MIN GENERASJON, DESSERTGENERASJON?
Det i så fall mange av disse som har hatt en ganske så “skral middag“. Ordet “dessertgenerasjon” er i de fleste betydninger et negativt ladet ord. I mange sammenhenger kan det likestilles med snyltere. Det blir brukt i forbindelse rødvinspensjonister på Gogo barer i Thailand, og sydenturister som lever det søte liv i syden, eller på cruise i Carribien. Det er slik mange politikere og medier ønsker å fremstille de gamle 68-erne.
Jeg finner meg ikke i å ha betegnelsen dessertgenerasjon, eller en som nyter godt av en ufortjent velferdsbølge, hengende over meg.
Er det noen som tror at den såkalte velferden pensjonistene “nyter” er kommet gratis? Og eldrebølgen? – Noen pensjonister kan nå endelig gjøre det som mange av dagens unge gjør, før de etablerer familie, reiser verden rundt og nyter livet.
Det er en missforståelse at det handler om at det ble en babyboom etter krigen. Eldrebølgen handler om at mange av oss, som er født like etter krigen lever lengre. Generasjonene begynner å overlappe hverandre. Og våre etterkommere vil leve enda lengre, men det er så langt frem i tid at dette vil de helst ikke snakke om.
La meg fortelle litt om hvordan mange folk i min generasjon hadde det.
I Bergen var det ikke uvanlig at guttene, bare 15 år gamle reiste til sjøs, som førstereisgutter. Jentene fikk seg gjerne en huspost like etter de var ferdig med folkeskolen. Lykkelig var den som fikk seg en budjobb eller liten kontorpost. Lønn? Ca. 250 kroner måneden for jenter. Av dette gikk gjerne mesteparten til å betale for seg hjemme. I en trang husholdning hvor mor var hjemmeværende husmor, måtte alle være med å dra lasset. Mange giftet seg ganske unge. Ikke uvanlig allerede i 18 års alderen. Ekteskapet begynte ofte hjemme hos foreldre. Noen fikk seg etter hvert en leilighet i en av de nye oppoppede drabantbyene utenfor sentrum. Noen fant seg midlertidige hytter de kunne bo i. Uten innlagt vann, men med utedo. Mon tro om dagens unge kunne tenke seg å skylle skittbleier for hånd i en sinkbøtte? Før de ble kokt i en klesgryten! Møbler? Mange brukte de todelte appelsinkasser i tre, som ble stilt på høykant, med et forheng rundt. Samt avdankete møbler fra familie og venner. Og en liten brukt, hybelkomfyr. Ikke var det noen enkel sak å få arbeid heller på den tiden. Mange måtte snu på hvert øre. Men venner hjalp hverandre. Enkelte klarte å starte en business for seg selv, hvor noen lykkes og noen gikk det skitt med. Det å starte for seg selv, var den gang som nå, et skjemavelde uten like. Her var det ingen støtte å få fra myndighetene, Tvert om. Barnehager fantes omtrent ikke. Kvinnen ble som regel hjemmeværende husmor, med mindre det fantes en bestemor eller god venninne som kunne avhjelpe om man var heldig og hadde en deltidsjobb. Pensjonspoeng? Vi ante ikke var det var. Mange ble ved grytene, tok imot barna når de kom sultne og trøtte fra skolen, med enkel middag klar til mannen kom hjem fra arbeid. Vi hadde ingen pedagogisk utdannelse. Vi klarte allikevel å tørke snørr og tårer.
Mange av vår generasjon er nå blitt pensjonister.
Våre eminente politikere i Storting og regjering har nå gjort det slik at pensjonen skal beregnes etter 40 år i arbeid og ikke lenger etter besteårsregelen. Det betyr at mange av dagens kvinnelige pensjonister fra 60 år og oppover blir minstepensjonister. De har nemlig nesten ingen pensjonspoeng siden de tok på seg oppgaven som hjemmeværende husmødre mesteparten av sitt arbeidsføre liv. De som nå sitter igjen som enker, som aleneboende etter skilsmisse, har bare så vidt fra hånd til munn. Pensjonspoengene tilkom mannen, siden det var han som var i arbeid. Uten mulighet til banklån for å kunne etablere seg på nytt, og med en medfødt stolthet som holder dem borte fra sosialkontor og lignende. De vil ikke klage fordi de har fått ørene tutet fulle om velferds Norge, at vi stjeler og tar pensjonen fra fremtidige generasjoner.
Selv har politikere fra den generasjonen vår barn tilhører, sørget for at de skal få sine pensjonspoeng om de er hjemme med barna. Og som Kristin Halvorsen sa en gang: hennes generasjon ville ikke finne seg i å ha en pensjon under 280 000 kroner!
Men min generasjon lever fremdeles, og mange fra forrige generasjon også. Tenk det!
Kommentarer
Glimrende beskrevet Kristij!
Det er nok mulig å nærme seg dessertgenerasjonsbegrepet på flere enn Kristij`s måte.
Det går an å se det slik: Vår fedres generasjon og vår generasjon bør kunne defineres som dessertgenerasjonen fordi det er vi, som har forbrukt jordens ressurser kun med tanke på oss selv, uten omtanke for kommemde generasjoners behov.
Vi har tatt ut oljen, med det resultat at kommende generasjoner står ovenfor en klimakrise.
Vi har tatt ut jordens mineraler, slik at kommende generasjoner står ovenfor mangel på disse.
Vi har forurenset havene, slik at fremtidige generasjoner står ovenfor store opprenskningsproblemer.
Vi har overfisket ressursene i havene, slik at mange fiskesorter nå står i fare for å bli utryddet.
Vi har ikke anvendt jordens ressurser og fordelt disse ressursene på en forsvarlig måte, over en milliard av jordens befolkning får ikke nok mat, dette samtidig med at den rike del av verden kaster flere hundr tusener tonn med mat.
Derfor bør vi være glad hvis vi bare blir kalt for dessertgenerasjonen av fremtidige generasjoner.
Tenk om de vil kalle oss utbytter og egoismegenerasjonen?
Steinar, Miljøvernere’s etterpåklokskap er underholdene lesning.
Du sier bl.a. at oljeutvinningen, fører til at kommende generasjoner står ovenfor en klimakrise
Hvor hadde vi vært i Norge i dag uten olje?
Da oljeletingen startet, hadde Norge stor og økende utenlandsgjeld.
Det var i en tid med store industristrukturelle endringer i samfunnet, påført av verden utfor Norge.
Frem til nå hadde det vært ”et skipsveft” i hver fjord langs hele kysten.
Dette var det nå slutt på, mange måtte legge ned, andre fikk vridd produksjonen til oljerelatert virksomhet.
Oljeletingen og senere utvining var i den delen av Norge der det størst fiske foregikk. (Det finnes annen fisk enn Skrei)
Vi har lært av tidligere feil. Resirkulering er en del av vår hverdag.
Kunnskapen vår tidligere var at det som ble sluppet til luft, til vann eller gravd ned ble borte, naturen ordnet opp. Nå vet vi bedre.
Dette var ukjent for ikke så svært mange år siden.
Revolusjonen i fiskeriutstyr, gjorde store skader på en del arter.
Her i nord, tok vi lærdom av dette, vi fikk vi reguleringer, som har ført til eventyrlig fiske de siste årene på arter som nærmest var truet.
”Vi har ikke anvendt jordens ressurser og fordelt disse ressursene på en forsvarlig måte, over en milliard av jordens befolkning får ikke nok mat”
Det er vel heller tvilsomt at det er ressursforvaltningen som er skyld i dette.
I store deler av de områdene, der folk sulter, har det nærmest alltid vært ”stammekrig,” eller krig mellom kolonimaker, deres etterkommere og fastboende
Områder som kunne brødfø mange flere enn egne innbyggere
Jeg var for en tid siden i prat med noen fra den tredje verden og tok opp enkelte tema, uten å gå i detalj her.
Svaret jeg fikk var:
”Dette er luksusproblemer for den rike verden, vi er opptatt av å overleve.”
Ingen av de store globale spørsmål, kan løses uten at det blir slutt på krig.
CO2 fangst blir latterlig for disse folkene.
Har en ikke forståelse for dette blir det som å se på det samfunn Kristij beskriver i innledningen, med dagens øyne. Det blir alltid feil
Thor Steinar
Fint at du finner mine betrakninger som underholdene, det skaper alltid en god grobunn for debatt.
Når vi startet oljeutvinningen i Norge var det vel få i Norge som så de konskvenser vi i dag ser – spesielt med tanke på klimautviklingen. Jeg var desverre ikke en av de som så det, jeg så det desverre altfor sent.
Oljeaktiviteten skapte som du sier – mange arbeidsplasser pluss en oppblomstring i økonomisen slik at vi i dag er et av verdens rikeste land.
Men oljeaktiviteten – ikke bare Norges men den globale, har medført at vi (ca 2 generasjoner) har brukt ressursene på en slik måte som er skadelidende for kommende generasjoner som får slite med store klima og miljøutfordringer kommende år.
Vi (globalt) har vist lenge at dersom utslippene av klimagasser fortsetter så vil vi stå ovenfor store og dramatiske utfordringer i kommende år.
Din egen Gro Harlem Bruntland uttalte dette presist i sitt FN arbeid for mer enn 20 år siden: Vi må handle nå – mens det er tid for å handle. Etter disse utttalelser har klimautslippene bare økt og økt – proposjonalt med vestens stigende materielle goder.
Dette er for meg et bilde av en dessertgenerasjon.
Fiske.
Når en i dag skal kjøpe seg en pakke torsk her i sør – merke Findus står det følgende på fiskepakken: Fanget i Barentshavet, filitert i Vietnam – pakket i Kina.
Det er en underlig og lite bærekraftig måte som vi driver vår fiskeriindustri på, vi har lite av å være stolte av når vi sender fisken jorda rudt før den havner på det norske matbord.
Norge som nasjon er ikke de dårligste til å ta vare på sine fiskeressurser – men globalt sett er industrien meget dårlig.
Det svaret du fikk når du tok opp miljø og ressursspørsmål med en fra den tredje verden er i seg selv ganske beskrivende.
De kjemper for å overleve mens vi kjemper for økende materiell velstand.
Forklaringsmodellen din står imidlertid ikke til troende.
Det er ikke slik at de er annerledes enn oss og har sine tradisjoner i retning av evigvarende stammekriger.
Det er desverre slik at vestens politikk har utestengt de fra markeder der de kunne handlet med oss, i tillegg har vi påført de en økonomisk tenkning som ikke er bærekraftig men kun tjener noen få rike aksjonærer – profittmaksimering kalles systemet, godt kjent og godt etablert i Norge – jeg tenker spesielt på matvarekjedene og de som sitter på toppen av kjedene. Milliardærer er tttelen på disse, i alle fall i ligningssystemet.
Når en skreller av mye av dette kommer en fort ned på essensen, Fair Trade er det internationale begrepet.
Når rettferdig handel blir innført – blir grunnlaget for fred et helt annet og det er riktig som du sier, det er fred som er nøkkelen til mange land her i verden.
Men for å komme dit – må vi – dessertgenerasjonen – ta skjeen i en annen hånd og vise respekt og solidaritet med de mange som ennå ikke har kommet til forretten engang, mens vi spiser dessert
Er så enig med deg Thor Steinar,Glimrende beskrevet Kristij!
Steinar, når jeg begynte med at det er underholdene, er det på bakgrunn av debatter jeg har vært i tidligere. Jeg trekker meg noe nå fra utsagnet.
Det du skriver virker seriøst, det er ikke alle som snakker miljøvern som er det.
Men det er et faktum at det kommer mye etterpåklokskap fra det holdet.
Dagens øyne på gårsdagens utfordringer. Dette sier du selv i forhold til oljeutvinning.
Vi andre kaller det å ta lærdom og utvikling
Ta deg en titt på hva jeg har skrevet tidligere om disse forhold i denne sonen:
Energipolitikk og miljøpolitikk, norske motsettinger
Når det gjelder fisk er vi helt enige. Slik vi gjør i Norge i dag er helt forkastelig.
Fair Trade er greit nok, men det handler om handel nord – sør.
Det beste hadde vært om de kunne produsert og forbrukt varer i regionen.
Enkelte land i Afrika kunne brøfødt store deler av landsdelen.
Du sier:
_Det svaret du fikk når du tok opp miljø og ressursspørsmål med en fra den tredje verden er i seg selv ganske beskrivende.
De kjemper for å overleve mens vi kjemper for økende materiell velstand.
Forklaringsmodellen din står imidlertid ikke til troende._
Du må gjerne mene det, men det må jo også være et tankekors at hvis vi i Norge fortsetter med de samme utslipp som nå, uten å øke, vil vi i årene som kommer prosentvis gå ned i verdenssammenheng.
Det som kan føre til klimakrise, produseres i den ustabile del av verden.
USA er nøkkel til løsning med den del av verden
Dessertgenerasjonen, er vel de som tar som en selvfølge privilegier og endringer 68erne “kranglet frem”. Gå tilbake og sjekk startpunkt for mange av de “goder” og privilegier den egentelige dessertgenerasjonen tar som en selvfølge. Generasjonen er vant til å jobbe for å oppnå ting, så det er en selvfølge at de også vil sloss for en god pensjon.
Det hele startet vel med at en ble lei autoriteter som en måtte stå med lua i hånda for. Men derifra til å ta “alt” som en selvfølge er vel lang.
Thor-Steinar og Terje
Når Thor-Steinar skriver at det jeg prediker er etterpåklokskap, så har han selvfølgelig rett i det. All læring må vel kanskje defineres som etterpåklokskap.
Når Thor-Steinar også beskriver meg som en miljøverner, blir jeg smigret. Det er det jeg prøver å være men det er vanskelig å være det på det nivået jeg gjerne skulle være, det har mye med gamle vaner vonde å avvenne.
Jeg så litt på linken som du sendte og likte det jeg så, vi er kanskje ikke så uenige?
Når du imidlertid skal sammenligne utslipp er min modell å sammenligne per capita.
Hvis vi gjør det kommer USA på en meget klar førsteplass, EU og Norge ligger noe men ikke langt etter, Kina og India derimot, ligger meget langt under både USA og EU.
Sammenligner man derimot utslipp fra land uten å korrigere per capita er situasjonen imidlertid slik at Kina nå er i ferd med å overta 1. plassen fra USA.
Det store og vanskelige spørsmålet er å få frem et rettferdig regnestykke – det er vanskelig fordi man ikke er enige om hva som er rettferdig – klimautfordringen er en intelektuell øvelse av dimensjoner.
Jeg tror du delvis har rett, det er nok USA som er en del av løsningen her – som ellers.
Terjes innlegg er også lesbart, synes jeg.
Hvordan vil du egentlig definere begrepet dessertgenerasjonen Terje?
Steinar, som Kristij innleder med
bq. Sitattekst
Ordet “dessertgenerasjon” er i de fleste betydninger et negativt ladet ord.
Ofså jeg opplever ordet “desertgenerasjonen” noe negativt. Uten å ha analysert eller lett etter definisjoner i leksika er den/de som forskyner seg med mer enn det de kan “fordøye”. Det resulterer i ufattelige mengder “avfall” som mat, møbler, klær, osv. Om tidligere generasjoner har fått til en “variert meny”, er det ikke dermed sagt at man behøver skaffe seg alt og kaste det en ikke liker.