Det er klart vi trenger akademikere, men ikke bare det. Når bachelor og masterarbeidstakere klager over at de ikke vil gjøre ditt og datt fordi det er ikke det de er utdannet til da undres jeg. Noen må faktisk gjøre kjedelige rutineoppgaver også, og når det er bare bachelorutdannede på jobb må de nødvendigvis gjøre dette.

Steinar du snakker om at arbeidslivet er blitt bedre, jeg er slett ikke sikker på det. Ja, vi er blitt selvopptatte og egoistiske. Vi godtar sosial dumping. Vi godtar at AML loven brytes i helsesektoren hver dag. Vi godtar at små stillingsbrøker er normalen som tilbys arbeidstakere etter årevis utdanning. Stillingsbrøker det ikke går å leve av. Vi godtar at tusenvis av arbeidstakere sliter hver dag med å få endene til å møtes, som må arbeide hver eneste helg og til ugunstige tider for å overleve. Hva tror dere det gjør for et familieliv? Hva tror dere det gjør for barn som skal følges opp i skole og på fritid? Er du aleneforsørger har du et evinnelig slit for å få kabalen til å gå opp.
Joda, da kan vi Olav, Steinar og alle andre som har trygge stillinger, med stor frihet over egen arbeidssituasjon snakke om at arbeidstakere er blitt for kravstore, bortskjemte, og at enkelte driver sin egen mistrivsel så langt at de blir syke av det. Er det rart spør jeg? Og forresten Steinar, dette er arbeidstakere uten status. De med status har ikke slike arbeidsavtaler. Det er slike som deg Steinar og Olav som har statusjobber og som kritiserer andre for slett oppførsel i et arbeidsliv. Det er slike som dere og meg som har blitt usolidariske, selvopptatte og egoistiske i vårt eget arbeidsliv – som ikke evner å se andres utfordringer. Det er slike som oss som hadde sterke fagorganisasjoner i ryggen som hjalp oss i vårt gryende arbeidsliv, så fikk vi det så godt etterhvert at fagrøysla ikke var så viktig lenger, og de mistet makta i arbeidslivet. Det rammer ikke deg Steinar, det rammer ikke deg Olav og det rammer ikke meg. Vi har trygge jobber og lagt etableringsfasen bak oss. Så trekker vi på skuldrene til sosial dumping, og alle de andre negative elementene som har vokst frem de senere år.
Er det rart det produseres uføre? Jeg synes ikke det.

Øystein, jeg kan også fortelle deg hundrevis av lignende historier. Jeg har ingen bachleor eller master, men jeg har lært opp flere titalls med.

Jeg synes du treffer meget godt Øystein P – godt å lese det du skriver, veldig gjennkjennelig.
Vi er veldig på linje – tror jeg – i alle fall ser vi relativt likt på “bakteppe”

Berit B
Jeg må tenke litt mer før jeg svarer deg, du skriver ærlig, rett ut – takk for åpenheten.

Virker som vi er enige om en del her. Når det gjelder å få flere yngre inn i jobb, mener jeg mitt forslag lenger opp kan være en vei å gå : Korte ned tiden i barnehage og grunnskole med til sammen to år og samtidig omdisponere fag tilsvarende ytterligere et skoleår slik at vi får flere som er gode på det viktigste enn mange som er svake på alt. Deretter ta vekk teorifagene som ble tillagt fagskolen på 90 tallet og bruke de frigjorte midlene til å kjøpe praksisplasser i bedriftene.

Når det gjelder sistnevnte, praktiseres dette ved noen tekniske gymnas i Sverige. De 2-3 siste månedene av siste skoleår er ren utplassering. Dette er etter min mening ikke nok. Man skulle lagt det inn minst på ukebasis allerede fra 2. år. Vår svenske virksomhet har samarbeid med et av disse gymnasene. De siste 3 årene har vi hatt 5 ungdommer inne på praksis. 3 av disse jobber fortsatt hos oss. En flyttet til Gøteborg for videre ingeniørstudier og den siste er jeg ikke oppdatert på. Uansett er dette god uttelling for både ungdommene og oss.

Sist men ikke minst må vi få PC’er, kalkulatorer og mobiltelefoner vekk fra klasserommene i barneskolen og begrenses hjemme. Ingen trenger i dag å lære å bruke PC’er. Slik de brukes i dag, er de bare fordummende i skolesystemet. Gi barna blyanter og papir. Dette utvikler hjernen. Det samme gjør musikk. Så musikk bør få en større obligatorisk plass i skolen. Dette kan høres radikalt ut. Men det viser seg at få ting utvikler hjernens logiske egenskaper mer enn å spille et instrument. De fleste synes det er moro også.

PC’er og mobiltelefoner burde egentlig hatt aldersgrense. Men jeg er liberal av natur, og mener at foreldrene bør kunne ha vett til å regulere dette selv. Når poden din sitter på rommet med dataspill og sosiale medier 2-3 timer eller mer hver kveld, er dette første signal om et mulig liv som NAV-klient.

Berit, Hallo. Jeg har hatt en uriaspost som leder i en av landets fattigste aviser i 26 år. Tror du det var en sikker jobb? Jeg var forberedt på å slutte på dagen hver eneste dag på jobben. Tro ikke at det bare er du som vet hvordan arbeidslivet fungerer. Alle kjenner sin egen virkelighet. Utfordringen er å bli kjent med – og forstå – andres!

Steinar, Jeg oppfatter ikke at jeg tar feil og du har rett, men leser din forklaring om følgene av langvarig mistrivsel på jobben som identisk med min.

Berit B, jeg lovet deg et svar.
Arbeidslivet totalt sett er blitt bedre Berit, men jeg kan jo selvfølgelig ikke se bort fra at enkelte bransjer eller deler av arbeidslivet har blitt værre – men jeg har vanskelig for å se det i alle fall når en ser på arbeidslivet over tid.
Hvem er vi mon tro som er blitt selvopptatte, egoistiske, aksepterer sosial dumping og at AML brytes?

Jeg treffer svært få om noen av disse menneskene, de jeg har truffet i jobbsammenheng som har slike innstillinger har jeg og mine kollegaer ofte politianmeldt.
Ja vi ser at arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven brytes for ofte i helsesektoren, det jobbes med dette – men ja – det er en vei å gå før vi kan si oss fornøyde.
At arbeidstakerne ser seg nødt til å godta små stillingsbrøker som normalen er leit, men her må jeg minne om at dette er tariffpartenes ansvar – det ligger inne på det privatrettslige område og vi kan som sådan – bare akseptere avtalen, begge parters underskrift står på den og da er den en bindende avtale.
Joda Berit B – jeg har også vært en av de, tusenvis av arbeidstakere sliter hver dag med å få endene til å møtes, som må arbeide hver eneste helg og til ugunstige tider for å overleve og joda, jeg har fått erfart hva det er å få endene til å møtes.

Joda, jeg har NÅ en relativt trygg stilling – men den kom ikke over natta.
Jeg har også min erfaring Berit B – det får være med det.

Jeg har også en viss erfaring med sosial dumping – eks svart jobb. Det bilde er virkelig ikke entydig – det er mange vanlige arbeidstakere som har betalt svart for å slippe litt billigere unna – så her på dette område går vi vel heller inn på en kollektiv ansvarsfølelse og en subjektiv etikk – bare så det er nevnt.

For det første, så har vi nok alle kjent på det å ha utrygge jobber. Jeg tror nok Steinar at du har slitt for å få endene til å møtes – det skulle vel bare mangle. Forskjellen er når slitet varer arbeidslivet ut. Jeg har selv arbeidet i 3 bedrifter som er blitt nedlagt. Senest i går fikk jeg brev om at jeg var innplassert i min stilling jeg har hatt i 28 år, men at ytterligere bemanningstilpasninger og derav reduksjoner ville skje i 2012. Så for å si det slik – dette er ikke nytt. Så hvis dette er utrygt har jeg levd med det i 30 år, og ser ut til at jeg er ikke ferdig med det enda. Likevel er jeg avslappet – er vant med å kompetansekartlegges hvert halvår med ditto brev. Ikke sikkert jeg hadde vært like avslappet hadde jeg vært aleneforsørger med små barn og boliglån og utsiktene til jobb var evig jakt på vakter på utalleige arbeidsteder.

Likevel er jeg heldig jeg har enda full stilling, jeg har tak over hodet og økonomi jeg kan leve med. Tro bare ikke det har kommet av seg selv. For det andre har jeg et faglig ståsted og en trygghet i det. Jeg vet hva jeg kan. For det tredje hadde jeg en fagorganisasjon i ryggen som var en ekstra trygghet. Så fantes det ikke småstillinger den gang.
Akkurat disse tingene er det stor forskjell på i dag. Det skaper stor utrygghet, samtidig som arbeidstakerorganisasjonene har mistet makt. Med disse småstillingene skal man forsøke å etablere seg, kanskje i en storby, med skyhøye boligpriser. Det når du er som ferskest og utrygg i alle sammenhenger.
Ikke alle vil klare et slikt press.

Steinar, så lenge sosial dumping skjer gang på gang – ja da er vi selvopptatte og vi lar det skje. Ingen bryr seg. For ingen bryr seg egentlig – ellers hadde det vel ikke skjedd? Der har vi alle ansvar.

På 80/90 tallet var jeg rådgiver på en svær ungdomsskole i nord. Elever som ikke eide motivasjon for teorifag,opplevde negativ læring jo mer matte f.eks jo dårligere resultater- de fortrengte sine tidligere kunnskaper i faget! Disse elevene elsket praktiske fag og fysisk arbeid- de fleste berget ungdomsskoleeksamen fordi de fikk 1-4 dager i uka med yrkespraksis- en dag på skolen var nok til å gå ut med godkjente vitnemål! Så kom R-94(Øystein,enig!!) med diktator Gudmund Hernes som ødela videregående yrkesfaglig studieretning over natta! Teorifaga ble dobla også på yrkesfaglig. Lærlingekontraktene krevde at elevene skulle ha teorien på skolen, og læretida i bedriften ble mye kortere! Det store frafallet som alle unntatt Hernes og Ap-regjeringa,spådde,kom som en svart sky med mange unge mennesker liggende igjen som ufaglærte og underbetalte arbeidstakere uten selvtillit og status- flere endte i rusbruk eller tok livet sitt!
Ingen skal fortelle meg at arbeidslivet i dag er bedre og mer humant enn for 10-15 år siden! Jeg var heltidstillitsvalgt på slutten av 90 tallet, og var vitne til de groveste overtramp mot AMl og Hovedavtalen fra mellomledere,ledere og rådmenn! Mange arbeidrettsaker ble ført mot kommuner og fylkeskommuner, men helst i opplagte saker som vi visste at vi ville vinne!
Arbeidstakernes rettigheter i alle inngåtte avtaler og lovverk er gradvis svekket etter den tid det er et faktum. Mellomledernes styringsrett som ble framforhandla for ca 7 år siden, ga i praksis lederne alle essene i stokken!
“Jeg hører hva du som tillitsvalgt sier, men vil som sjef likevel følge det JEG har bestemt meg for:”

Som rektor har jeg god erfaring med skvisen mellom mine ansatte og kravene fra kommunetoppene om en for alle og alle for en! Arbeidstakerne hadde bare med å godta eller forsvinne! Denne ukulturen florerer og lever sitt eget liv i det offentlige fremdeles; Det er beundringsverdig at ikke mange flere blir uføretrygdet!

Dagens Næringsliv bringer i dag et intervju med Trond Mohn som jeg synes er et nyttig innspill i denne debatten. Her er link til kortversjonen i dn.no. Mohn er innom temaene vi har diskutert her i tråden. Men jeg er uenig med ham når det gjelder skolen. Les og døm selv.

Jeg har lest innslaget i DN der milliardæren Trond Mohn vil bytte ut potetgull o Ipad med gymnastikk.
Vanligvis får jeg en lei smak i munnen når milliardærer er ute med sine pekefingrer men her går Mohn stille og varsomt frem, vel bevist han tilhører de priviligerte.
At antallet unge uføre har økt med 24 % på fire år og er nå oppe i 9200 personer er betenkelig. Likeså informasjonen om at dette er et økende europeisk problem. Diagnosegruppen nervøse lidelser – depresjon, angst og aferds og personelighetsforstyrrelser er de vanligste medisinske årsaker i Norge og med økning i hele Europa av unge med psykiske lidelser som gruppediagnose.

Trond Mohn vil satse på gymnastikk som forebyggende tiltak for de unge som preges av for lite aktivitet og for dårlige spisevaner. Ja gjerne, men sats på en foreldreopplæring slik den engelske TV kokken hvis navn jeg har glemt gjorde, det er der ansvaret ligger og bør ligge – samfunnet kan ikke og må ikke ta over foreldreansvaret.

I England ble det nærmest opprør når TV kokken, het han Jamier?, gikk ut og oppfordret foreldre til å slutte å gi barne fastfood junckfood og i stedet gå over til sunn kost – samt økende aktivitet.
Er det slik her hjemme også?
Er dette en debatt som kanskje kan tendere dit at barnevernet kunne, i de mest allvorlige tilfeller, vurdere det som grovt omsorgssvikt dersom foreldre ikke har vett til å gi barna riktig kost og noe mer aktivitet?
I mitt hode er dette en tanke da dette kan være omsorgssvikt med den konsekvens at barn ikke vennes til å møte hverdagen og arbeidslivet.
Men dette er et foreldreansvar – skolen skal holde seg til å gi barna kompetanse, dette er et samfunnsproblem som må adresseres til foreldre og ikke til skolen. På dette området deler jeg synspunktet som forfektes av Høyre.

Men tendensen er skummel …..

Jaime Oliver, tror jeg den kokken du tenker på heter.

Jeg grøsser når jeg ser innholdet i enkelte handlekurver! Der jeg handler, er det mange studenter som også handler.

Trond Mohn er en klok fyr, som jeg kjenner godt. Han har finansiert så å si alle landets ballbinger, så han står for sine meninger, og nøyer seg ikke bare med å si sin mening om folkehelsen offentlig. Han viser vett og forstand også i forvaltningen av sin betydelige formue, og gir flere hundre millioner hvert år til barne- og ungdomsidrett, forskning, helse og mange andre gode formål.

Jeg tror nok at den sterke veksten i unge uføretrygdede har mange forklaringer, og at det ikke hjelper å se seg blind bare på den ene grunnen til veksten. Men ett sted må vi begynne! Da er folkehelsen ikke noen dårlig startblokk!

Steinar, du tenker på Jamie Oliver :-) Og visst hadde han et poeng. Men når skal foreldrene lage slik mat og utøve alle de andre aktivitetene ? Dersom vi bruker en 5-6 åring som eksempel, ser foreldrene barnet en time om morgenen (i våken tilstand) og kanskje brutto 3 timer om kvelden. Resten av tiden sover (forhåpentligvis) barnet, eller så befinner det seg i en institusjon. Litt gourmet-kokkelering oppe i alt dette har du kanskje et par timer netto igjen til oppdragelse, lek, læring osv. Tenk da på de som er aleneforeldre, og som i tillegg må bruke en time hver vei for å hente- og bringe i barnehage. Skal vi sette inn barnevernet på disse fordi de feiler – etter å hatt et par timer om dagen til rådighet ? De gjør jo bare det våre politikere har lagt opp til de siste 40 årene.. ?

Øystein, Det er aldri vanskelig å finne grunner til ikke å gjøre noe for å forbedre en dårlig situasjon! Mange foreldre har det selvsagt slik du beskriver. Men de fleste foreldre er villige til å gå gjennom ild og vann for å gi sine barn en så god oppvekst som mulig. De må bare vite hva de skal gjøre!

Olav, mener du at vi har fått en foreldregenerasjon som ikke vet hva de skal/bør gjøre ?

Øystein,

Det er ikke det jeg skriver. Men det er mange foreldre som f eks ikke leser for barna sine hver kveld, til tross for at vi vet hvor viktig det er å bli gode til å lese. Mange kjøper sukkerholdige drikker og slikkerier til barna sine, til tross for at det både ødelegger tennene og legger grunnlaget for overvekt. I byene er det mange som ikke går tur i naturen i helgene, til tross for at alle vet hvor viktig det er at barn lærer å bli aktive, og får utfordringer og opplevelser som beriker livet deres.

Vi lever i byer, i langt større grad enn forrige generasjon. Dermed er barn-foreldre-besteforeldre-nettverkene brutt for mange, og kompetanseoverføringen fra besteforeldre til barn og barnebarn brutt.

Olav, du skrev “De må bare vite hva de skal gjøre”. Hva er det de ikke vet ? Jeg tror alle foreldre vet det du henviser til. De har bare ikke tid og krefter til å rekke over alt. Derfor blir det enkle løsninger i blant.
Og for noen utvikler det seg til noe mer.

Du har rett i at nettverkene er brutt. Men er ikke dette en villet situasjon da ? Eller mener du at politikerne opp gjennom årene ikke har forstått konsekvensene av sin egen politikk ?

Olav,

Når foreldre kjøper Coca Cola eller andre sukkerdrikker til sine barn, vet de i følge deg at det er galt, men gjør det likevel? Hva er det for slags hønselogikk? Eller når folk røyker, drikker eller bruker narkotika i svangerskapet, tror du virkelig det er fordi de ikke har tid eller krefter til å gjøre noe annet?

Mange av de som gjør det, vet nok at det er litt galt og litt skadelig. Men de vet neppe hvilket drama de utsetter fosteret for. Er det mangel på kunnskap, mangel på moral eller tid og krefter som ikke strekker til? Vel, for det fosteret som blir født med skader, født som heroinist el l, og blir tatt fra foreldrene ved fødselen, er det mest et filosofisk spørsmål.

De som behandler sine ufødte eller fødte barn slik at de får varige skader, blir forhåpentligvis fratatt sine barn før eller senere. Reportasjer i mange aviser har dokumentert at det ikke alltid innebærer noen vesentlig forbedring, for barnet.

Det vi KAN gjøre fra samfunnets side, er å forsøke å hjelpe foreldre til å bli litt bedre foreldre. Kommunene, staten, arbeidsgiveren, fagforeningen, naboene, idrettslaget, skolen, barnehagen, helsetjenesten. Det er mange som både vil og kan hjelpe til.

Når foreldres omsorgssvikt på tross av alle støttespillere svikter over alle grenser, tvinges staten til å overta omsorgen for barnet. Som oftest skjer det alt for sent.

Hvis du virkelig tror at “alle foreldre vet hva som er best for barnet”, og at det bare er tid og krefter som hindrer dem, kan du ikke ha fulgt med på nyhetsdekningen av fattige barns situasjon.

En sosialarbeider i Bergen fortalte meg at det ikke er det minste vanskelig å peke ut på barnehagestadiet, hvilke barn som sannsynligvis vil ende opp som narkotikamisbrukere 10-15 år senere. Det er de barna som kommer i barnehager uten sokker i skoene midtvinters. Det er noen som gjør det. Og alt for ofte er det ingen som griper inn. De barna havner med stor sannsynlighet i narkotikamisbruk og kriminalitet når de blir halvvoksne. I Bergen finner vi dem igjen i Nygaardsparken.

Noen ganske få, klarer med store kostnader for samfunnet å komme seg ut av kriminalitet og narkomani. Men det er mange tilbakefall. Ikke mange klarer å komme seg over i et normalt liv, familieliv og arbeidsliv.

Disse mange, onde sirklene skyldes ikke at sosialhjelpsatsene eller uføretrygden er så alt for generøs. Det er de ikke, for de som gidder å sjekke. Det skylde sosial, økonomisk og kulturell fattigdom, psykiske problemer, dårlig helse og mange andre årsaker. For samfunnet, og for dem det gjelder, hadde det vært vesentlig bedre å hjelpe til med å få barn på riktig utviklingsløp så tidlig som mulig, i steden for å vente med innsatsen til etter at det er for sent. Men det krever politisk mot, sektorovergripende koordinering, høy kompetanse og idealistisk motivasjon fra de som skal gjøre jobben. Det ser ut til å være mangelvare, både i politiet og i helsesektoren, selv om det er mange strålende forbilder som viser at det fortsatt er håp.

Er det noen feil med visningen hos meg, eller er det flere innlegg som er blitt til ett ? Olav, jeg regner med at du ikke skriver til deg selv ? :-)

Jeg også stusset litt :-) Noe feil?

Hva med å følge et godt råd av Professor og barnepsykolog ved universitetet i Tromsø, Willy-Tore Mørch

Med noen enkel grep kan du legge til rette for en lykkelig barndom. Det at man vil gi barna en lykkelig barndom er selvsagt. Men hva kreves egentlig for å lykkes? Professoren sier at det er viktig å tenke på hvordan man er som rollemodell for barna. Barn følger sine foreldre og tar mer etter hva de gjør enn hva de sier. Derfor er det veldig viktig å være seg bevisst på hva slags rollemodell man er for barna sine, sier han. I tillegg er det viktig å leke med barna på barnas premisser. Delta i ungenes lek og lek med dem på deres premisser. I leken utvikler du en god relasjon mellom deg og barnet.

Spølrsmålet er om samfunnet er lagt til rette, at barn får en lykkelig barndom?

Det er jo litt vanskelig å være rollemodell når barna ser foreldrene 4 timer i døgne, og har en time eller to med oppmerksomhet fra disse. På småbarnstadiet har de barnehageansatte på mange måter erstattet foreldrene som rollemodeller. Mulighetene er noe større når barna begynner på skolen. Men nå har jo også skolen "fraskreve"t seg ansvaret for læringen til barna. Så mye av den tilgjengelige tiden må foreldrene bruke til barnas skolearbeid.

Aftenposten i dag: 6 av 10 kriminelle hadde ikke venner på ungdomsskolen

Til sammen er 316 spurt om sitt møte med ungdomsskolen. Åtte av ti menn og fem av ti kvinner sier at de ikke trivdes der.
Undersøkelsen viser også at seks av ti menn og to av ti kvinner ikke hadde noen venner på ungdomsskolen. Og sju av ti menn og fire av ti kvinner oppgir at de syntes det var vanskelig å henge med i det teoretiske arbeidet på skolen.

Her ser vi noen flere her har vært inne på.
Trekker en dette videre vet vi at frafallet, mistrivselen, ikke starter i ungdomsskolen, men i de første skoleårene, tildels i barnehagen.

Øystein skriver litt lengre opp:
Dersom vi bruker en 5-6 åring som eksempel, ser foreldrene barnet en time om morgenen (i våken tilstand) og kanskje brutto 3 timer om kvelden. Resten av tiden sover (forhåpentligvis) barnet, eller så befinner det seg i en institusjon.

Når vi legger til at svært mange barn har en turbulent tid på hjemmesiden mens de er små, med samlivsbrudd, kjefting og kamp om barna, da er svaret gitt.
At det produseres “ikke arbeidsføre” i disse gruppene er åpenbart.

Stig er inne på rollemodeller, et meget viktig og nedprioritert område i flere hjem.

Dette har vært og er en berikende debatt som det har vært en fornøyelse og følge med på og delta i.

Slik jeg for egen del summerer opp så viser debatten en tendens som er til bekymring, både i Norge og store deler av Europa.
Noen hevder at skolen, samfunnet må stille mer opp slik at vi ikke produserer mer unge uføre.
Jeg er skeptisk til at samfunnet, skolen, skal overta foreldreansvaret – men jeg kan diskutere behovet som samfunnet kan sette inn for å informere, lære opp foreldre.
Noen hevder at foreldre av vår tid, ikke har tid – dobbeltarbeidende og curler mellom barnehage, jobb, skole, fritidsaktiviteter.

Jeg vil gjerne diskutere, barnas produktivitetsdiskusjon, hvordan kan vi organisere tiden slik at den blir kvalitetstid sammen med familien? Mindre TV – mer samvær? Lignende diskusjoner.
Det ropes på samfunnet når det debateres om barns kosthold – med rette.
Hvordan vrir samfunnet sine avgifter i retning av at dette fremmer gode kostholdsvaner?
Sukker, salt, umettet fett, palmeolje, e-stoffer, er samfunnet egentlig interessert i å fremme folkehelsen eller er samfunnet mer interessert i å bevare de etablerte subisidier som sterke landbruks og matvareorganisasjoner har klart å etablere – kun for å sikre kortsiktige produksjonsinteresser?

Etter hvert kommer jeg til at samfunnets røst mer ligner på ormens tunge – den er spaltet.
Samfunnet som samfunn kan ikke ensidig peke på problemet, for mange uføre, uten å sette inn tiltak som virkelig monner og som er egnet til å snu en utvikling.
Mener samfunnet vi er for late som en viss dekkimportør hevder, så må det vises til konkrete eksempler og så må disse eksempele tas!!! Samfunnet endres ikke dersom en går ut med en kollektiv pekefinger og påfølgende kollektiv straff – enkeltindividene som skulker må tas, av hensyn til helheten.

Som alltid – synes jeg det er mye prat om problemet – liten vilje til å peke på problemet – enda mindre vilje til å gjøre noe konstruktivt med problemet – styres samfunnet av for sterke interesseorganisasjoner slik at samfunnet nøytraliseres fordi ingen tør……..det er jo snart valg tanken.

Synspunkter?

Jeg jobber sammen med en tysk sykepleier. Vi har snakket om løst og fast. Er det stort sykefravær i helsesektoren i Tyskland spør jeg? Det er ikke eksisterende sier hun. Det er ingenting som heter sykefravær der. Så er det ikke mange over 40 som orker å jobbe i full stilling der heller sier hun.

Jeg gjør meg noen tanker. Hvor blir alle av da? Har de jernhelse alle mann? Hvilken statistikk i Tyskland er stor? Ikke uførestatistikken vil jeg tro. Kanskje er statistikken over de som mottar sosialhjelp større, og kanskje arbeidsledighetsstatistikken. Jeg kom ikke så langt for å spørre om det.
Det slår meg hvilket navn vi setter på ting. Mange som havner i uførestatistikken kunne bidratt med noe, men så har vi altså arbeidsgivere som ikke vil gi ved dørene i den sammenhengen. Jeg vil tro det første det spørres om i en referansesamtale er: Hvordan er det med fravær? Har du noen uregelmessigheter der er du utelukket – det er kanskje det arbeidsgivere er mest redd for. Alle disse arbeidstakerne vil til slutt havne i uførestatistikken, og ikke arbeidsledighetsstatistikken.
I helsesektoren tror jeg de fleste ledere ser på IA avtalen som ork og heft. De ønsker seg friske arbeidstakere som kan utføre arbeidet som er. For ledere i denne sektoren går det ikke lenge før resten av arbeidsstokken sier at dette blir for tungt. Det da de lette oppgavene er tatt til IA – formål.

Vi skryter av Norge, vi har et bra arbeidsliv? Hvorfor blir da uførestatistikken så høy her sammenlignet med andre land? Er vi en gjeng sveklinger? Er vi noen pingler alle mann som ikke tåler noenting? Eller er arbeidsgivere i dagens Norge så krevende at de færreste får fotfeste. Eller er kravene så store at et fåtall ikke ser seg som verdifulle, og dermed faller utenfor? Eller er det slik at akademiseringen har ført til at kravene blir kunstig høye slik at en del aldri vil nå disse kravene, og dermed faller utenfor? Kanskje har vi skapt et kunstig og dårlig arbeidsmiljø som ikke har kommet så langt i andre land fordi romsligheten er større?
Bare noen tanker jeg gjør meg slik på tampen.

Du stiller så mange vesentlige og gjennomtenkte spørsmål, Berit! Siden vi har vært gjennom mange lignende erfaringer gjennom et langt arbeidsliv i offentlig virksomhet, kan vi saktens spørre-uten at ti vise kan svare! Norge er et lite land, og arbeidskulturen er nokså ensartet, og tradisjonstenkningen råder fortsatt i mange miljøer.
Arbeidsgiverrollen er snart som i nessekongetida-diktatorisk! Profittkravet var sekundært i offentlig virksomhet for 40 år siden, men nå er ikke primærmålet velferd,men profitt! Dette skaper et umenneskelig press på alle ledd i organisasjonen! Stemplingsuret,stoppeklokka og rapportskrivningen er middel i kampen for stadig mer barberte budsjett. Lederne skal tilfredsstille politikernes krav til +regnskap; om minusvariantene blir stadig flere og samfunnsregnskapet viser stygge røde tall, stopper det ikke denne bevisstløse dødsdansen rundt gullkalven!
De som ser seg tilbake, sporer av eller forsinker samfunnstogets vanvittige fart mot en stadig mer usikker framtid. Varslerne mobbes og stemples som svikere og forædere mot Systemets iboende dynamikk som ikke tåler rusk i maskineriet!
Sammenlignet med land i den vestlige kulturkretsen er vi blant de rikeste-oljerikdommen har brukt 30-40 år på konsolidering, og bærer nå fruktene i form at et kunstig oppblåst boligmarked som etterlater unge mennesker i en evig kamp for å beholde status og like muligheter som de oljerike gjør. Offentlige lønninger i omsorgsyrker lokker kun mennesker med et kall og en idealistisk holdning til det å gi av seg sjøl overfor unge og gamle! Disse holder ut til de blir uføre mens de heldige som bakker ut og tjener det dobbelte i oljebransjen, står i jobb til de blir pensjonister!

For å fortsette tankerekken litt, så tenker jeg tilbake på mitt arbeidsliv som kanskje kan illustrere noe av det. Når jeg startet opp i midten av tjueårene gikk det ikke lenge før jeg hadde ansvar for en sykehusavdeling med 30 pasienter – voksne og barn alene på natten. Jeg hadde en sykepleier jeg kunne ringe til om jeg trengte hjelp – men det var ikke i utrengsmål. For å si det slik, alle mine pasienter hadde bra selv med bare meg på vakt.

I dag, må du helst være spesialsykepleier for mange oppgaver. Det holder ikke med vanlig sykepleierutdanning engang. For å kunne utføre enkelte prosedyrer må du lese avhandlinger opp og ned, og helst gått 2 år ekstra på skolen. Og jeg som hjelpepleier, har i grunn blitt nedgradert og nedgradert og kan knapt dele ut en sukkerbit til kaffen for å sette det på spissen. Hva skaper ikke en slik utvikling av mistrivsel, og en kunstig akadmisering av oppgaver som gikk som en erfaringsbasert kunnskapsoverførsel blant kollegaer i tidligere tider.
En slik utvikling tror jeg har foregått i mange yrker og etater. Man skaper frafall, mistrivsel og arbeidstakere som vil, men som ikke får mulighet til å henge med pga skrevne og uskrevne regler som er uheldige i et arbeidsliv.

Berit, Her tror jeg du er ved kjernen av det dette handler om. Vi har langsomt skjerpet kravene til kompetanse, effektivitet, oversikt, innsats, lave kostnader, osv, slik at det i sum har blitt mye mer krevende å komme inn i, eg mye lettere å støtes ut av, arbeidslivet. Så tar vi oss sikkert bedre av de som ikke slipper inn og de som støtes ut. Men det hadde selvsagt vært bedre å inkludere dem.

Både arbeidsgivere og arbeidstakere har deltatt i denne karusellen. Arbeidsgiverne vil ha jobben gjort med lavest mulig kostnad, uten å skade sitt omdømme. Arbeidstakerne vil ha best mulig betalt for jobben. Ingen har egentlig gjort noe galt. Men over tid har resultatet blitt at mange flere enn vi egentlig ønsker, har havnet som uføretrygdet, helt eller delvis utenfor arbeidslivet.

Det skrives kompliserte prosedyrer om selv de enkleste oppgaver. Ved vår arbeidsplass har vi løst dette ved å lage “kortversjonen”. Det består i små kort i lommestørrelse innbakt i plast som beskriver prosedyrene i få stikkord. Alle bidrar med å skrive disse kortene så enkelt som mulig og i stikkord. Det til glede for alle vikarer som er innom, og alle oss andre. De kompliserte prosedyrene er det ingen som har ork eller tid for å lese og forstå. De er utarbeidet av de med mest kompetanse – helst akademiske.

Vi har en stor steriliseringsmaskin med mange knapper og målevinduer av alle slag. Prosedyren er hengt på veggen, 2 A4 sider til hjelp for å starte maskinen. Jeg klarte ikke starte maskinen med den. Derimot vår rengjøringshjelp skrev 3 ord i 3 punkter for å starte maskinen. Den bruker alle, og det fungerer hver gang.

Er det rart arbeidslivet blir vanskelig?

En bedrift innen skipsreprasjon på Vestlandet gjekk for en tid tilbake konkurs . Ved ny oppstart fekk noen tidligere annsatte , derav noen med 0 i sykefravær over mange år men som var ca.55 år , beskjed om at på grunn av alder var desse uønsket å annsette på nytt . Samtlige var fagarbeidere . IA avtaler og andre avtaler er for arbeidsgiver å rekne bare noen ord på papiret , uten mer betydning . Hvor skal vi tro desse personer havner etter en tid ? Stor sansynlighet for at dei blir å finne i statistikken over dei uføre . Arbeidsgivere er i stor grad med å bidra til at folk kommer på denne statistikk !

Olav, jeg blir litt frustrert over påstanden din om at “Arbeidsgiverne vil ha jobben gjort med lavest mulig kostnad, uten å skade sitt omdømme”. Dette er et stereotypt bilde som til stadighet gjentas, spesielt fra personer på ytterste ventre fløy og i LO. Så vidt jeg har forstått er du siviløkonom ? Da vet du at dette ikke stemmer. Jeg er selv arbeidsgiver og medeier i flere bedrifter. I tillegg har jeg gjennom to tiår hatt flere titalls engasjementer knyttet til utvikling av forskjellige virksomheter. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i dette bildet. Årsaken er enkel : Jobber kan utføres med forskjellig kvalitet og resultere i produkter med ulike egenskaper. Lavest mulig kostnad innebærer som regel lav kvalitet og/eller redusert funksjonalitet. Dermed blir også salgsprisen lav. Og det er jo ikke noe vi streber etter ? Årsaken til at fastlandsnorge ikke har gått konkurs i den kostnadsgaloppen vi opplevd de siste 20 årene, er nettopp at det har vært satset på innovasjon og kvalitet. Dermed har man overlevd den kraftige lønns- og kostnadsveksten vi har hatt sammenlignet med våre handelspartnere.

Men når det er sagt, har dette også gått hardt utover antall arbeidsplasser for ufaglærte. I tillegg er det grenser for hvor mye mer kvalitet og innovasjon vi kan levere i forhold til konkurrerende land. Etter min mening er grensen allerede passert. Dette er et kjempeproblem for våre fremtidige arbeidsplasser – og de færreste politikere ser ut til å forstå dette.