i 1992, var Jagland LOs kandidat (Yngve Hågensen). På det tidspunktet var det mange i partiet som også ønsket at Jens Stoltenberg skulle overta som etterfølger etter Gro Harlem Brundtland. Trolig kom det til et motsetningsforhold i kampen mellom Jagland og Stoltenberg om å overta som partileder, og som har vedvart under Jagland-perioden. I følge mediene bekrefter Jens Stoltenberg i boka «Min historie» at feiden startet i 1992 da Jagland overtok som partileder.

Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at en partiledelse ikke kan fungere over tid, når samarbeidet ikke fungerer på det personlige plan.

Stortingsvalget i 2001 ble et dårlig valg for Arbeiderpartiet – det dårligste siden 1920-årene. Stoltenberg I-regjeringen satt i et år (2000/ 2001). Arbeiderpartiets politikk ble for mange ugjenkjennelig under Stoltenberg I-regjeringen. I de sakene som opptar arbeidstakere, så var Stoltenberg I-regjeringens politikk på mange områder lik politikken til dagens Fremskrittsparti-/ Høyre-regjering (2013 til 2017). Jeg sikter da til salg/ delprivatiseringen/ børsnoteringer av selskaper som Statoil og Telenor (i dag blant vedens mest korrupte selskaper), privatisering av eldreomsorgen, omorganiseringer/ oppsplitting av selskaper som splitter/ svekker fagforeninger, angrep på sykelønnsordningen, og massiv innføring av EU-direktiver o.l. Det at Arbeiderpartiets valgresultat ble så stabilt som det ble (24,3 %) – selv om det var det dårligste på 70-80 år – skyldes i stor grad Arbeiderpartiets kjernevelgere som aldri har stemt på noe annet parti.

I ET DEMOKRATI FJERNER MAN LEDEREDEMOKRATISK VIS
Det er meget forstemmende og trist at Jens Stoltenberg var (er?) så opptatt av makt, at han valgte å bruke fraksjonsvirksomhet, hemmelige møter, og medier for å konspirere mot sin egen sjef (slik saken er fremstilt i media) – for å komme til makta. Denne erkjennelsen åpner også spørsmål med hva som egentlig skjedde i forhold til å avsette Gerd Liv Valla som LO-leder? Takler ikke Jens Stoltenberg sterke konkurrerende personligheter som følger de vedtakene som er deres jobb å følge?

Fungerer ikke et lederkollegium, som er demokratisk valgt, er det normale at enten trekker man seg fra verv pga samarbeidsproblemer, eller så stiller man mistillitsforslag. I stedet gjør Jens Stoltenberg seg til anklager (ved selvtekt), saksbehandler, prosessfullmektig og dommer – for å ta over makta i partiet (en form for kupp). Og det uten å involvere partiets medlemmer, eller det organet (landsmøte), som har valgt Torbjørn Jagland som sin leder. Denne prosessen var mildest talt udemokratisk!

For å rettferdiggjøre fraksjoneringen og konspireringen mot Jagland, brukes det dårlig valgresultatet i 2001 – og at Stoltenberg derfor måtte overta styringen «for å redde partiet».

Da Stoltenberg II-regjeringen ble dannet i 2005, skjedde det etter sterkt påtrykk fra LO/ Gerd Liv Valla. Først og fremst gjennom prosjektet med det «rød-grønne» regjeringsalternativet (Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet), og et partiprogram med et innhold hvor arbeidstakere og trygdede kunne føle seg mer hjemme. De «rød-grønne» vant valget også i 2009, men med noe mindre margin enn i 2005. I 2013 tapte de valget. Som Gerd Liv Valla riktig har beskrevet – «de manglet et prosjekt».

Ved valget i 2013 manglet Jens Stoltenberg åpenbart en person som vil «vise makt» og være «firkantet» – i den hensikt å stå på arbeidstakernes og de trygdedes side. Dette fremfor å føye seg etter EUs krav om lydighet og motoverføring til Brussel – på bekostning av demokratiet, velferdsstaten og arbeidstakernes interesser.

Ved Stortingsvalget i 2017, vil arbeidstakere og trygdede stå ovenfor – kanskje verre utfordringer enn EU/ EØS-avtalen. TISA/ TTIP kan være handelsavtaler som kommer i tillegg. Hvor skal lojaliteten ligge Jens Stoltenberg? I Brussel – eller ovenfor Norge, norske arbeidstakere og trygdede?

Se også dette innlegget:
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Kronikk-Stoltenbergs-fraksjonering-mot-Jagland-var-udemokratisk—Sigurd-J-Klomsat-606181b.html

Vist 33 ganger. Følges av 2 personer.
Annonse

Nye bilder