Det er flaut å lese om myndighetenes behandling av pensjonister. Det siste som nå er kommet frem er krigspensjonen som disse pensjonistene har ventet på i 65 år. Tenk det, 65 år! Og så presterer myndighetene å si følgende, sitat fra Dagbladet: “Arbeids- og velferdsdirektoratets direktør i avdelingen for pensjon og ytelser i NAV, Hilde Olsen, sier at det tar tid å behandle søknadene.”!!!
Det er ikke så mange igjen av de som skulle hatt krigspensjon. Men at myndighetene gjennom flere forskjellige regjeringer har halt det ut i 65 år, er helt utrolig. Det er flaut! Men kanskje pensjonistene bør begynne å venne seg til overtramp på forskjellige måter fra myndighetenes side. De har jo ingen kraft å sette bak rettighetene sine, så da er det vel ikke så farlig med de som er pensjonister. Vi har for eksempel den famøse kildeskatten (hvem gidder å bry seg?) Pensjonister som bor i Norge og betaler sin skatt, tenker som så: – hvorfor skal ikke pensjonister i utlandet betale skatt til Norge når vi må gjøre det? De tenker ikke på at de som har tatt utflytting ikke har fradrag de kan trekke fra, men som allikevel betaler 16 % skatt uansett hvor liten pensjonen er. Og siden Staten ikke møter noen motbør eller særlige reaksjoner på hjemmebane, så synes de tydeligvis det er helt greit. Men er det, det?
Pensjonister er bare et ord man tyr til når valgfrasene skal settes på agendaen. Det samme gjelder velferden. Det har man jo erfart etter hvert.

Mange i den generasjonen som nå er i samme aldersgruppe som gjennomsnittet i regjeringen, har hatt en hjemmeværende mor, og en far som var i arbeid og forsørget familien. Mange av disse mødrene er fremdeles i live. Tenk det!! Takken for at de var hjemme og tok seg av familien er 0. Det var og er fremdeles ingen status å være hjemmeværende husmor. De fikk ingen pensjonspoeng for å ta seg av dagens 40- 50 åringer som da vokste opp, mens disse har sørget for at de selv får pensjonspoeng for å være hjemmeværende. Deres mødre derimot ender opp som minstepensjonister. Og det til tross for at det er DE som har hatt verdens viktigste jobb. Nå må mange av disse gå på sosialkontor for å få hjelp til strømregningen og til fattighuset for å få mat og klær. Så på TV en som nærmest ba på sine knær olje og energiminister Riis-Johansen om å i hvert fall ta bort momsen. Han fikk et tvert og kontant nei. Slik er det. Og Statskraft tjener milliarder. Som “går til velferd og til felleskapet” i følge en representant fra Statskraft. (Jeg undrer meg på hvem sin velferd og i hvilket fellesskap?)
Antallet på fattige har steget med uhyggelig fart. Ikke bare eldre, men også barnefamilier, hvor forsørger har mistet jobben eller er blitt permittert. Mine tanker når jeg leser om dette er det berømmelige “pennestrøket”. Det er å bli syk om hjertet når vi leser om velferd og arbeid for alle. En floskel som mye annet. Kommentarene er oftest: tenk på de fattige i Afrika (de har i alle fall varme) De jordskjelvrammete på Haiti, nå i Chile osv. Men den daglige nøden som finnes i velferdsstaten Norge vil ingen snakke om. Ikke om de som går i containerne for å finne mat utgått på dato, leter etter flasker de kan pante osv. De er de usynlige som vi helst ikke skal se. Myndighetene er mest opptatt av OL og som nå varsler at de trenger 250 millioner for å få frem nye talenter. Tenk det for 14 hysteriske dager hvert fjerde år!

Så planlegges det nye bydeler, nye bydelssentre med kinoer, restauranter aktivitetsarenaer, legevakt, kirke med mer. Men hvor er pleie – sykehjemmet? Følges plikten om adgang for rullstolbrukere, eller blir disse også glemt? Vi ser det flere steder. De eldre, de handikappede og deres velferd og behov er sjelden tatt med i noen planlegging. Kommer ikke de som sitter nå i styre og stell også til å trenge dette engang i frem i tiden, da? Man skal jo planlegge langsiktig, eller hva?