Eldre og uføres plass i samfunnsdebatten

I det som er kåret til et av verdens rikeste land, møter befolkningen ofte argumentet om at det ikke lengre er økonomi til å opprettholde flere av våre velferdstjenester på dagens nivå. Politikernes oppgave fremstår til å være og kutte i offentlige tjenestetilbud, og kutte på drift og vedlikehold av fellesskapet eiendommer og verdier.

Det er oppstått en form krise i fordelingspolitikken. Det politiske flertallet sørger for å utforme systemer – hvor multinasjonale selskaper, spekulanter, og de godt formuende personer ikke – eller i beskjeden grad – betaler skatter og avgifter til samfunnet. I tillegg bygges ikke kontroll- og rettsinstansene ut i tritt med behovet i den hensikt å hindre økonomisk kriminalitet, svart økonomi og skatteflukt. Det er slik uteblivelse av skatter- og avgiftsinntekter som har skapt en offentlig fattigdom.

Ikke nok med det. Arbeidsledigheten øker, og stadig flere utsettes for sosial dumping på lønninger. Det bidrar til mindre skatteinntekter. Antall eldre/ trygdede øker, en voksende gruppe høyere lønnede krever stadig høyere lønninger. Og politikere anvender i økende grad bruk av kostbare private ikke-demokratiske pr- og konsulentbyråer. Disse faktorene betyr økte offentlige utgifter.

Pensjonister, syke og uføretrygdede er blant de som sterkest rammes av nedskjæringer og ressursknapphet. Flertallet av dagens politikere må ha tapt av syne at det er dagens pensjonister som har vært med på å bygge opp dagens velferdsordninger. Og de har vært med på å betale for dem. De har betalt sine skatter og avgifter i en årrekke i bytte og visshet om at den dagen de ikke lengre er i stand til å delta i arbeidslivet, skal de bli møtt med trygghet og omsorg.

I tillegg virker det som at mange av dagens politikere ser ut til å ville ødelegge det som bygget opp. De må ha glemt at de selv har fått ta del i universelle ordninger som samfunnet stiller til rådighet, som eksempelvis utdanning, helse og omsorgstjenester, og viktige samfunnstjenester som samferdsel, trygde- og stønadssystemer mv.

EU og markedsliberalistene innfører til stadighet nye reformer. Mange av disse reformene berør de eldre, og medfører som oftest større klasseforskjeller. Hvorfor skjer det? Det man kan registrere er en kraftig underrepresentasjon av eldre/ uføre i kommunestyrer, fylkesting, Storting og regjering – det vil si der hvor beslutningene fattes. Spørsmålet er: Er det et demokrati verdig at det er de yrkesaktive som i stor grad får sette dagsorden og standarden i saker som angår pensjonister og uføretrygdede?

Det finnes to måter å møte denne utfordringen på. Enten ved å sitte passive, og se på at pensjonene/ velferdsordningene forvitres gradvis år etter år. Eller organisere oss pensjonistforeninger, delta debatter, og/ eller bruke stemmeretten. Gjennom å organisere seg, kan eldre og uføre utgjøre et politisk kraft, som kan påvirke beslutningene som fattes.

Dessuten besitter eldre og uføre en viktig kompetanse på forvaltningen av velferden, som er viktig å videreføre. Det må være i samfunnets interesse at eldre og uføre blir møtt med respekt, solidaritet og verdighet i et samfunn i stadig endring.

Vist 95 ganger. Følges av 2 personer.

Kommentarer

Merksemd rundt den politisk ideologiske utviklinga I Noreg er viktig. Artikkelen over viser samfunnsområde der det er gode vekstvilkår for inhumane metodar for at nyfascistiske straumdrag skal få gjennomslag både innanfor byråkrati og politikk. I fylgje nyare forsking mellom anna frå HL-sentret fekk fascistiske straumdrag innpass I det norske samfunnet alt I 1927 med Toralv Klaveness som leiarskikkelse. Eg vil koma med påstanden om at denne ideologien ser ut til å ha fått sin renessanse gjennom dagens leiarstrategiar, ikkje minst I store og uoversiktlige kommunar der det er god marknad for det som I sosiologien er omtalt som “det skjulte samfunn”. Det er mange primærkjelder innan gruppene nemnt I artikkelen over som har erfart den nye NAV-reformen meir som ein reform for “å driva folk til vanvidd” helle enn å vera eit tryggleiksnettverk for folk som vert utsett for “det ekskluderende samfunn” og arbeidslivet. Det er Ikkje minst situasjonen I den største kommunen I landet. I denne kommunen har det vore gode vekstvilkår sidan 2002 for det som minner om smørjing av fagforeninger og helseskadelige arbeidsmiljø der grunnleggende demokratiske prinsipp vert sett til side. Det undarlege er at fryktkulturen får blomstra med enkelte fagforeiningar som støttespelarar. I staden for at NAV tek eit oppgjer med denne arbeidsmiljøkulturen, ser det ut til at NAV har fått “ein skjult agenda” for å hale fram med “å trykke ned folk” gjennom eit system der uprofesjonelle maktmennesker viser til regelverket som er politisk utvikla sidan 2011. Rett nok kan det vera ein bra intensjon med enkelte strategiar, men dei fungerer ikkje I praksis. Difor sit det att mange “bitre og depressive” arbeidstaker med 30 – 40 års innsats I det norske arbeidslivet fordi NAV-REFORMEN har “lagt stein til byrden” gjennom uverdige handlemåter. Er det slik det norske samfunnet skal møtes framtida?

Annonse

Nye bilder